Før i tida dyrket bøndene sitt eget såkorn, og det kunne være store variasjoner mellom kornsortene. De ulike sortene var tilpasset de lokale forholdene gjennom lang tids seleksjon. Plantene fikk utviklet egenskaper som gjorde at de overlevde klimaet og jordsmonnet som fantes nettopp i det området, eller den bygda.

I dag kjøper bøndene alt såkornet, og det er forskere som utvikler nye kornsorter. Fordelen er at vi har fått større avlinger, fordi vi har forsket fram sorter som yter mer.

- Ulempen er at antallet sorter av kulturplanter er kraftig redusert, diversiteten er blitt mindre, sier Siri Fjellheim som nylig har avsluttet doktorgraden ved Norges landbrukshøgskole (NLH).

Temaet for avhandlingen er hvilken betydning genetisk diversitet kan ha for fremtidig plantedyrking.

Diversitet nødvendig

Allerede på 1930- og 1940-tallet begynte man å se at antallet sorter av kulturplanter ble redusert og man begynte å samle inn frø og knoller for å ta vare på dem.

Innsamlingen skjøt fart på 1950- og 1960-tallet og man opprettet såkalte genbanker der plantemateriale blir oppbevart under forhold som gir lengst mulig levetid. Med jevne mellomrom må dette plantemateriale - frø og knoller - tas ut for å regenereres. De nye frøene blir deretter lagt inn i genbanken igjen.

Både lagring og regenerering er prosesser som kan påvirke den genetiske diversiteten i de lagrede populasjonene, derfor er det viktig å overvåke populasjonene over tid.

Men hva er egentlig poenget med å ha flest mulig sorter av korn, gress og knoller på lager? Holder det ikke med det vi faktisk bruker i dag? Dette er jo sorter som er foredlet frem nettopp fordi de har de egenskapene vi ønsker oss?

En av grunnene til dette er at kulturplantene - det vil si planter som dyrkes i landbruket - kan rammes av sykdom som gjør at de ikke lenger kan dyrkes. En annen grunn er at klima og miljøet endrer seg. Kanskje vi i fremtiden må dyrke andre kornsorter fordi vi har fått høyere temperatur og fuktigere klima?

- I tillegg ser vi at bruken av plantene endrer seg, nå forsker man eksempelvis på hvordan planter kan tilpasses og brukes som fôr til oppdrettsfisk. Da kan det hende vi trenger helt andre sorter enn dem som dyrkes i dag, sier Fjellheim.

- Dersom vi ikke har stor diversitet på lager, vil det kunne bli vanskelig å foredle fram nye sorter som er tilpasset vårt fremtidige miljø og våre behov. Jo større mangfold vi har å gå utfra når vi skal finne fram til nye sorter, desto større er sjansen for et vellykket resultat.

Engsvingel

Mye av det plantemateriale som finnes i genbanken er ikke karakterisert, det vil si at vi vet ikke hvilke egenskaper eller gener disse plantene har. Denne kunnskapen er viktig - både for å maksimere genetisk variasjon i samlingene, og for å kunne forvalte det plantemateriale som finnes i genbankene i dag på en god måte, slik at vi for eksempel unngår å ta vare på duplikater, det vil si materiale som genetisk sett er identisk.

Dessuten er det mye lettere å foredle fram nye sorter når man kjenner til hvilke egenskaper og gener som finnes i plantene. Fjellheim har tatt for seg planten engsvingel, som er blant de vanligste fôrgressplantene i Norge.

Engsvingel har antagelig kommet til Norge via handel med båt. Frøene fra planten har deretter spredt seg naturlig på Østlandet og langs kysten. På 1920-tallet ble plantene tatt i bruk som fôrgress, og den brukes også i dag.

“Forvillet” plante

- Jeg har sett på både kulturplanter og “ville” populasjoner for å undersøke genetisk variasjon. I og med at planten er innført, finnes det egentlig ikke noen naturlig ville populasjoner av engsvingel i Norge, men planten har spredt seg naturlig og vokser forvillet i nesten alle deler av landet.

- Engsvingel kan også finnes i områder der planten ikke klarer seg selv, det vil si til fjells og mot nord. Disse populasjonene opprettholdes av stadig migrasjon fra enger med hardføre sorter som er tilpasset dyrking under tøffere forhold.

- Jeg har funnet tre genetiske grupper av engsvingel som er av interesse, og deretter karakterisert dem både genetisk og fenotypisk. Fenotypisk karakterisering vil si å finne ut hvilke egenskaper planter har, for eksempel når den skyter aks, hvor resistent den er mot sykdom, frosttoleranse, hvor høy den er, hvor brede bladene er etc..

- Denne kartleggingen kan senere komme planteforedlere til gode når de skal foredle fram nye sorter av engsvingel sier Siri Fjellheim.