Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dinosaurene i sauropodgruppen, bedre kjent som langhalsene, var noen svære kjemper. Samtlige av artene i gruppen ble over åtte meter lange, og den antatt største av dem, Amphicoelias fragillimu, kan muligens ha vært opp til 60 meter lang fra nese til haletipp.
Kroppstemperatur har en tendens til å øke med kroppsstørrelsen, og en studie fra 2006 regnet ut at de største sauropodene burde hatt en kroppstemperatur på rundt 40 grader celsius.
Den nye studien, som publiseres i det nettbaserte tidsskriftet Sciencexpress, viser imidlertid at temperaturen var nærmere vår egen – mellom 36 og 38 grader.
Dermed mener forskerne dyra må ha hatt en form for innebygget aircondition for å unngå å bli kokt.
Isotopbindinger avslører temperatur
Sauropodene levde i jura, det vil si for mellom 200 millioner og 150 millioner år siden.
Forskerne, ledet av Robert Eagle fra Caltech, har analysert emaljen fra tennene til to forskjellige sauropodarter funnet i seks forskjellige områder i Tanzania og USA.
De så etter hvor mange bindinger det var mellom karbonisotopen 13C og oksygenisotopen 18O i den delen av emaljen som er laget av mineralet apatitt. Isotoper er variasjoner av grunnstoffer - atomer som enten har færre eller flere protoner eller elektroner, men samme antall nøytroner, som hovedformen av stoffet.
Antallet bindinger mellom disse to isotopene varierer nemlig med temperaturen tannen holdt da emaljen ble dannet.
En kroppstemperatur på rundt 37 grader er omtrent det samme som de fleste nålevende pattedyr.
Avgjør ikke temperaturdebatten
En gammel debatt i paleontologien er om dinosaurene var endoterme eller ektoterme – det som før kaltes varmblodig og kaldblodig.
Endoterme dyr er dyr som selv regulerer kroppstemperaturen, gjerne gjennom varmeproduksjonen fra stoffskiftet. Ektoterme dyr er derimot avhengige av temperaturen i omgivelsene, de produserer ikke egen varme selv. Det gjelder for eksempel slanger, som trenger oppvarmingstid i solen etter kalde netter.
(Foto: UiO)
Dessverre kommer vi ikke noe nærmere svaret på gåten med disse temperaturmålingene, skriver forskerne.
Sauropodene er nemlig så store at de, selv om de var ektoterme, likevel ikke ville blitt nevneverdig påvirket av lufttemperaturen.
Annonse
– Hvor stabil kroppstemperatur et dyr klarer å holde, avhenger av størrelsen. Tenk på en kule – hvis du øker størrelsen på kula, øker volumet mer enn overflaten. Det blir mer på innsiden enn på utsiden, for å si det sånn, forteller Petter Bøckman, universitetslektor og biolog ved Universitetet i Oslo.
Det meste av både varmeopptaket og –utslippet hos ektoterme dyr foregår gjennom huden, men når dyrene er så store som sauropodene var, er det så mye indre varme at temperaturen utenfor ikke klarer å påvirke så mye. Det produseres rett og slett mer varme enn det slipper ut gjennom den, relativt sett, begrensede mengden hud.
– Det kalles gigantotermi, og vi ser det i dag blant annet hos hvithaien og havlærskilpaddene. De holder stort sett samme indre temperatur, uansett hvor de befinner seg, sier Bøckman.
Kanskje elefantteknikk?
Disse dinosaurene hadde derfor sannsynligvis ikke noe stort problem med å holde seg varme. Det var heller det motsatte som var utfordringen, som denne studien viser.
Elefanten, det største landdyret som finnes i dag, har en kroppstemperatur på 36 grader celsius, altså lavere enn oss mennesker. Dette klarer den fordi deler av huden, blant annet den som dekker ørene, er veldig tynn og inneholder veldig mange, tynne blodårer.
Overskuddsvarme slipper derfor ganske lett ut igjen.
En annen mulighet er at sauropodene senket stoffskiftet sitt, slik at de ikke genererte like mye indre varme.
– For sånne dyr er det å bruke energi på å holde seg varm ikke logisk, de er så svære at det ikke er en bekymring. Jeg tenker det er sannsynlig at de for eksempel hadde et slikt blodårenett for å slippe ut varmen, slik som elefanten, avslutter Bøckmann.
Kilde:
R. Eagle m.fl. Dinosaur Body Temperatures Determined from Isotopic (13C-18O) Ordering in Fossil Biomaterials. Sciencexpress, publisert online 23. juni 2011 (les sammendrag)