Oppklaring i nesegrev

En flaggermus med uvanlig stor nese har fått forskere til å klø seg i hodet. Ifølge en ny studie er famlingen i nesegrevet over for denne gang.
26.7 2009 05:00


En typisk hesteskonese-flaggermus (til venstre) og en såkalt Bourret’s hesteskonese-flaggermus (Rhinolophus paradoxolophus) ses til høyre. Sistnevnte har den store nesen, inkludert en løvliknende utvekst av ekstra skinn. Datamodellering viser at denne nesen har en perfekt lengde til å lage intenst fokusert ultralyd med, noe flaggermusen bruker til navigering og jakt. (Foto: Rolf Mueller, Virginia Tech.)

Forskningen skal snart publiseres i Physical Review Letters, og den kaster nytt lys over hvorfor nesen til Bourret’s hesteskonese-flaggermus er så stor i forhold til resten av kroppen.

Forklaringen er rett og slett at nesen er optimalisert for lydsignalene flaggermusen sender ut når den orienterer seg.

Vanligvis er snyteskaftet til såkalte hesteskoneser 4,5 millimeter lange, mens det for Rhinolophus paradoxolophus sitt vedkommende er 9 millimeter.

Denne flaggermusen har en betydelig løvliknende utvekst av ekstra hud i nesepartiet, som gjør sitt til den spesielle framtoningen.

- Denne nesen er så mye lengre enn nesene til andre flaggermus i regionen, sier førsteamanuensis Rolf Mueller ved Virginia Tech, i en pressemelding.

Arten kan påtreffes i Sørøst-Kina, Laos, Thailand, eller Vietnam. Den tilhører familien Rhinolophidae.

Intens og fokusert

Muelles funn viser at R. paradoxolophus bruker nesegrevet til å lage mer intense og fokuserte høyfrekvente lydbølger. Dette kan igjen bedre jaktevnen, og mulighetene til å orientere seg trygt i vanskelig terreng, som skog.

Flaggermus bruker ekkosignaler, også kalt biosonar, til å navigere. Skrikende deres befinner seg på så høye frekvenser (ultralyd) at vi mennesker ikke kan høre dem.

På samme måte som en lommelykt kan skape en intens, men klart avgrenset lysstråle, sørger nesen til R. paradoxolophus for å lage avgrensede og intense lydbølger – ultralyden.

Ultralyden slippes ut enten gjennom munn eller nese, og det sistnevnte er altså tilfellet for R. paradoxolophus.

Kontrollere signaler

- Den er blant flaggermusartene som har slike sære hudfliker og lapper rundt nesa. Vedhenget styrer flaggermusens lydsignaler ut fra nesen, slik at de blir mer spesifikke, sier zoolog Roar Solheim ved Agder Naturmuseum og botaniske hage i Kristiansand, i en kommentar til forskning.no.

Tenk på forskjellen mellom en lyspære som sender ut lys i alle retninger, og en lommelykt.

- Flaggermusen kan fokusere ut lyden, etter samme prinsipp som lysstrålen fra lommelykten blir mer avgrenset.

- Hvis flaggermusen retter lyden i én bestemt retning, kan dyret i mye større grad kontrollere hvor det vil få signalene fra. Dette kan ha noe å si for hvordan disse flaggermusene jakter, sier Solheim.

- Perfekt uttrykk for evolusjon

Solheim forklarer videre at mange insekter kan høre flaggermusenes ekkosignaler, og har utviklet ulike strategier for å slippe unna.

Derfor er det om å gjøre for flaggermus å komme så nær insektene som mulig før insektene oppdager sonarskrikene.

Mueller og forskergruppen hans brukte en datamodell for å sammenligne forskjellige flaggrmusneser, fra helt små hos andre arter til stornesen til R. paradoxolophus.

Mueller kaller det et perfekt uttrykk for evolusjon, at datamodellen viser hvordan nesen til R. paradoxolophus nøyaktig holder seg innenfor en lengde hvor ultralyden er effektiv. Neselengden er altså optimal for å sende ut ekkosignalene.

Når lengden økes i modellen, øker ikke effektiviteten av signalene tilsvarende.

- Det nye i dette er ikke at denne flaggermusen bruker nesen til å styre lydene, men at forskerne bak den nye studien har lagd en datamodell for hva som er optimal neselengde, og funnet at arten har en perfekt lengde på sitt nesevedheng, sier Solheim.

Mer enn vi kan skjønne

Alle flaggermus har for øvrig øyne og kan se, men de ”ser” verden i mye større detalj med ekkosignalene.

- De tolker ekkosignaler, mens vi ser lys i farger. De drar ut mye mer informasjon av lyden enn vi kan skjønne, men man kan sammenligne det med svart /hvitt kontra farge-tv. Det gir oss en viss formening, sier Solheim.

Forskningen til Mueller og kolleger er en del av en større studie av rundt 120 flaggermusarter, og den skal undersøke nærmere hvordan de bruker lyd til å navigere. Dette arbeidet skal etter planen ferdigstilles vinteren 2010.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.