Når to, ofte ganske forskjellige personer, skal leve sammen kan det oppstå mange interessante konstellasjoner. Hvordan danner man et fellesskap? Hvordan få forholdet til å spire og gro?

Trenger du litt inspirasjon? Da bør du se til lav hvor to svært forskjellige organismer lever sammen i gjensidig harmoni.

Sammen danner de en helt ny livsform, reiser seg fra det grå og usynlige til vakre, fargerike skapninger og lever på luft og kjærlighet.

To forskjellige partnere

– En lav er et samliv mellom en sopp og en eller flere klorofyllholdige partnere, sier lichenolog og spesialist på lav, professor Yngvar Gauslaa ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

– Den fotosyntetisk aktive partneren er en alge eller en cyanobakterie. Felles for dem alle er at de skaper livgivende sukkeralkoholer fra sollys, karbondioksid og vann gjennom fotosyntese. Slike kalles gjerne en fotobiont.

 «Den eneste ene»

Som for mennesker, er det om å gjøre for soppen og fotobionten å finne den rette.

– Enkelte er mer kravstore enn andre, sier Gauslaa. – Noen sopper har ingen problemer med å danne partnerskap med flere forskjellige fotobionter, selv om disse kommer fra ulike riker.

– Andre, for eksempel soppen i den oransje messinglaven, danner kun en vakker lav i møte med den rette fotobionten.

Riktig stemning

For at en lav skal oppstå, må en sopp og en fotobiont møtes, og vind er den vanligste måten for disse å spre seg på.

– Soppsporer og algeceller transporteres med vinden, møtes, og enkelte ganger oppstår søt musikk.

De kan også spre seg på en enklere måte.

– Noen ganger kan biter av en lav skades og falle av. Likevel kan den skadde biten vokse fram til en ny lav om den havner på et egnet sted. 

Man kan heller ikke tvinge frem kjærligheten på kunstig vis.

– Bare med mye strev og med de rette partnerne tilført komplekse næringstilførsel i et sterilt miljø klarer forskerne noen ganger å dyrke frem lav i laboratorier. I naturen klarer partnerne det på egenhånd, sjøl i ugjestmilde miljø om de får noen år på seg til å bygge sitt nye felles hus.

Resultat: noe ganske annet

Et gryende forhold mellom soppen og fotobionten resulterer i en ny form, nemlig laven. Den ser helt annerledes ut enn sine bestanddeler og oppfører seg som et nytt vesen.

– Som et menneskelig parforhold kan tilføre partene en ny og annerledes dimensjon, får en lav helt andre egenskaper enn det soppen og fotobionten har når de lever hver for seg, kommenterer Gauslaa.

– Fotobionten, for eksempel, er vanligvis tilpasset et liv i vann, skjermet mot uttørking og brennende sol. Takket være soppens omfattende servicetilbud som solskjerming, vann- og næringsopptak kan den trives både i tretopper, ørkener og fjelltopper i kalde Antarktis.

Lever på luft og samarbeid

– I utgangspunktet er et lavforhold til gjensidig nytte for alle parter, forklarer Gauslaa.

Sopper betraktes nå ofte som et slags dyr med utvendig fordøyelse. Et godt soppliv er et skjult liv inne i maten hvor soppen lever. Lavdannende sopper vil noe annet. Symbiosen med en fotobiont gjør at soppen må løfte fotobionten sin opp i lyset, slik at de sammen kan konkurrere om lys sjøl med plantene.

Forskerne er imidlertid ikke enige om forholdet er utelukkende gjensidig, eller om relasjonen er en form for kontrollert parasittisme, hvor soppen er den dominerende parten.

– Det har blitt sagt at lavdannende sopper var de første bøndene i verden som tok fotosyntetiske organismer i kultur. I denne kjærlighetsmetaforen vi snakker om nå, og den suksessen begge partnere har oppnådd, passer denne oppfatningen dårlig, bemerker han tørt.

Hardfør kjærlighet

Mens vi nå snakker om kjærlighet; kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt, sies det.

Lav er resultatet av et hardført samarbeid, og er ikke avhengig av spesielt gunstige omgivelser for å overleve.

– Lav kan vokse hvor som helst og gjerne på stengrunn; ja selv på vinduer som aldri pusses, sier Gauslaa.

– De overlever best i karrige strøk hvor planter ikke klarer seg. Enkelte laver kan til og med leve nede mellom krystallene i bergoverflater.

Rundbrennere

Imidlertid er ikke alle sopper ute etter et gjensidig samarbeid, og enkelte er ganske misbrukende av natur. I stedet for selv å danne egne varige forhold med en eller flere fotobionter, kan en sopp trenge inn som en tredje partner i en lavsymbiose.

Først som en skadelig parasitt, men gjennom årtusenlange tilpasninger kan dette ende som en interessant tredjemann uten skadelig virkning på det tosomme samlivet.

– Det ser også ut til at sporene fra noen lavdannende sopper først spirer til parasitter på ulike frittlevende alger i påvente av at de finner sin etterlengtede partner. Først da kan de blomstre og danne lav. Uten sammenlikning for øvrig, så kan det vel kalles en form for seriemonogami.

Stor andel av jordoverflaten

Laver er svært utbredt og finnes overalt på jorden, fra ørken til høyfjell. 

– Den lavdominerte andelen av jordas overflate er omtrent åtte prosent. Dette tilsvarer arealet av tropisk regnskog.

– Dette er noe de færreste er klar over. Man kan vel si at regnskogen har hatt betydelig flinkere PR-konsulenter, kommenterer Gauslaa.

Sårbare for forurensning

Siden lavene henter næringsstoffer rett fra luften, plukker lavene også lett opp luftforurensning.

– Laver er utmerkete forurensningsindikatorarter, sier han.

– De er svært ømfintlige og responsive ovenfor forurensning, og det gjør dem til ideelle måleinstrumenter. Studentregistreringer har vist at parallelt med økningen av dieselbiler med tilhørende NOX-utslipp, har nitrogenelskende laver eksplodert på trærne i bygatene i Oslo.

– Det er en sterk og klar sammenheng mellom mengde luftforurensning og mengde lav i miljøet. I tillegg er de relativt enkle og billige å kartlegge.

Ruster ikke

– Mange laver vokser langsomt og kan bli svært gamle, sier Gauslaa.

Mange vakre rødlistede laver, for eksempel huldrestry – originalen til juletreglitteret – er knyttet til gammel skog og høyt biologisk mangfold. Følgelig fører lavene oss inn i et spennende skjæringspunkt mellom vern og bruk av skog.

Forholdet mellom soppen og fotobionten er også ekstremt varig. Hvor gamle kan disse unnselige organismene egentlig bli?

– Det er det ingen som vet, sier Gauslaa.

– Men dersom man antar at vekstraten endre lite over tid, indikerer størrelsen på enkelte alpine laver, at noen arter kan bli 5000–6000 år.

«Evig din»

I motsetning til hos oss mennesker, så finnes det ingen vei tilbake for soppen og fotobionten.

– I et lavforhold finnes det knapt en skilsmissemulighet, humrer Gauslaa.

– De er gammeldagse i så måte. Her er det «til døden skiller oss ad» som gjelder. 

Så neste gang du er ute på tur og ser en lav, kanskje du tenker «der er det i hvert fall et par som har klart det». Når to så forskjellige organismer klarer å få et forhold til å fungere, så er det kanskje håp for resten av oss også?