Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hvorfor er noen pattedyr monogame? Hanndyr er ikke bundet til barna gjennom graviditet og amming, og burde egentlig prøve å pare seg med flest mulig for å spre genene.
Likevel holder en del pattedyr seg til én partner. Det er et mysterium for biologene.
Nå har noen forskere ved University of Derby i England studert Azara-nattapen fra Sør-Amerika, en liten ape med store øyne som er mest aktiv om natta. De lever i små kjernefamilier som består av mor, far og barn. Fedrene deltar i oppdragelsen av barna, bærer dem, leker med dem og finner mat til dem.
Disse apene lever sammen i relativt stabil tosomhet. Men i motsetning til hos mange andre dyr, innebærer parforholdet også at de får barn utelukkende med hverandre.
Funnene tyder på at det er en sammenheng mellom det å være en omsorgsfull far og det å ha en trofast partner. Farskapstestene viser nemlig at hanner som hjelper til med å oppdra barna, oftere er de biologiske fedrene til barna i familien.
– Hos arter som lever i par er sannsynligheten for utroskap lavere dersom hannen gir mye omsorg. I par der han ikke tar del i omsorgen er sannsynligheten for hyppig utroskap mye høyere, skriver forsker Maren Huck i en e-post til forskning.no.
Nøyer seg med én
Mange dyr og fugler lever i par, uten at de nøyer seg med én seksuell partner av den grunn. For eksempel har mange fugler som lever i tilsynelatende etablerte parforhold sidesprang. Det har noen forskere funnet ved å undersøke hvem som er faren til fugleungene.
For pattedyr er ikke landskapet like kartlagt. I den nye studien av Azara-nattapen har forskerne gjort gentester som viser at hannen i familien mest sannsynlig er far til alle barna han bor sammen med. Dette gjaldt 30 fedre, med unntak av én. Også de 32 hunnene var etter all sannsynlighet barnas mødre.
For å forsikre seg om at funnene deres holdt mål, sammenlignet de med 14 andre arter fra forskningslitteraturen. Også her så trofastheten mot partneren ut til å henge sammen med fedrenes omsorg for barna.
Grunner til å være trofast
Det kan være flere grunner til at dyr drar nytte av det å være omsorgsfulle fedre. Det kan gi større sjanse for at avkommet deres overlever. Når det faktisk er hannens eget avkom han oppdrar, føres hans gener videre.
Det krever mye av apene å oppdra barn, så det er viktig at hannen investerer kreftene i egne barn. Ved å leve tett med moren, kan han holde henne under oppsyn og forhindre at hun parer seg med andre.
Om faren hjelper til med barnestellet, kan dessuten moren orke å få barn oftere. Det er slitsomt både å føde, amme og i tillegg bære barnet rundt. Derfor trår nattape-hannen til med bæring og andre oppgaver. Men dette er bare en hypotese, ifølge Maren Huck.
På den andre siden er det mange fedre i dyreriket som investerer mye i omsorgen for barna, men som likevel er seksuelt aktive med flere. Dette gjelder imidlertid oftest for dyr som lever i grupper der én hann dominerer og parer seg med flere hunner, eller der paret spiser hver for seg.
I omsorgsfulle parforhold der de to tilbringer mye tid sammen, mener de britiske forskerne å ha vist at mannen er mer trofast.
Annonse
Ikke rom for sidesprang
En annen studie av Huck og kollegene viser at Azara-nattapene lever i seriemonogame forhold, der det lett kan komme en stefar eller -mor inn i bildet. Også da viser hannen omsorg, selv om barna ikke er egne. Det kan være en strategi for å få lov til å pare seg med hunnen.
– Man skal ikke se bort fra at hunnen gjør en vurdering her: En mann som bidrar, er interessant å satse på, sier Torfinn Ørmen, førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han underviser om primater ved Universitetet i Oslo.
Forskerne ser at hunnen som oftest får barn med én partner, men har ikke slått fast at hannen aldri parer seg utenfor forholdet.
– Det er likevel lett å tenke seg at en mann som bærer rundt på ungene sine mye av tida, ikke får gjort så mange sidesprang, sier Ørmen.
– Dessuten, om hannen skal ha sex utenfor ekteskapet, må han jo ha det med noen. I dyreverdenen blir det ofte nabokona. Men ettersom alle hunnene får barn innenfor forholdet, ser det ut til å være få muligheter for sidesprang, sier han.
Sterke bånd i parforholdet
Nattapene er spesielle, ifølge Ørmen. Andre aper er ikke så trofaste.
Forskerne vet ikke hva som fører til hva – om det er slik at fedrene bryr seg mer om barna sine fordi de vet at de er deres, eller om de sikrer at avkommet oftere er deres ved å investere tid og krefter i ungene. Huck tror det går begge veier.
Sterke bånd mellom de voksne i parforholdet kan også være av betydning for hvor trofaste de er. Særlig fordi det da er lettere å holde oppsyn med hverandre, slik at man ikke er utro. Men her var ikke funnene til Huck og kollegene statistisk signifikante, det vil si at de ikke kan slå fast at det er en sammenheng.
Også mennesker?
Annonse
Det etablerte parforholdet til Azara-apene minner om mange menneskers familietilværelse. Apeforskerne spekulerer på om funnene deres også kan si noe om oss mennesker.
– Parforhold er utbredt blant mennesker. Det innebærer en følelsesmessig nærhet, men også det at man tilbringer mye tid sammen. Det hevdes at pardannelse har vært en viktig faktor i utviklingen av mange menneskesamfunn, skriver Huck.
– Kanskje er det også slik for mennesker at mannens omsorg henger sammen med trofasthet, sier hun.
Hun kjenner ikke til studier som viser dette, så det blir en teoretisk spekulasjon.
Sammenligninger med mennesker skal man være forsiktig med å trekke, mener Ørmen, som har skrevet bok om slektskapet mellom aper og mennesker. Både faderlig omsorg og trofasthet varierer mye fra samfunn til samfunn.
– I en del samfunn ligner vi mennesker mer på spurvefugler enn nattaper. Vi er ikke særlig trofaste, sier han.
– Spurvefugler lever også i parforhold, men tester av farskap avslører ulike fedre. Ofte har ikke forskerne engang sett at sidespranget har foregått, selv om de har overvåket reiret konstant.
Referanser:
Huck, M. m.fl. (2014): Correlates of genetic monogamy in socially monogamous mammals: Insights from Azara’s owl monkeys. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 19.03.2014.