En av de berømte darwinfinkene – en mellomjordspurv (<i>Geospiza fortis</i>) på øya Santa Cruz på Galápagos. (Foto: Putneymark, Wikimedia Commons CC BY-SA 2.0)
En av de berømte darwinfinkene – en mellomjordspurv (Geospiza fortis) på øya Santa Cruz på Galápagos. (Foto: Putneymark, Wikimedia Commons CC BY-SA 2.0)

Hva er sant og hva er usant om Darwins finker på Galápagos?

Darwinfinkene på Galápagos er et av de beste eksemplene på hurtig tilpasning og rask evolusjon. Men har de berømte fuglene fått en større plass i vitenskapshistorien enn de egentlig fortjener?

Published

Navnet darwinfinker dukket ikke opp før 100 år etter at Charles Darwin tok dem med seg hjem fra jordomseilingen med marinefartøyet «Beagle».

De har også vært omtalt som galápagosfinker, men strengt tatt er de ikke finker i det hele tatt. De tilhører nemlig ikke finkefamilien, men en annen spurvefamilie, tanagarene. Og alle har navn som slutter på «-spurv».

Med ett unntak lever alle darwinfinkene bare på Galápagosøyene. Og alle stammer de fra den samme arten som en gang for 1–2 millioner år siden kom flyvende fra det søramerikanske fastlandet.

I løpet av denne korte tiden – for det er ikke så lenge i et evolusjonært perspektiv ­– har de fått en helt spesiell plass i vitenskapen. Og utenfor også.

Det siste er egentlig ikke helt fortjent.

En hun av arten vegetarspurv (<i>Platyspiza crassirostris)</i>. (Foto: MeegsC, Wikimedia Commons CC BY-SA 3.0)
En hun av arten vegetarspurv (Platyspiza crassirostris). (Foto: MeegsC, Wikimedia Commons CC BY-SA 3.0)

Et eureka-øyeblikk?

Darwinfinkene dukker nemlig opp i mange gjenfortellinger av hvordan Charles Darwin i det hele tatt kom til å tanke på at artene utvikler seg gjennom naturlig utvalg og seleksjon.

Historien går gjerne omtrent slik:

Da Darwin ankom Galápagos observerte han at finkene så forskjellig ut fra øy til øy avhengig av hva som var tilgjengelig av mat. Noen var store, andre var små. Noen hadde lange og tynne nebb – andre hadde butte og kraftige nebb. Da gikk det et lys opp for den unge forskeren.

Et klassisk eureka-øyeblikk. Gjennom evolusjon hadde fuglene tilpasset seg ulike liv i ulike miljøer.

Men så var det fakta, da. De har en tendens til å ødelegge enhver god historie.

Geologen på Galápagos

– Darwin var først og fremst geolog da han kom til Galápagos, sier Rosemary Grant.

– Myten i sin reneste form er helt klart en myte, sier Peter Grant.

Forskerparet har fulgt darwinfinkene på Galápagos i 40 år. Denne uken var de i Oslo for å holde foredrag under feiringen av Charles Darwins fødselsdag.

Rosemary og Peter Grant på Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo. (Foto: Tore Wallem)
Rosemary og Peter Grant på Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo. (Foto: Tore Wallem)

– Men jeg tror heller ikke det er riktig å si at han var upåvirket av finkene, sier Peter Grant til forskning.no.

– Han så hva de spiste og hvordan de oppførte seg – hvordan de varierte i størrelse og utseende.

Charles Darwin var heller ikke alene om å tenke i slike baner på denne tiden.

– Evolusjonen lå i lufta. Folk i det vitenskapelige miljøet tenkte på slike ting, sier Rosemary Grant.

Ble først interessert senere

– Darwin var ikke spesielt opptatt av finkene på Galápagos. Det var først etterpå at han fattet interesse for dem, sier professor Nils Chr. Stenseth ved Universitetet i Oslo.

Charles Darwin fotografert av Julia Margaret Cameron i 1868.
Charles Darwin fotografert av Julia Margaret Cameron i 1868.

I løpet av en drøy måned på øygruppa samlet Darwin og medhjelperen hans inn flere av de artene som i dag kalles darwinfinker.

