Harlekin-marihøna (Harmonia axyridis) er egentlig en tropisk art som hører hjemme i områder i Kina og Japan. Men den ble innført til Europa og Nord-Amerika som et miljøvennlig levende insektmiddel mot bladlus i drivhus.

Så gikk det som det måtte. Marihøna stakk av og etablerte seg i det fri.

I de fleste slike tilfeller forblir den nye arten et sjeldent innslag i naturen. Den møter knallhard konkurranse om plassene i et økosystem som allerede er fullt av godt tilpassede arter. Men i harlekin-marihønas tilfelle gikk det annerledes.

I dag vokser populasjonene ukontrollert mange steder i USA og Europa. Den asiatiske marihøna har også etablert seg i Norge, men her oppe ser det ut til at bestandene er blitt svekket av flere kalde vintre. På kontinentet er mange imidlertid bekymret.

Flere steder kan harlekin-marihøna være i ferd med å utkonkurrere billearter som tradisjonelt lever i områdene, for eksempel sjuprikket marihøne eller toprikket marihøne.

Hva er det som gjør H. axyridis så konkurransesterk?

Et team av tyske forskere mener at de kan ha funnet noe av svaret: Harlekin-marihøna ser ut til å være innehaver av et forbløffende kraftig immunsystem – og en lumsk parasitt som andre biller ikke tåler.

Parasitt

Det voldsomme immunforsvaret til H. axyridis er allerede kjent. Forskere har vist at disse marihønene har en rekke forskjellige antimikrobielle stoffer i hemolymfen – en slags blodaktig væske som sirkulerer inne i billekroppen.

Dessuten produserer harlekin-marihøna store mengder av det sterkt antibakterielle stoffet harmonin.

Et slikt dunder-forsvar kan i seg selv bidra til at harlekin-marihøna stiller med en fordel i konkurransen mot andre biller i miljøet.

Og nå har Andreas Vilcinskas og kollegaene hans altså oppdaget en ny faktor: Harlekin-marihønene bærer med seg en ørliten parasittsopp fra slekten Nosema. Den lever i blodvæsken til insektet.

Dør etter å ha spist laver og egg

Det ser ut til at harlekin-marihønene lever fint med parasitten i blodet – kanskje fordi det kraftige immunforsvaret holder den i sjakk. Men forskernes eksperimenter peker mot at soppen er dødelig for andre marihøner.

Marihøner generelt spiser gjerne hverandres egg og larver. Og tidligere forskning har vist at sjuprikket og toprikket marihøne dør etter å ha spist egg og larver fra harlekinmarihøner.

Kan parasitten være forklaringa på dette?

Vilcinskas og co testet hypotesen ved å gi sjuprikket marihøne materiale fra harlekinmarihøner både med og uten parasitten. Resultatene viste at de sjuprikkede marihønene bare døde når de fikk stoff som inneholdt levende parasitter.

Kanskje vinner harlekin-marihøna terreng nettopp ved å bruke den farlige parasitten som et biologisk våpen, spekulerer forskerne.

Mange fordelaktige egenskaper

- Dette er veldig interessant, kommenterer May-Guri Sæthre fra Bioforsk, som også har forsket på harlekinmarihøna.

Hun og kollegaene gjorde eksperimenter hvor de lot egg fra harlekin-marihøner og sjuprikket marihøne klekke enten sammen eller hver for seg. Der de to artene var sammen, vokste ingen av de sjuprikkete marihønene opp.

Resultatene viste at harlekin-marihøneeggene klekket tidligere enn eggene til sjuprikket marihøne. Dermed var det sannsynlig at harlekin-marihønene fikk overtaket fordi de var først ute.

Men resultatene er også forenelige med ideen om at harlekin-marihønene kan ha smittet de andre med parasittsoppen, sier Sæthre. Hun påpeker at det antageligvis er mange faktorer som er med på å forklare de asiatiske marihønenes suksess.

- De har jo veldig mange egenskaper som gjør dem konkurransedyktige, sier hun til forskning.no.

- I tillegg til at de klekker tidligere, har de også en voldsom appetitt som gjør at de spiser mer og fortere enn de andre marihønene. De er store, de legger mange egg, de er gode flygere, og de er svært gode til å tilpasse seg nye klima.

Dette er nok noen av grunnene til at harlekin-marihøna i sin tid ikke ble tillatt brukt i drivhus i Norge.

Referanse:

A. Vilcinskas, K. Stoecker, H. Schmidtberg, C. R. Röhrich, H. Vogel, Invasive harlequin ladybird carries biological weapons against native competitors, Science, 17. mai 2013, vol 340, s. 862-863.