Som nevnt før: Over halvparten av jordas arter lever på eller i andre vesener.

Virus, bakterier, sopper og et utall andre encellede skapninger infiserer alt fra eiketrær til edderkopper. Det finnes til og med mikroorganismer som lever i mikroorganismer.

I tillegg har vi hordene av marker og ormer som også tar svært så fysisk bolig i andre vesener, noen ganger bare en smule større enn dem selv. Er du småkryp, kan de ubudne gjestene fort forvandle livet til en førsteklasses skrekkfilm.

Det hender nemlig at blindpassasjeren ikke nøyer seg med å bare følge med på lasset eller forsyne seg litt av innvollene dine. Den tar i stedet over styringa og får deg til å gjøre de frykteligste ting.

Kjempelang mark

Det hele skriver seg fra parasittenes evige problem: Hvordan spre seg fra en vert og inn i en ny? Mange verter duger heller ikke som levested gjennom hele livsløpet til parasitten.

Hva gjør du, for eksempel, hvis du klekkes og lever inne i en siriss, men bare kan pare deg og legge egg i vann?

Taglormen Paragordius tricuspidatus har løst problemet ved rett og slett å gi vertene en sterk og livsfarlig dragning mot elver og bassenger.

Det hele begynner når en ulykksalig siriss får i seg et taglormegg. Snart klekker den lille ormen, og begynner å ta for seg av innsida av insektet. Etter hvert vokser inntrengeren til en 10-15 centimeter lang trådtynn mark inne i den bare en centimeter store sirissen.

Dermed er det på tide å komme seg videre.

Våt grav

Og her kommer trikset.

I 2006 klarte et team av forskere å vise at ormen produserer stoffer som påvirker vertens nervesystem. Forskerne er ennå ikke sikker på nøyaktig hvordan, men resultatet er kjent for både vitenskapen og forbløffede tilskuere:

Sirissen oppsøker nærmeste svømmebasseng, bekk eller annet vannhull, og pælmer seg uti.

Insektet dør, mens den sjokkerende lange taglormen bukter seg ut av rumpa på det, klar for møter med mulige maker. Etterpå legger den egg som blir liggende langs bredden av vannet, hvor nye sirisser kommer krypende.

Uheldigvis for resten av verdens småkryp er det slett ikke bare P. tricuspidatus som setter spesialstyrte selvmord i sving.

Dør i tretoppene

Larven til sommerfuglen løvskognonne (Lymantria dispar) kan for eksempel angripes av et utspekulert virus. I 2011 fant forskerne ut at den ørlille inntrengeren bruker hormoner til å endre larven fra en forsiktig nattevandrer til en dumdristig klatrer.

Midt på lyse dagen kravler den opp blant farene i tretoppene, og dør der den står. Deretter løser kroppen seg opp slik at virusbefengte kroppsdeler regner ned over området der nye larver kommer krypende neste natt.

Det blir ikke mindre makabert i parasittsoppenes verden.

Sexy fluer

Ett døme er soppen Entomophthora muscae, som infiserer fluer.

Når det går mot slutten for insektet, får soppen det til å klatre til toppen av gresstrå for å dø. Så begynner sporebærere å vokse ut av bakkroppen. Fra den høye posisjonen skyter soppen sporene ut over fluer som måtte være i nærheten.

I tillegg blir det infiserte liket sittende der med ei utfordrende rumpe i været. Kjærlighetshungrige hannfluer som surrer forbi lar seg friste, og dermed blir de smittet også.

I Norge bruker forskere faktisk slike sopper til å utvikle nye plantevarnmetoder.

Lignende miserer kan ramme maur i tropiske strøk. De kan få hjernen overtatt av soppen Ophiocordyceps unilateralis.

Zombiemaur

I 2009 publiserte parasittekspert David Hughes og kollegaene nye observasjoner av hvor ufattelig presist denne parasitten kan styre verten.

På ett eller annet vis klarer O. unilateralis å få det døende insektet til å stavre av sted til nordsiden av et blad i omtrent 25 centimeters høyde over bakken, hvor temperaturen og fuktigheten er optimal for soppen.

Der bruker zombie-mauren sine siste krefter til å knipe seg fast. Soppen spiser opp hele innsida, før den gror en lang stang ut av nakken på det døde insektet. Derfra drysser det dødelige sporer ned over uheldige forbipasserende maur.

Men om du trodde dette var toppen av innfløkt forhold mellom parasitt og vert, tar du feil. I den kategorien tar kanskje flatormene kaka.

Mellomverter

Noen av de parasittiske flatormene har forbløffende kompliserte livsløp. De går gjennom flere ulike stadier i forskjellige verter, som kan være så ulike som snegler og fugler, eller maur og sauer.

Her blir overføringa virkelig en utfordring, og flatormene tyr da også til manipulering av vertene for å få det hele til å virke.