Han overleverte dem til ornitologen John Gould da han kom tilbake til England.

– Det var Gould som innså at det var mange forskjellige arter som var i nær slekt med hverandre selv om de var ulike. Det inspirerte Darwin, sier professor Leif Anderson fra Uppsala universitet til forskning.no.

Ikke nevnt i Artenes opprinnelse

Harvard-forskeren Frank Sulloway ble tydeligvis så frustrert over mytens utbredelse at han i 1982 satt seg fore å finne ut hvor den kom fra. Resultatet ble en artikkel i tidsskriftet Journal of the History of Biology der han går gjennom alt han fant av tilgjengelige kilder.

«Finkene bli ikke engang nevnt av Darwin i Artenes opprinnelse», skriver Sulloway og refererer til Darwins hovedverk om evolusjonen fra 1859.

Darwin nevner fuglene i reiseskildringen The Voyage of the Beagle i 1839, og utdyper ytterligere i andreutgaven fra 1844. Men begge disse beskrivelsene baserer seg på undersøkelser som ble gjort av andre enn ham selv.

Darwins tegninger av fire galápagosfinker i <i>The Voyage of the Beagle</i>.
Darwins tegninger av fire galápagosfinker i The Voyage of the Beagle.

Ikke så nøye med hvilken Galápagos-øy

Og Darwin la definitivt ikke vekt på at de så forskjellig ut fra øy til øy, slik myten forteller. Ikke før senere.

«Mens han var på Galápagos, gjorde ikke Darwin noe som helst forsøk på å skille finkene etter hvilken øy han fant dem på», skriver Sulloway.

Myten om Darwins aha-opplevelse på Galápagos begynte å sirkulere allerede på 1800-tallet, men Sulloway legger det meste av skylda på en bok fra 1947. Da ga ornitologen David Lack ut Darwin’s Finches (Darwinfinkene).

Boka ble en kjempesuksess og markerte på mange måter en seier for Darwins evolusjonsteori. Men den sørget også for at myten om Darwins uker på Galápagos fikk fotfeste i både i lærebøker og i populærkulturen.

Men det gjør dem ikke mindre spennende

Boka til David Lack var først og fremst ute etter å fortelle hvordan utviklingen av fuglelivet på Galápagos viser evolusjonens mekanismer i all sin enkle skjønnhet og skjønne enkelhet.

Det er det samme Rosemary og Peter Grant har fulgt med på i 40 år. Siden 1973 har de fanget, merket og tatt blodprøver fra finker på den lille øya Daphne Major.

– Darwinfinkene utvikler seg foran øynene våre, forteller Peter Grant. – Vi kan rekonstruere evolusjonen.

Peter og Rosemary Grant i yngre dager med darwinfinker på Daphne Major. (Foto: Thalia Grant, publisert med tillatelse fra Peter og Rosemary Grant)
Peter og Rosemary Grant i yngre dager med darwinfinker på Daphne Major. (Foto: Thalia Grant, publisert med tillatelse fra Peter og Rosemary Grant)

Uten konkurranse

Darwinfinkene varierer ganske mye i størrelse. Fra 10 til 20 centimeter lange og fra 8 til 38 gram tunge. Men det er størrelsen og fasongen på nebbet som er mest påfallende.

Selv om de stammer fra den samme arten, har de i påfallende grad tilpasset nebbene til hver sine fôrkilder. Om det er små frø, store frø, harde frø eller myke frø ­– eller insekter.

– Det er mangelen på konkurranse er det som gjør darwinfinkene så interessante, sier Leif Anderson.

Det ga dem mulighet til å tilpasse seg miljøet uten at andre arter blandet seg inn og gjorde alt mye vanskeligere.

– Det finnes egentlig ingen andre småfugler der, og det gir oss en helt unik mulighet til å forstå hvordan biodiversitet utvikles, sier han til forskning.no.

Og det er ikke bare slik at hvert enkelt nebb har funnet sin favorittøy avhengig av hva som vokser der. Nebbene forandrer seg også i takt med endringer i miljøet – for eksempel etter år med tørke.

