Avler fram sykdom og lidelse

Selskapshunder er hunderaser som ikke lenger avles for annet formål enn å være til selskap eller til å konkurrere på hundeutstillinger. I motsetning til brukshunder, som kan være for eksempel gjeterhunder eller jakthunder.

– Helse- og velferdsproblemene i selskapshundrasene er et resultat av bevisst avl for å få til et rasespesifikt utseende, som ofte er usunt eller fører til tilstander som er et resultat av påført arvelig sykdom.

Det sier avlsprofessor Odd Vangen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Premieproblemer

På utstillinger er som regel rasespesifikt utseende lagt til grunn for utvelgelse av avlsdyr, og det er disse som blir de høyest premierte hundene.

Noen av disse hundene har problemer med å løpe uten å bli kortpustet, noen med å føde uten komplikasjoner, noen har problemer med å gå, andre har alvorlige øyelidelser eller har så rynket hud at de får hudlidelser.

– Et premieringssystem på utstillinger som legger stor vekt på utseendet, legger ikke et godt grunnlag for en sunn avl, sier Vangen.

Han er leder for Genressursutvalget for husdyr, som følger med på både store og små populasjoner og raser av husdyr. Målsettingen er at avlen av alle raser og arter skal være bærekraftig, ikke ha for stor innavlsøkning og at genetisk bredde i hele populasjonen skal opprettholdes.

Innavl ødelegger livskraften

Innavl blir brukt i hundeavlen fordi det fører til likhet og en ensartet rase, og det å uniformere eksteriøret har vært starten for alle hunderaser. Men det å standardisere eksteriøret og avle på slektninger har to vesentlige negative konsekvenser.

Det ene er at innavl eller slektskapsavl fører til sykdom. Innavl gir den største risiko for arvelige sykdommer. Gener opptrer i par, og slektskapsavl fører til økt opphopning av enkeltgener. Dette er gener som ikke gir sykdom når de opptrer i bare ett av genene i et par.

– Med slektskapsavl øker sannsynligheten for at disse sykdomsbærende genene opptrer i begge genene i et par og dermed gir sykdom. Følgene blir økt omfang av sykdommer og lidelser på en rekke raser, sier Vangen.

Representanter for Norsk Kennel Klub (NKK) har tidligere uttalt til Dagens Næringsliv at «Med god kunnskap om genetikk, slektskap og helse på både hund, avkom og forfedre, kan linjeavl være et godt redskap for å forsterke sunne og funksjonelle egenskaper som godt gemytt og anatomisk riktig eksteriør».

Det er Vangen sterkt uenig i. Han sier at utsagnet er selvmotsigende.

– Linjeavl er bare et annet ord for innavl, og resultatet blir det samme, sier han.

Med linjeavl mener NKK ifølge artikkelen paring av slektninger i tredje slektsledd og utover, det vil si paring av søskenbarn.

Genkrøll

I en britisk studie som omfatter de 50 mest populære britiske hunderasene, ble det funnet anlegg for mange lidelser i enkelte raser og anlegg for enkelte lidelser i et stort antall raser.

301 genetiske sykdommer nevnes i rapporten. Så mye som 71 prosent av disse lidelsene er recessive, det vil si at de ikke gir sykdom når sykdomsgenet bare er i ett gen i genparet. Ved innavl øker risikoen for at begge genene i et genpar har sykdommen.

Lavt stoffskifte og øyelidelser er blant de lidelsene som påvirker flest raser.

De mest utsatte rasene (antall lidelser rasen er disponert for, i parentes):

• Schæfer (58)
• Golden retriever (50)
• Bokser (45)
• Labrador retriever (44)
• Engelsk springer spaniel (42)

Dvergpuddel, engelsk springer spaniel, dvergdachshund, mops, bulldog og basset hound er andre av de 50 mest populære hunderasene som den britiske undersøkelsen tar for seg, der avl av utseende fører til mest sykdom. Grand danois og dobermann er andre raser der utseendeavlen er med på å forsterke sykdom.

– Med så stor forekomst av anlegg for sykdom er det er helt kart at innavl dramatisk øker sannsynligheten for at sykdomsgenet opptrer i begge gen i et par og gir sykdom, sier Vangen.

