De reiser straks, nærmere bestemt 23. september, og blir borte lenge.

Det neste halve året skal de tre unge evolusjonsbiologene Jens Ådne Rekkedal Haga, Tore Oldeide Elgvin og Kjetil Lysne Voje reise Sør-Amerika på kryss og tvers.

Deretter skal de ut til selve ikon-stedet, øygruppa som for alltid vil være knyttet til Darwins navn, Galapagos.

Helten

Når du snakker med dem, skjønner du at dette er noe mer enn en vanlig ”se så tøff jeg er-ekspedisjon” av den typen betalkanalene renner over med – med badeand blant bardehval, sykkel over Sahara.

Når disse gutta drar på tur, i medialt samarbeid med NRK og forskning.no, er det først og fremst vitenskapen som styrer. Pluss en liten smule davidattenboroughsk filateli: ”Se, det var her han satt!”

- Og selvfølgelig, det blir jo også en strålende tur! sier alle tre, nærmest i kor.

Det er liten tvil om at det er Darwin som er helten. Hele ideen er å oppsøke steder der han var, se det samme som han så, spore stedene der Darwin fikk sin innsikt. Og det var ikke bare på Galapagos.

På jakt

Darwin syslet med evolusjon i god tid før han kom dit.

Skipet han reiste med, HMS Beagle, tilbrakte flere år opp og ned langs Sør-Amerikas øst- og vestkyst, og naturforskeren foretok en rekke lange ekspedisjoner innover fastlandet – på jakt etter spor og ideer.

Han gjennomførte lange rideturer over pampasen, i selskap med gauchoer, Argentinas versjon av cowboyene. Han klatret i Andesfjellene. Han studerte jordskjelv i Chile, vandret i regnskogen i Brasil.

Wallace hvem?

- Vi tar en liten avstikker inn i Amasonas, forteller Kjetil Lysne Voje.

– Darwin var jo strengt tatt ikke der inne. Han hadde et kortere opphold i en atlantisk regnskog, ikke så langt fra Rio, men Amasonas – det blir for å hedre Wallace.

Hvem? spør du kanskje nå. Mannen som utviklet evolusjonsteorien, er svaret.

Og det er nå 98,5 prosent av Norges befolkning blir stående og måpe, litt usikre i blikket. For er det én ting alle vet, så er det at det var Darwin som fant på dette med evolusjon.

Uten å fokusere for mye på feil person, Wallace var mannen som utviklet teorien parallelt med Darwin, uten å bli riktig like berømt.

Det er i det hele tatt veldig mye 98,5 prosent av Norges befolkning ikke vet om evolusjonsteorien - eller naturvitenskap som sådan. Og det skal disse gutta forsøke å gjøre noe med.

Rekruttere og formidle

- Det finnes mange veldig gode grunner til å gripe den anledningen som Darwinåret 2009 gir oss, sier Jens Haga.

- Men for oss dreier dette seg først og fremst om å rekruttere og formidle. Det blir en flott tur, det blir en opplevelse for livet, men ideen har hele tiden vært å forsøke å vise unge kunnskapstørste mennesker hvor viktig naturvitenskap er. Hvor viktig Darwin var.

- Det finnes mange med latent interesse, det vet vi. Vårt ønske er å inspirere. Vi vil vise hva man kan gjøre i dag, som realist og biolog. Naturvitenskapene har ikke all verdens status blant unge, legger de andre til.

- Det finnes mange krefter som kjemper imot evolusjonstanken. Vi vil være en motvekt. Vi vil vise folk hvor viktig naturvitenskapen har vært for å forme samfunnet.

- Og for fremtiden - skal vi ha en sjanse til å ta vare på kloden, må vi forstå den. Forstå hvordan den fungerer. Det er derfor det er viktig å studere natur.

- Og det er derfor det er viktig å minne om Darwin, hvilket fantastisk arbeid han utførte. Hvilken fantastisk innsikt han fikk.

Et enkelt svar på et vanskelig spørsmål

Noe av det bemerkelsesverdige med Darwin, var at han så det andre ikke fikk øye på. Nå i ettertid kan det nesten virke fantastisk at folk ikke så det.