Ta for eksempel stingsildmarken Schistocephalus solidus, sier Egil Karlsbakk ved Havforskningsinstituttet.

Komplisert rekke

- Dette er en bendelorm som er vanlig i Norge. Den har hoppekreps som første mellomvert og stingsild som annen mellomvert, før den ender i sluttverten som er ulike fuglearter.

Og det nytter ikke å hoppe over noen av stadiene. Det er den lille hoppekrepsen som først får i seg egg eller larver, men marken kan bare vokse seg stor inni stingsilda. Og så må den over i en fugletarm for å få lagt eggene sine.

For å smøre denne kjeden av nødvendige sammentreff, og øke sjansen for at alle skal ende opp i riktig mage, griper stingsildmarken inn.

Men først er det altså hoppekrepsen som må til pers. Igjen viser parasitter at de klarer å endre handlingsmønsteret til verten de velger seg.

Lettere spist

- Parasitten manipulerer adferden slik at hoppekrepsen blir mer aktiv enn vanlig. Det er særlig når den beveger seg at den fanger oppmerksomheten til stingsilda. Slik øker risikoen for at hoppekrepsen blir spist, sier Karlsbakk.

Så er det stingsildas tur. Etter et års tid i buken på denne fisken, har bendelormen vokst seg diger. Ofte kan det bo flere ormer i samme fisk.

- Ormene i bukhulen kan bli like tunge som fisken selv. De endrer adferden til fisken og gjør den mindre redd for bytteetere. Dermed blir den et lettere bytte for fugl, sier Kalsbakk.

Fuglene selv er derimot heldige. De merker lite til marken, som er ute av systemet på få dager. I fuglebæsjen ligger derimot et utall av nye egg, klare til å infisere hoppekreps.

Det aller mest spektakulære eksemplet på parasittiske manipulering av verten, er kanskje likevel en annen flatorm - Leucochloridium paradoxum, forteller Kalsbakk.

Jukseåme

Med L. paradoxum – som også finnes i Norge – er vi i tillegg over i seksjonen for det mer motbydelige.

Denne flatormen bruker bare én mellomvert – uheldige individer av ulike ravsnegl-arter – men mellomverten får til gjengjeld virkelig gjennomgå.

Etter å ha gått igjennom flere utviklingsstadier inne i sneglen, er parasitten klar til å spre seg. Da må den komme seg inn i fugler som i utgangspunktet ikke er så interessert i å spise snegl.

Men L. paradoxum er ikke opprådd. Den danner lange sekker fulle av nye ørsmå larver, forteller Karlsbakk.

- Disse sekkene blir store og pulserer i ulike farger. De bukter seg ut i antenna til sneglen. Slik får parasitten antenna til å se ut akkurat som en åme.

- Dette tiltrekker fugler som spiser åmer. De tar antenna og får dermed i seg en hel masse larver.

Vel inne i fuglen kan Leucochloridium formere seg og lage egg, som forsvinner ut via fuglebæsjen. Den lander igjen nede i sneglenes territorium, hvor eggene kan infisere nye offer.

Er parasitter onde?

Etter en guidet tur i parasittenes verden, kan man saktens få følelsen av at disse skapningene er både slu og slemme. Er de det?

Selvfølgelig ikke.

Parasittene er bare godt tilpasset sin livsstil og sitt levemiljø. Hver og en av organismene er så klart heller ikke ansvarlig for sine handlinger. De følger bare instinkter lagd av mutasjoner og naturlig utvalg i millionene av generasjoner før dem.

Dessuten skal vi huske på at ikke bare parasittene, men de aller fleste artene på jorda lever av andre. Dermed er ikke stingsildmarken særlig slemmere enn et rådyr som glad beiter en stakkars stikling i kne.

Parasittene er vel i grunnen ikke utspekulert heller. Ingen av zombiesoppene har selv pønsket ut sitt perfekte plott mot mauren.

Og selv når man skal flåse litt med skapningenes hensikter og personligheter kan blindpassasjerene knapt beskyldes for å være spesielt slu. I hvert fall ikke nevneverdig sluere enn kyr, som har utviklet hele fire mager for å tyne energien ut av stakkars gresstrå.

Parasittene kan bare være en smule mer spektakulære.

Referanser:

D. G. Biron et al., Suicide’ of crickets harbouring hairworms: a proteomics investigation, Insect Molecular Biology, vol 15, nr 6, s 731–742, desember 2006.

K Hoover, M. Grove, M. Gardner, D. P. Hughes, J. McNeil, J. Slavicek, A Gene for an Extended Phenotype, Science, 9 september 2011, vol 333, nr 6048, s 1401.

Sandra B. Andersen et. al., The Life of a Dead Ant: The Expression of an Adaptive Extended Phenotype, The American Naturalist, september 2009.