Da Carl von Linné skrev Giraffa camelopardalis inn i sin banebrytende Systema naturæ i 1758, hadde han aldri sett en sjiraff i levende live. Han baserte seg visstnok på en 200 år gammel tegning av en nubisk sjiraff.

Siden den gang har ulike varianter av verdens høyeste dyr blitt klassifisert som underarter. På det meste har det vært elleve slike, mens forskerverdenen nå for tiden opererer med ni underarter.

Linné og hans etterkommere baserte seg først og fremst på utseendet til de langstrakte dyrene. I dag er det ikke uvanlig at DNA-analyser røsker opp i de gamle inndelingssystemene. Allerede for snart ti år siden var det forskere som mente at det ville være riktigere med seks adskilte sjiraffarter.

Ferske DNA-prøver, denne gangen fra huden til 190 dyr spredt over hele Afrika, gir et annet svar. Forskerne som har analysert prøvene, mener tallet på arter er fire.

– Vi ble overrasket fordi det er små forskjeller mellom sjiraffer i utseende og mønster i pelsen, sier genetiker Axel Janke i en pressemelding. Han er professor ved Goethe-universitetet i Frankfurt og en av dem som vil endre statusen til de fem–seks meter høye dyrene.

• Les også: Sjiraff-slektningen som døde ut

Opprykk og nedrykk

Resultatet av prøvene, der alle de ni underartene er representert, viser at det er fire grupper som skiller seg klart fra hverandre. Janke og Co. synes både masaisjiraff og somalisk sjiraff fortjener å utgjøre egne artsgreiner i slektstreet.

Sørafrikansk sjiraff og sørlig savannesjiraff gjør de til underarter under en felles sørlig sjiraff. I motsatt ende av kontinentet samles underartene nubisk sjiraff, kordofansjiraff og vestafrikansk sjiraff i en nordlig art.

Hvis du synes det er noe som skurrer med tallene er det på grunn av de stakkars rothschild- og thornicroftsjiraffene. De forsvinner inn i henholdsvis nubisk sjiraff og masaisjiraff og får ikke status som underart engang. DNA-bevisene er nådeløse.

Mer presis inndeling

Verken rothschild eller thornicroft bryr seg nok noe særlig om hva forskerne fant i genene deres. Kanskje geiper de bare med den halvmeterlange tunga si. Men hva betyr det for biologene?

– Hvis en omorganisering bygger på en økt forståelse av biologiske forskjeller – at dette er biologiske arter – da har vi jo fått en bedre og mer presis taksonomi, sier professor Kjetill S. Jakobsen ved Universitetet i Oslo.

Taksonomi er vitenskapen som klassifiserer organismer ut fra likheter og forskjeller.

– En mer presis inndeling ved for eksempel DNA-analyser bygger på at det er distinkte genetiske forskjeller mellom slike «nye» arter. De genetiske forskjellene skyldes jo at de er separert enten geografisk – eller ved at de ikke blander seg med hverandre, sier Jakobsen i en e-post til forskning.no.

• Les også: Hør sjiraffens mystiske lyder

Fire ganger så mange arter betyr selvfølgelig ikke at vi får fire ganger så mange sjiraffer. Det er nesten tvert imot, for det får tydeligere fram hvilke arter det er få eksemplarer igjen av og som kan ha behov for vern og beskyttelse, ifølge Julian Fennessy ved Giraffe Conservation Foundation i Namibia.

– For eksempel finnes det færre enn 4750 ville nordlige sjiraffer og under 8700 ville somaliske sjiraffer. Som distinkte arter gjør dette dem til noen av de mest truede store pattedyrene i verden, sier Fennessy i en pressemelding.

Ting tar tid

Nå skal det mer til enn et forslag fra Janke, Fennessy og medforskerne deres før sjiraffamilien plutselig består av fire arter.

Samfunnet av taksonomer må enes om at det faktisk er snakk om distinkte arter og ikke bare overivrige forskere som har en eller annen interesse av at det skal være flest mulig. For de finnes.

– Dette var nok mer utbredt før, men det finnes fortsatt slike tendenser. Særlig hvis man selv har definert arten og fått navnet sitt knyttet til den, sier Kjetill S. Jakobsen.

Det finnes ikke et «godkjenningsorgan» som holder orden på alle verdens arter, som tar en endelig avgjørelse. Derfor tar slike ting tid i vitenskapens verden.

– Men slike endringer blir akseptert raskere nå enn tidligere, blant annet på grunn av DNA-data, sier professoren til forskning.no.

– Det er jo samtidig viktig at man ikke overdriver inndelingen, sier han og trekker frem et eksempel fra sitt eget spesialområde: fisk.

Tidligere opererte man med en rekke arter av ørret (Salmo trutta) – sjøørret, bekkørret og innsjøørret og mange flere.

– Visst ser de forskjellige ut, men dette er formbare forskjeller. Hvis en bekkørret får lov til å gå ut i havet, så blir den seende ut som en sjøørret. Så her opererer vi nå med en art, sier Jakobsen. 

Referanser:

Fennessy og Janke mfl: Multi-locus Analyses Reveal Four Giraffe Species Instead of One. Current Biology, september 2016 doi: 10.1016/j.cub.2016.07.036.

David M Brown mfl: Extensive population genetic structure in the giraffe. BMC Biology, desember 2007, doi:10.1186/1741-7007-5-57.