I en verden som stadig endrer seg og kanskje raskere enn på mange generasjoner, er det viktig å finne ut mer om hvordan ulike arter tilpasser seg nye forhold.
Hvordan kan for eksempel delfiner ved gjentatte anledninger og tilsynelatende uavhengig av hverandre tilpasse seg et liv i et nytt miljø?
Det har en forskergruppe funnet et svar på. Fra NTNU-Vitenskapsmuseet deltok førsteamanuensis Andrew Foote. Resultatene er presentert i det vitenskapelige tidsskriftet Science Advances.
Vanlige delfiner
Tumlere er kanskje de mest kjente havlevende delfinene, og de lever normalt i flokker. Dette er delfinene du vanligvis finner i store akvarier, der de er forholdsvis lette å trene.
I det fri er tumlere utbredt i et bredt belte både nord og sør for Ekvator. Ofte finner du dem i flokker langt til havs, der de i stor grad livnærer seg av fisk og ellers det de kan finne av blekksprut, krepsdyr med mer.
Tumlerne tilhører minst to ulike arter. Men også innenfor den samme arten finner du ulike variasjoner. Den mest påfallende er kanskje at de kan trives i helt ulike områder.
I det fri er tumlere utbredt i et bredt belte både nord og sør for Ekvator.(Foto: Colourbox)
Annerledes liv vises på gener og oppførsel
For tumlere finner du ikke bare langt ute i havet. Ved gjentatte anledninger, på flere steder og tilsynelatende uavhengig av hverandre, har tumlere også tilpasset seg livet langs kysten.
Dette livet kan skille seg betraktelig fra det langt til havs, kanskje spesielt fordi dietten kan være helt annerledes. Det ser vi på genene.
For gener som gir en fordel, vil oftere spre seg til neste generasjon. Over flere generasjoner kan dette gi store ulikheter mellom grupper av dyr som lever i ulike områder.
Tumlere er kanskje de mest kjente delfinene.(Foto: Colourbox)
– Delfinene som lever langs kysten og i havet, er genetisk forskjellige fra hverandre, forklarer Marie Louis ved University of St. Andrews i Skottland.
Noen gener gir fordeler ved et liv langt til havs, mens andre gir det langs kysten. Delfiner langs kysten kan for eksempel ha større tenner, noe som nok henger sammen med dietten. De har også andre fysiske trekk som kan være en fordel for dem som lever nærmere land.
Noe kan også være tillært og ikke nødvendigvis genetisk. Delfiner langs kysten er for eksempel mer stedbundne enn de langt til havs, men det kan de ha lært av mødrene sine. Det samme gjelder ulike teknikker for å skaffe mat.
Svaret ligger i gamle gener
Men hvordan delfiner har tilpasset seg ulike leveområder på flere steder på kloden, har altså vært et lite mysterium. Tilsynelatende har de gjort det helt uavhengig av andre delfiner som har gjort det samme på helt andre steder. Det mysteriet er nå løst.
– Løsningen finner vi i gamle gener som tumlerne har. Gener som gir fordeler langs kysten, finner vi nemlig også som genetiske variasjoner i delfiner som lever langt til havs, sier Louis.
Disse eldgamle genene finnes altså ikke bare hos delfiner langs kysten, selv om de er langt mer vanlige der. Så når det blir nødvendig, finnes det genetiske potensialet for å tilpasse seg kystlivet også i delfiner vi finner i havet.
Annonse
– Denne tilpasningen har skjedd flere ganger, uavhengig av hverandre, men parallelt, forklarer forsker Foote ved Institutt for naturhistorie på NTNU-Vitenskapsmuseet.
Gamle gener er trigget flere ganger
Hos delfiner har altså de eldgamle genene blitt trigget ved gjentatte anledninger og på gjentatte steder gjennom historien.
– En art som lever i grupper, kan med andre ord dra nytte av både de økologiske mulighetene i omgivelsene og den genetiske variasjonen for å tilpasse seg et nytt leveområde om og om igjen, sier Louis.
For i en havlevende delfinflokk som av en eller annen grunn begynte å leve nærmere kysten, har individene som bar disse eldgamle genene, hatt en fordel fremfor de som ikke hadde dem. Dermed formerte de seg oftere. De fikk flere levedyktige barn som igjen kunne ha den samme genetiske fordelen.
– Gjennom generasjonene dominerte disse fordelaktige genvariantene i de kystlevende delfinene, såpass at disse ble tydelig genetisk forskjellige fra de havlevende, konstaterer Louis.
Flere arter kan være avhengige av eldgamle, latente gener for å tilpasse seg forandringer senere, selv om de tilsynelatende ikke trengs i dag. Stor variasjon i genene kan altså avgjøre om enkeltindivider og i neste omgang arter, greier seg når forholdene endrer seg.