Lett å endre utseendet

– Den andre negative konsekvensen er hunder som får sykdommer på grunn av feil eksteriøravl, sier Vangen.

Eksteriør eller utseende er egenskaper som er arvelige, og det går relativt fort å endre utseendet gjennom avl – både på godt og vondt – fordi egenskapene har høy arvelighet.

– Når målsettingen går i feil retning og det fører til så stor økning av sykdommer knyttet til feil utseende, så er denne utviklingen mest på vondt og mindre på godt, sier Vangen.

Av 396 arvelige sykdommer skyldes over 20 prosent direkte eller indirekte seleksjon for eksteriør.

I rasene med store hunder er sykdommer i hjerte og blodkar, mage og tarm, muskel og skjelett de vesentligste. I raser med små hunder er det betydelige pusteproblemer og lidelser i det sensoriske nervesystem, det vil si nerver som fører signaler inn til sentralnervesystemet.

Dyreplageri

Ifølge Vangen er avlen på enkelte raser så ekstrem at dyrene får en rekke lidelser som må klassifiseres som dyreplageri eller som alvorlige lidelser.

– Det er en del raser som det fortsatt avles på til tross for at det skulle vært satt en strek over hele rasen. Da har raseavlen i alle fall gått for langt. Hvis en ser på enkelte raser på før-og-nå-bilder, så viser det hvor feil en kommer ut i forhold til funksjonalitet. Noen raser er helt defekte, slik som shar pei og britisk bulldog, sier Vangen.

– Enkelte rasestandarder viser i seg selv mangelen på erkjennelse av problemene. Rasen mops skal ifølge rasestandarden ha mest mulig krøllete hale med knekk over ryggen, selv om det er en indikasjon på anlegg for eller deformasjon av ryggraden. Vi må ta diskusjonen rundt denne utviklingen, sier Vangen.

Regler for etisk avl

– Innen hundeavl er lojaliteten til den internasjonale rasestandarden et problem.

Det finnes regler for etisk avl på produksjonsdyr som storfe og gris, og ifølge Odd Vangen burde det være like strenge regler for hundeavl.

– I store deler av hundeavlen, ikke bare i Norge, men i mange land, er det vanskelig å få gehør for de samme etiske kravene. Det er tydelig mangel på kunnskap om avl. Selv om det finnes unntak, virker det som om hundeavlen aldri har tatt inn over seg de negative sidene ved innavl, slektskapsavl og utseendeavl, sier Vangen.

Uten systemer og ledelse

Rasehundklubbene og Norsk Kennel Klub (NKK) ønsker å legge vekt på egenskapene helse, temperament, lynne, atferd og bruksegenskaper. Men for å ha kontroll med disse egenskapene må de registreres og forvaltes for alle hundene i hele rasen.

– Da må det brukes registreringssystemer og verktøy for seleksjon på disse egenskapene, og det gjøres stort sett ikke, sier avlsprofessoren.

Ifølge NKKs etiske grunnregler for avl og oppdrett er det «Oppdretterens seleksjon og kombinasjon av avlsdyr som danner grunnlaget for utviklingen av hunderasene.»

– Det som mangler i mange av klubbene, er en helhetlig avlsledelse og vektlegging av alle egenskapene som bør være med i et bærekraftig avlsarbeid på hund, påpeker Vangen.

NMBU har hatt samarbeid med klubbene til en del av brukshundrasene. Engelsk setter, elghund, vorsteh og breton er blant de klubbene som har samarbeidet med de husdyrfaglige miljøene for å gjennomføre genetiske analyser av bruksegenskapene og styrke avlen for disse funksjonsegenskapene.

– Har den kompetansen vi behøver

Som et svar på Vangens påstand om mangel på kompetanse i hundeavlen svarer NKK til NRK at de har den kompetansen de trenger, men vedgår at ikke alt er som det burde.

– Vi kan være med og skape holdninger som gjør at vi i større grad avler på sunne, friske hunder, sier Trine Hage, administrerende direktør i NKK, til NRK.

Hun mener også at avlen styres av hundekjøpernes preferanser.

