Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.
En hette med elektroder brukes for å kartlegge hjerneaktiviteten under ulike språktester. Bildet er fra en test på førskolebarn.(Foto: Giulia Zantonello / NTNU)
Godt språkøre kan henge sammen med hvordan du oppfatter rytmen i språk
Hvordan hjernen håndterer språk kan også fortelle om andre egenskaper, fortrinn eller utfordringer som vi har.
Helt fra vi ligger i mors mage, hører vi språk. Det første fosteret oppfatter, er selve rytmen i språket.
Ved språklaboratoriet på NTNU har forskere i mange år gjort viktige oppdagelser og har ofte utfordret etablerte teorier.
Forsker Guro S. Sjuls har ledet arbeidet der med synkronisering til rytme i språket. En analyse av nettopp oppfattelsen av rytmen i språket og hva dette innebærer, er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Communications Psychology.
Noen
treffer takten med en gang, andre er nølende
Forskerne har gjennomført og analysert testen Speech-to-Speech
Synchronization (SSS). Det er en tilsynelatende enkel metode. Den brukes til å
måle folks evne til å synkronisere talen sin eller språket sitt med et eksternt
talesignal. Synkronisering betyr at to eller flere ting fungerer harmonisk sammen.
Testen
fungerer ved at testdeltakerne får høre stavelser. Samtidig skal de hviske
rytmen i stavelsene fortløpende.
Stavelsene de får høre, kommer i en
frekvens på 4,5 hertz. Det er den gjennomsnittlige hastigheten for tale på tvers av
språk. Dette betyr rett og slett at det er plass til fire til fem stavelser per sekund i
én sekvens.
– Noen
treffer takten med en gang og er veldig taktfaste, mens andre er mer nølende
med å finne rytmen. Det gjør at vi kan definere dem inn i to grupper, sier Sjuls.
De to
gruppene er:
«High syncronizers» – disse er gode på å synkronisere
til rytmen av tale som de hører.
«Low syncronizers» – disse er ikke så gode
på synkronisering til talerytmen.
I SSS-testen
justerer deltakerne talen sin med en forhåndsinnspilt tale.
–
Interessant nok fant vi ut at denne evnen ikke er jevnt fordelt i den norske
befolkningen. Noen synkroniserer naturlig talen sin med det eksterne
signalet, mens andre ikke gjør det, sier Sjuls.
Hun forteller at tidligere forskning har vist at denne
forskjellen forblir konsistent over tid. Det tyder på at evnen til synkronisering er en stabil egenskap.
Forskjellig
hjernestruktur gir ulike evner
De to
gruppene har betydelige forskjeller i hjernestruktur og funksjon.
– High
syncronizers har en sterkere forbindelse mellom den delen av hjernen som
oppfatter språk og den delen som produserer språk, sier Mila Vulchanova.
Vulchanova har hele livet studert språkforståelse, språkutvikling og hvordan hjernen fungerer for å håndtere språk. Hun har blant annet drevet språklaboratoriet ved NTNU i snart 20 år.
Hun forteller at de to
gruppene også har ulik ytelse på ulike oppgaver. High synchronizers
lærer lyden av nye ord bedre enn low synchornizers.
Annonse
Enda
viktigere er det at hos high synchornizers er det sterke assosiasjoner
mellom evnen til synkronisering, hjerne-til-språksignal synkronisering og
forbindelse mellom språklige nettverk.
En
språkbro i hjernen
Arcuate
fasciculus er en del i hjernen. Den spiller en viktig rolle for hjernens evne til
å behandle og lære språk.
Den
inneholder både lange og korte fibre og fungerer som en slags bro mellom bakre og frontale områder i hjernen. Evnen til å lære nye ord er avhengig av
en effektiv og rask kommunikasjon mellom de bakre og frontale områder.
Den
bueformede arcuate fasciculus er vanligvis større i venstre
hjernehalvdel enn i den høyre.
En
tidligere studie fra 2019 har vist at de som tilhører gruppen high syncronizers
har en generelt sterkere venstre arcuate fasciculus. De har altså en
større struktur i venstre hjernehalvdel.