Darwinfinkene

Småjordspurv, Geospiza fuliginosa

Storjordspurv, Geospiza magnirostris

Spissnebbjordspurv, Geospiza difficilis

Vampyrjordspurv, Geospiza septentrionalis

Småkaktusspurv, Geospiza scandens

Mellomjordspurv, Geospiza fortis

Storkaktusspurv, Geospiza conirostris

Spettspurv, Camarhynchus pallidus

Stortrespurv, Camarhynchus psittacula

Floreanatrespurv, Camarhynchus pauper

Småtrespurv, Camarhynchus parvulus

Mangrovespurv, Camarhynchus heliobates

Grønnkantorspurv, Certhidea olivacea

Gråkantorspurv, Certhidea fusca

Cocospurv, Pinaroloxias inornata

Vegetarspurv, Platyspiza crassirostris

Evolusjonen kan gå fort

Peter og Rosemary Grants forskning har nemlig vist at evolusjonen kan være en rask prosess.

– I løpet av 40 år på Daphne Major har vi sett tre perioder med evolusjonære endringer, sa Peter Grant under foredraget på Universitetet i Oslo.

I 1977 døde for eksempel 80 prosent av mellomjordspurvene ut etter en nesten regnfri regntid og dermed minimalt med planter. Dermed måtte fuglene gå løs på større og hardere frø, noe bare de med størst nebb klarte å livnære seg av.

I løpet av året økte gjennomsnittsstørrelsen på nebbene til mellomjordspurvene. De smånebbete døde rett og slett.

– De som overlevde fikk igjen avkom med større gjennomsnittlig nebb, forteller Peter Grant.

Nebbstørrelsen er nemlig sterkt styrt av genene til foreldrene, og i løpet av kort tid ble populasjonen dominert av gener for store nebb.

Og dermed har vi kort fortalt et eksempel på evolusjon. Først en tilpasning til miljøet. Deretter blir denne tilpasningen arvet av nye generasjoner.

Er det en ny art på gang?

Forskerparet er også på sporet av noe som med tiden kan bli en egen art. Foreløpig kaller de den bare big bird.

I 1981 kom en storkaktusspurv fra en annen øy og paret seg med en av de lokale hunnene av mellomjordspurv-arten. Avkommet viste seg å være i stand til å føre blandingsslekta videre, og noen incestuøse generasjoner senere holder de seg fortsatt til hverandre.

Big bird er større en de tidligere innfødte på Daphne Major, og kan leve av mat som ikke blir spist av de andre artene på øya.

Rosemary Grant forteller til forskning.no at dette er det mest spennende hun har observert i sine drøye 40 år med forskning på darwinfinkene.

– Den oppfører seg som en atskilt art, og det har den gjort i seks generasjoner, sier hun.

Et eksemplar av det som kanskje blir en egen art, med arbeidstittel <i>big bird</i>. (Foto: Peter Grant)
Et eksemplar av det som kanskje blir en egen art, med arbeidstittel big bird. (Foto: Peter Grant)

– Selv om de har mulighet til å krysse seg med hverandre, så gjør de ikke det, sier Anderson.

De har foreløpig valgt å ikke kalle det en art fordi de ikke vet hvor lenge de vil bestå som en gruppe. Og fordi det ikke er så lett å definere hva en art er eller når den oppstår.

– Men det viser i hvert fall hvordan artsdannelse kan foregå, sier Anderson.

– Det kan hende den fortsetter, men det kan også hende at den forsvinner ut, sier Rosemary Grant.

Referanser:

Rosemary Grant & Peter Grant: What Darwin's Finches Can Teach Us about the Evolutionary Origin and Regulation of Biodiversity. BioScience, oktober 2003, doi: doi: 10.1641/0006-3568(2003)053[0965:WDFCTU]2.0.CO;2.

Frank Sulloway: Darwin and His Finches: The Evolution of a Legend. Journal of the History of Biology, 1982, doi: 10.1007/BF00132004.

Alberto Martinez: Science Secrets: The Truth about Darwin’s Finches, Einstein’s Wife, and Other Myths. University of Pittsburgh Press, 2011.