– Kjøperen har uendelig mye makt. Hva er det i oss mennesker som gjør at vi synes det er tøft at hodet er så stort at hunden ikke kan føde naturlig? Vi jobber intenst for å motarbeide utviklingen, sier Hage til NRK.

Brukshunder velges på bredere grunnlag

Forskjellen på avl på selskapshunder og på brukshunder er at brukshundene må fungere på andre områder for å bli tatt med i avlen. I motsetning til selskapshundene har brukshundene et premieringssystem som også omfatter hvordan hunden fungerer på jaktprøver og bruksprøver.

– En del brukshundklubber har utviklet egenskapsdatabaser for registrering av prestasjoner på jaktøvelser og bruksprøver, og bruker resultatene som en del av kriteriene ved valg av nye avlsdyr. Det gjør at eksteriøret ikke har så stor vekt i premieringssystemet, sier Vangen.

Avlen må legge om

De mest suksessfulle husdyrrasene er der hvor avlsorganisasjonene eier hanndyrene. Da kan innavl, slektskap og bruken av dyrene forvaltes på en bærekraftig måte. Men av hund er det enkeltpersoner som eier hanndyrene.

– Det gir ofte en interessekonflikt mellom de som forvalter helheten og de som eier hannhundene og har økonomiske fordeler av at de mest populære og best premierte hanndyrene blir brukt, sier Vangen.

Importerer de samme genene

For å få en større genetisk bredde og mindre slektskap i rasen er det er vanlig i husdyravlen å importere avlsdyr eller gener fra andre populasjoner. Mange hunderaser er verdensraser og har også mye import av avlsdyr. Det burde redusere slektskapet i rasen, men slik er det ikke.

– Problemet er at det er slektninger som importeres, det vil si det samme genetiske materialet. Det er gjerne de samme populære linjene som går igjen i importen. I annen husdyravl ser vi på hvilke gener vi behøver å importere for å øke den genetiske bredden for egenskapene til rasen, sier Vangen.

Dog Health Groups Report fra 2012 viser at de fleste av de 100 undersøkte rasene har en populasjonsstørrelse som er under det anbefalte minimum for å kunne opprettholde en lav grad av innavl.

Noen tar grep

Noen raser har også tatt tak i atferdsegenskapene, men det skjer for lite og for sakte i forhold til den trusselen som eksteriøravlen representerer, mener Vangen.

Hunderasen collie er et positivt eksempel. På grunn av Lassie-filmene ble rasen veldig populær på 1950- og 1960-tallet. Men overdreven avl uten seleksjon førte til nervøse og engstelige hunder, som var redde for å bevege seg over et gulv.

– Avlen ble ikke bedre av at hundene ble bedømt oppå et bord på utstillinger, sier Vangen.

Collie-samarbeid

Siden våren 2010 har det vært et samarbeid mellom Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) og Svenska Collieklubben. I en doktorgrad ved SLU ble det utviklet indekser for mentalitet, som nå er blitt et verktøy for collieoppdrettere.

En vitenskapelig studie viser gjennom mentaltester at redsel har en arvbarhet på 13 til 25 prosent. Over 200 collier testes nå årlig i Sverige. Formålet er å redusere egenskapen redsel.

– Dette er et godt eksempel på hva som kan gjøres hvis man virkelig ønsker å forbedre avlen, mener Vangen.

Referanser:

Summers mfl: Inherited defects in pedigree dogs. Part 2: Disorders that are not related to breed standards. The Veterinary Journal, januar 2010, doi:10.1016/j.tvjl.2009.11.002. Sammendrag

Asher mfl: Inherited defects in pedigree dogs. Part I: Disorders related to bred standards. The Veterinary Journal, desember 2009, doi:10.1016/j.tvjl.2009.08.033. Sammendrag

Norsk Kennel Klub: Etiske grunnregler for avl og oppdrett. Avlsstrategi oktober 2012.

The Kennel Club: Dog Health Group Annual Report, 2012.

Arvelius mfl: Genetic analysis of a temperament test as a tool to select against everyday life fearfulness in Rough Collie. Journal of Animal Science, november 2014, doi: 10.2527/jas.2014-8169. Sammendrag