Noen
teorier om språkets opphav ser forbindelser mellom nettopp
utviklingen av en sterkere venstre plassering av blant annet arcuate
fasciculus og utviklingen av evnen til å produsere og bruke språk hos
mennesket sammenlignet med våre nære slektninger, primatene.
Kan
være medfødt
SSS-testen har tidligere vært brukt hos engelsk- , tysk-,
spansk- og mandarin-talende. Nå har altså forskerne undersøkt om testen også kan brukes på skandinaviske språk.
Og det kan den: Også norsktalende kan deles inn i de to gruppene high og low
synchronizers.
– Vår
studie støtter at testen gjenspeiler universelle trekk for språkbrukerne, sier Sjuls.
Ordene og
stavelsene som testdeltakerne fikk høre, var syntesering fra svensk og
engelsk. Syntetisering er oppbygging av noe fra mindre enheter. Studien
har påvist at ulik evne til synkronisering også gjelder norske
morsmålsbrukere. Videre viser studien at denne ferdigheten ikke er avhengig av hva slags
språkstimuli man bruker til testingen.
Annonse
– Det vil
si at denne evnen sannsynligvis ikke er avhengig av erfaring med språket, sier Vulchanova.
– Evnen til synkronisering kan være medfødt. Man kan også spekulere i om denne
evnen har med tilegnelse av språk å gjøre og hvor godt man er utrustet til å lære
språk, sier hun.
Viktig
redskap i videre forskning
Forskerne
oppsummerer resultatene med at testen har
potensial til å være et pålitelig verktøy for fremtidig forskning. Funnene
åpner muligheter for videre forskning som utforsker evner til synkronisering på
tvers av et bredere spekter av språk og språklige egenskaper.
Resultatene
er lovende for å forstå individuelle forskjeller i hjernens biologi som støtter
koblingene mellom auditive og motoriske funksjoner.
Disse koblingene er
avgjørende for språk, ettersom de lager bro mellom lydene vi oppfatter og
planene for å sette i bevegelse språkorganene som lunger, stemmebånd, munn,
tunge.
– Vårt
neste steg er nå å finne ut hvorvidt denne evnen til synkronisering er medfødt
eller ikke. Og eventuelt hvilke faktorer som påvirker denne evnen, sier Sjuls.
– Ved å
studere spedbarn for eksempel kan vi få tydeligere svar på om dette er
medfødt, sier Vulchanova.
Hun forteller at i et pågående EU-prosjekt ser de også
på om hjernens aktivitet ved synkronisering kan kobles mot og kan forutsi
språkferdigheter hos norske førskolebarn.
Slik fungerer hjernen
Hoveddelen
av hjernen kalles storhjernen. Den består av hvit materie
og grå materie. Grå materie er den ytterste delen. Sammen utgjør disse to hovedkomponentene i sentralnervesystemet.
Storhjernen
er delt i to halvdeler. Disse to hjernehalvdelene
kommuniserer med hverandre blant annet gjennom hjernebjelken. Den fungerer som en signalbro mellom de to
delene.
De to
halvdelene har forskjellige funksjoner. Praktiske og logiske funksjoner, som
for eksempel det å snakke, styres av venstre halvdel.
Hver hjernehalvdel
er inndelt i fire lapper. Hver lapp opptrer i par og har et
speilbilde av seg selv i motsatt hjernehalvdel.
Frontallappen har ansvar for korttidshukommelsen, og sørger for at flere idéer kan vurderes opp mot hverandre samtidig. Frontallappen er blant annet viktig for at tanker skal gjøres om til ord og tale, og kognitiv kontroll.
Parietallappen er viktig i bearbeidelsen av sanseinntrykk, oppfatning av bevegelse og i forbindelse med lesing og matematiske oppgaver.
Temporallappen sørger for bearbeiding av hørselsinntrykk og musikk. Området under temporallappen er viktig for hukommelsen.
Occipitallappen inneholder et synssenter som sørger for at synsinntrykk blir vurdert opp mot minner som er lagret i hjernen. Synsinntrykkene blir på den måten bearbeidet og vurdert.