Stephen Jay Gould ble verdenskjent for sin teori om at livet utvikler seg i rykk og napp. Nå kan noe av grunnmuren i teorien være plukket fra hverandre.

Tidlig på 1970-tallet ble paleontologen Stephen Jay Gould verdensberømt i vitenskapelige kretser, da han sammen med sin kollega Niles Eldredge introduserte begrepet punctuated equilibrium, et vanskelig uttrykk for påstanden om at livet utvikler seg i rykk og napp.

Den nå avdøde Gould er i dag en av verdens mest kjente evolusjonsbiologer, først og fremst fordi han skrev en lang rekke utmerkede populærvitenskapelige bøker.

På det faglige området, er punctuated equilibrium er hans mest kjente bidrag.

Omdiskutert

Teorien om at livet utvikler seg med stor fart og kreativitet - i den betydning at det utvikles mange nye former - i visse perioder, mens det i lange, mellomliggende perioder skjer lite eller ingenting, har hele tiden vært omdiskutert.

Den bryter tilsynelatende med Darwin, som forestilte seg en langsom og gradvis utvikling. Men mange kommentatorer har påpekt at den på ingen måte bryter med Darwins prinsipper og mekanismer.

Andre har påpekt det selvfølgelige at evolusjonen til tider går raskere enn andre ganger, og at Darwin forøvrig var inneforstått med dette:

Naturkatastrofer, kontinentaldrift og liknende vil med nødvendighet til tider utrydde arter eller skape nye habitater og nisjer - noe som igjen fordrer rask evolusjon, men - vel å merke - en evolusjon etter Darwins prinsipper.

For eksempel: Da fuglene først utviklet evnen til å fly, sto en hel verden av mulige nisjer ledig. Og den påfølgende evolusjon gikk dermed desto raskere. Evolusjonspresset var enormt.

Dette bestred aldri Gould, som i intervjusituasjon kunne være uklar på hva han egentlig mente var innholdet i teorien sin.

Spørsmålet har da vært om teorien om sprangvis evolusjon, punctuated equilibrium, beskriver et virkelig interessant fenomen som ikke uten videre kan sluttes fra vanlig evolusjonsteori, eller om det bare er en banalitet, et fancy navn på noe som skjer som en selvfølgelig konsekvens av naturens gang - og noe alle evolusjonsbiologer synes er helt uproblematisk?

 Bevis faller

 Nå kan et av de første bevisene på at teorien var korrekt, være plukket fra hverandre.

På 1970- og 1980-tallet studerte den amerikanske paleontologen PG Williamson ved Harvard fossile snegler fra Turkanasjøen i Kenya tolket som at de bekreftet Goulds tese om sprangvis evolusjon.

Sneglene stammer fra et tidsrom på 3, 3 millioner år, og den tidens paleontologer mente å se klare tegn på at sneglene hadde gått gjennom tre perioder med svært rask utvikling, med lange, mellomliggende perioder med mer beskjedne endringer.

Den belgiske doktorgradstudenten Bert vav Bocxlaer ved universitetet i Ghent har nå samlet fossile snegler fra samme område og tidsepoke, og konkluderer med at Williamson tok fullstendig feil.

Bocxlaer han kan forklare de store endringene i sneglenes utseende på en mye enklere måte, enn ved å ta i bruk teorier om sprangvis evolusjon. Den antatt store sprangene i punctuert equilibrisk evolusjon, skriver han, er bare et synsbedrag.

Det Williamson egentlig så, var resultatet av miljøendringer. Når klimaet skiftet mellom våte og tørrere perioder, endret sneglefaunaen seg. Det er ikke snakk om evolusjon, men snarere om invasjon av nye arter, skriver Bocxlaer.

Det Williamson tolket som sprangvis evolusjon fra en form sneglehus til en annen, er egentlig en art som erstattes av en annen. De nye artene hadde utviklet seg utenfor det undersøkte området, og vandret inn - og fortrengte sine forgjengere - når klimaet tillot det.

Les mer: 

Bocxlaers arbeid er publisert i Evolution - International Journal of Organic Evolution:

Gradual versus punctuated equilibrium in the Turkana basin molluscs: Evolutionary event or biological invasions?

 PG Williamsons artikkel fra 1981.

 En universitetspresentasjon av Bocxlaers arbeid.