Denne artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet - les mer.
Når strandkrabben først har kommet til et sted, så blir den værende. Det har vist seg å være vanskelig å bli kvitt den nye okkupanten.
(Foto: Erling Svensen / Havforskningsinstituttet)
Strandkrabben er havbunnens Cæsar
Den haiket, bunnslo og vant. Siden den første invasjonen i 1817 har strandkrabben blitt en av verdens mest beryktede invasjonsarter.
«Veni, vidi, vici.»
«Jeg kom, jeg så, jeg vant.»
Sitatet tilhører Julius Cæsar – antikkens store erobrer.
Men om vi beveger oss til havets verden, så kunne sitatet like gjerne kommet fra strandkrabben. Du vet; den lille krabben i fjæresteinene som barn liker å fiske om sommeren.
Haiket med ballastvann
– Vår europeiske strandkrabbe er en av verdens mest beryktede invasjonsarter. Den er en skikkelig tøffing, sier havforsker Gro van der Meeren.
Ved hjelp av ballasttanker har den lille krabben haiket fra Europa til Nord-Amerika, Sør-Amerika, Sør-Afrika, sørkysten av Australia og til og med Japan.
Strandkrabbens første invasjon fant sted i 1817 da den kom til kysten sør for Chesapeake Bay i USA. Hvordan den kom seg fra Europa over Atlanterhavet, er det egentlig ingen som vet.
Spredte seg til alle kontinenter
Så tok det drøye 150 år før havets Cæsar fortsatte erobringen. De aller fleste invasjonene av strandkrabbe skjedde på 1970- og 80-tallet, og de skyldes et spesielt sammentreff: For det første at det ikke var like strenge regler for ballastvann på den tiden, vannet ble dumpet uten kontroll. For det andre hadde skipene blitt så raske at strandkrabbelarvene ikke rakk å bunnslå i ballasttankene.
– Så de fikk haik med skipene og rakk å komme ut av tankene i tide til å bunnslå på sine nye landområder, sier van der Meeren.
Som med Cæsar og andre erobrere, har også strandkrabbene kommet over havet i bølger.
– Ved å se på genene til strandkrabbene på nordøstkysten av USA og østkysten av Canada, ser vi at det har vært to forskjellige invasjonsbølger, sier hun.
Strandkrabben kommer - og blir
Når strandkrabben først har kommet til et sted, så blir den værende. Det har vist seg å være vanskelig å bli kvitt den nye okkupanten.
– I Australia har de prøvd å utrydde den, men de har bare klart å få ned antallet. Strandkrabben lever der fortsatt, sier van der Meeren.
Invaderende arter har mange negative konsekvenser for det opprinnelige økosystemet. Og det er ikke noe unntak med strandkrabben.
– Den stokker om på styrkeforholdene der den kommer, sier forskeren.
– Mange steder er den blitt mye større enn den er her i Norge fordi den har fått tilgang på mer mat, legger hun til.
Invasjonsarter kommer med mennesker
Det at arter kommer til nye områder betyr ikke nødvendigvis at de er invaderende arter. Forskerne skiller mellom invasjonsarter og migranter.
Invasjonsarter er arter som har kommet til et nytt sted ved hjelp av mennesker. Strandkrabber fikk hjelp av menneskenes ballasttanker, mens kongekrabben kom til vår del av verden da russerne satte den ut nær Norskekysten.
Snøkrabben er derimot ikke en invasjonsart.
– Den har gått selv. Miljøendringer gjør at noen finner nye steder der de trives. De følger maten. De artene kaller vi for migranter, sier Gro van ser Meeren.
Fikk du med deg disse sakene fra Havforskningsinstituttet?
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
