Bare ti prosent av alle dyrearter er artsbestemt og navngitt. Strekkoder basert på DNA-sekvenser vil være atskillig kjappere som "navn" på dyrene enn Linnés 250 år gamle system, mener en canadisk forsker.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Dette er en elefant..."
I 250 år har vi brukt svenske Carl von Linnés system for å navngi dyr. Ved å studere likheter og forskjeller i dyr og planter kan man plassere dem i forhold til slektningene og gi dem et latinsk slekts- og artsnavn, som for eksempel Ursus maritimus, isbjørn.
Men dette tar tid. 1,2 millioner dyrearter er klassifisert og navngitt - bare ti prosent av alle dyreartene på kloden. Hvis vi fortsetter i samme takt kan det ta 1 000 år før vi er ferdige, og innen den tid kan mange arter ha dødd ut.
Strekkoder fra DNA
- Vi mener det er behov for å bruke moderne teknologi i artsbestemmelse, sier professor Paul Hebert ved University of Guelph i Canada.
"...og dette er en elefant."
Hans løsning er å bruke sekvenser i DNA-molekylet til å identifisere arter i form av strekkoder. Med rett utstyr kunne opp til 1000 arter identifiseres av en enkelt institusjon i løpet av én dag, og alle dyrearter være registrert innen 20 år.
Fire variabler
Strekkoder vi finner i butikken er tallrekker med sifre fra 0 til 9 i 11 posisjoner, som kan gi 100 milliarder ulike kombinasjoner og strekkoder. I DNA-molekylet har man fire “sifre” eller tegn i kombinasjon - de fire basene adenin, cytosin, guanin og tymin.
Arvelige egenskaper kodes inn i DNA-sekvenser ved ulike kombinasjoner av disse fire variablene. I en enkelt DNA-sekvens kan A, C, G eller T forekomme millioner av ganger.
En milliard koder
"Dette er en isbjørn..."
Teoretisk kan man oppnå en milliard ulike kombinasjoner med bare 15 baseforekomster tilsammen. Men til forskjell fra butikkens strekkodesifre er DNA-basenes rekkefølge ikke tilfeldige, men koder for egenskaper. Derfor trengs en rekke på 45 tegn for å få opp mot en milliard unike strekkoder (4 opphøyd i 15. potens).
Det beste stedet å finne gode “strekkode-sekvenser” av DNA er ikke i cellekjernen, men i cellenes mitokondrier. Mens DNA i cellekjernen er en blanding av mors og fars DNA, endres mitokondrielt DNA lite mellom generasjonene.
100 prosent treff
Hebert og hans team har fokusert på genet cytokrom c oxidase I (COI), som er involvert i cellens kraftproduksjon.. Det er enkelt å isolere, og har under forsøk vist seg å fungere som identifikasjon for en rekke ulike arter, fra flatormer til virveldyr.
"...og dette er en isbjørn"
- I alle tilfeller oppnådde vi 100 prosent riktig identifikasjon, så vi er sikre på at vi kan lage et identifikasjonssystem for dyreriket - og kanskje for planter, sopper og encellete organismer i tillegg, sier Paul Hebert.
Vanskelig for planter
Pilotstudier tyder på at COI-basert artsbestemmelse fungerer for de to siste gruppene, men for planter er det mer problematisk. Siden mitokondrielt DNA utvikles svært sakte i planter, må man trolig finne andre gen til strekkoding.
Men hvor blir det av mystikken og romantikken hvis de gamle latinske navnene blir erstattet med streker? Hestehov høres unektelig bedre ut som Tussilago farfara, og man trenger ikke å ha sett en Heloderma suspectum for å skjønne at dette ikke er et kosedyr.
På den annen side ville vel knapt noen nordmenn savne Rattus norvegicus.