Evolusjonsteorier, ikke veldig gode, riktignok, hadde eksistert i århundrer - men ingen så de riktige sammenhengene før denne unge mannen fra Shrewsbury fikk sitt livs sjanse - en verdensomseiling som kapteinens dannede samtalepartner - og med muligheter for studier av natur, hvis det skulle interessere.

Unge Darwin kom fra en familie med åpent sinn, ikke veldig troende. Ved siden av skyhøy intelligens og en arbeidskapasitet og konsentrasjonsevne fra andre siden av all rimelighet, var dette kanskje mannens største talent:

Evnen til å se med nye øyne - og evnen til å forkaste alt han trodde på, hvis dataene talte imot.

Det var særlig i Sør-Amerika grunnlaget ble lagt for den åpenbaring han fikk etter besøket på Galapagos.

Middag med forviklinger

- En av mange ting vi håper å få se, er Darwins nandu. Den er sjelden i dag, i ferd med å bli en truet art, men akkurat dette dyret betydde mye for at han innså hvordan arter utvikler seg.

Det skjedde i Patagonia i januar 1834, og har noe av komikkens skjær over seg:

Nanduen er en søramerikansk fetter av strutsen. Vitenskapen kjente én art, Rhea americana, stornandu. En dag skjøt Darwins følge en nandu til middag.

De satte seg deretter ned for å fortære dyret, og måltidet var nesten over før Darwin innså hvilken tabbe han var i ferd med å gjøre. Men heldigvis spiser man sjelden fugl med hud og fjær, eller bein.

Han samlet matrestene, pakket dem ned, og etter hjemkomsten æret den store ornitolog John Gould ham med å oppkalle måltidet etter middagsgjesten - Rhea darwinii - for deretter å stille det ut på museet til the Zoological Society. I dag kalles den fjellnandu.

Konkurranse

Det slo Darwin at forekomsten av disse to nanduartene, var et godt eksempel på hvordan nært beslektede arter med overlappende utbredelse gradvis avløser hverandre når man beveger seg sydover kontinentet.

Den rådende naturteologi prediket at enhver art bebodde det område den var best tilpasset til. Gud hadde plassert dem der de skulle være. Men dette stemte ikke med det Darwin så.

Hvorfor tok fjellnanduen over for stornanduen akkurat der, et stykke nord for Rio Negro, og ikke et hvilket som helst annet sted? Kunne det være at de to artene var der de var, fordi det var konkurranse om plassen og ressursene, og ikke fordi de var plassert der av Gud?

Darwin innså at konkurranse - “struggle” - ikke trengte å være åpen kamp. Men han innså også noe annet, nemlig at de hardeste rivalene ofte er de som står hverandre nærest.

Og denne innsikten ble senere viktig for forståelsen av hvordan arter oppstår. To arter kan ha felles opphav, men har det først oppstått små forskjeller, vil konkurransen forsterke disse.

Engasjement

Det er slike pussige små historier de tre evolusjonsbiologene ønsker å formidle, for å vekke de kunnskapstørste.

Det skal de få til gjennom hyppig rapportering og tett samarbeid med NRK og forskning.no - gjennom blogger, artikler, bilder, pod casts og filmsnutter på de respektive mediers nettsider.

Og som alle formidlere vet: Interesse vekker du best gjennom personlig engasjement. Definitivt ingen mangelvare i denne gjengen.

- Jeg gleder meg mest til Galapagos, sier Kjetil Lysne Voje.

- Det er en juvel, en mengde øyer med et vell av endemiske arter. Det var her han fikk clouene som noen år senere ledet ham til riktig svar.

- Jeg gleder meg mest til primatene, sier Tore Oldeide Elgvin.

- Og til den enorme variasjonen i biodiversitet.

- Jeg gleder meg mest til å følge gradientene, fra nord til sør og sør til nord på begge sider av kontinentet. Variasjonene i klima, fra regnskog til ørken, sier Jens Ådne Rekkedal Haga.

- Jeg er nok litt teoretisk anlagt, men jeg blir inspirert av å komme ut i naturen. Høydepunktet blir kanskje en frosk Darwin fant i Chile. Rhinoderma darwinii. Hunnen legger egg på land. Hannen ruger dem ut i strupesekken. Vi tror vi vet hvor vi kan finne den.