Nedover mot sydpolen på Den røde planet ligger en hvit kappe av is og snø. Om vinteren dekker den den rustede bakken, og de urørlige sanddynene som her og der bryter landskapet opp i et karakteristisk rillemønster.

Og det er nettopp de hvitkledde sandhaugene som interesserer Eörs Szathmáry fra Eötvös University i Budapest. Når det nærmer seg sommer på Mars får dynene nemlig et merkelig dryss av sorte flekker, som ikke lar seg forklare av vanlig smelting. (Ingressbildet tilhører NASA/JPL/Malin Space Science Systems.)

Forskerne tror flekkene rett og slett kan være kolonier av levende organismer.

Rare ringer

De mørke sanddyneflekkene er veldig karakteristiske. De holder seg strengt til dynene, er ringformede og har en indre struktur. Alle har et mørkt parti i midten, med en lysere rung rundt, forteller Szathmáry til interesserte tilhørere på NORDITAS workshop om Astrobiologi ved Universitetet i Oslo.

- Der flekkene ligger i bratt terreng dukker det etter hvert opp striper på nedsida. Noe flyter ut fra flekkene, og renner nedover på grunn av gravitasjonen. Dessuten kommer flekker som oftest til syne på de samme stedene hvert år, sier han.

Men dette er ikke noen vanlig avsmelting på toppene.

- Flekkformasjonen starter på bunnen av dynene, ikke på toppen. De ligger heller ikke på spesielt utsatte steder, sier Szathmáry.

Om vinteren blir flekkene tilsynelatende borte, men ved nærmere ettersyn finnes det fortsatt skygger igjen. Som om noe ligger under snøen og venter på en ny vår.

Og det er faktisk akkurat noe slikt forskerne ser for seg. I 2001 kom de nemlig med The biological hypothesis, som går ut på at det kan være samfunn av levende mikroorganismer som lager sanddyneflekkene på Mars.

Skjold av snø

- Vi ser for oss en fotosyntetiserende organisme som lever under et effektivt skjold av snø og vann, forteller Szathmáry ivrig.

Om vinteren ligger skapningene dypfrosset under isen. Men når våren kommer, begynner det å smelte litt nederst ved bakken. Dermed dannes det et tynt lag med vann over mikroorganismene.

Nå våkner vesenene opp av vinterdvalen, og setter i gang fotosyntese hvor de utnytter energien i sollyset. Siden de fortsatt ligger under et lag av is og snø, er de beskyttet mot både uttørking og farlig ultrafiolett stråling.

Skapningene har antageligvis også et mørkt pigment, som både beskytter mot farlig UV-stråling, og suger til seg energien fra solskinnet. Dette kan være med på å smelte opp de livsviktige hinnene med flytende vann tidlig på våren, tror forskerne.

Og slik lever kanskje mikroorganismene i en stakket stund, mens det beskyttende skjoldet smelter seg stadig tynnere. Men til slutt bryter sola i Marssommeren igjennom isen i midten av flekken.

- Da må nok skapningene som sitter her gå inn i en slags beskyttet dvalefase, i påvente av en ny snødekt vår, tror Szathmáry.

Men i ringen rundt, som ennå er dekket av snø, er det fortsatt levelig ei stund til. Organismene her ser er kanskje forklaringa på den lysere kanten utenfor de mørke midtpunktene?

Ser etter jordlige sidestykker

- Skapningene vil bruke en stikk motsatt taktikk i forhold til mikroorganismene på jorda, som livner til når snøen smelter helt vekk, sier Szathmáry.

Likevel har forskerne brukt en del tid på å sammenligne de tenkte marsboerne med mulige sidestykker fra jorda.

For det bor faktisk bakterier i de tørre dalene i Antarktis, hvor iskaldt klima, manglende ozon i atmosfæren og store doser UV-stråling gjør livet tøft for alt som lever. Det samme gjelder for de knusktørre sanddynene i ørkenen nær Ayers Rock i Australia.

- Det finnes ekstremelskende skapninger på steder på jorda som på mange måter kan sammenlignes med forholdene på Mars, sier Szathmáry, som likevel understreker at ideen bare er en hypotese, som på ingen måte er bevist.

- Men alle data som har kommet inn siden 2001, har støttet hypotesen, gliser han.

Og det føles nok ganske tilfredsstillende. Da hypotesen først ble publisert, fikk Szathmáry og kollegaene temmelig hard medfart av fagfeller rundt om i verden.

- Vi fikk høre at “de der ungarerne må jo være pling i bollen”. Og vi opplevde at noen forskere brukte temmelig ufine metoder for å sverte oss. Nå har de imidlertid fått litt tid til å venne seg til tanken, og hypotesen blir endelig tatt på alvor.

Håpet er så klart at den blir tatt så seriøst at et av framtidas landingsfartøyer setter føttene ned nettopp ved de rare ringene i sanddynene. Først da kan vi få et sikkert svar på om de mystiske flekkene faktisk er kolonier av ekte marsboere.