”Du må krabbe før du kan gå”, sier vi når noen forsøker noe de åpenbart ikke får til. I froskenes verden kan det se ut som at denne tankegangen er snudd helt på hodet:

Der var det om å gjøre å hoppe så tidlig som mulig – så fikk heller evnen til å lande komme etter.

Dette kommer frem i en ny studie fra Southern Illinois University Edwardsville i USA, som har sett på froskehopputvikling.

Får ikke armene fremover

Studien, publisert i Naturwissenschaften, har undersøkt hvordan fem forskjellige froskearter hopper. Tre av artene kom fra Leiopelmatidae-familien, som er de mest primitive froskene vi kjenner til i dag, mens de resterende to var mer utviklede familier.

Tidligere har forskerne på feltet antatt at både det å ta av og det å lande var noe froskene lærte seg samtidig. Men studien av disse primitive froskene, som heller ikke kan svømme med koordinerte bakbein, viser det motsatte:

Alle artene i studien tok av på samme måte, men de primitive froskene mangler rett og slett evnen til å rotere forlemmene fremover mens de er i lufta.

Et luftig svev ender derfor i et realt mageplask.

Tostegs utvikling

Richard Essner, hovedforfatteren av studien, mener dette viser at hopping var en evne froskene tilegnet seg i to trinn:

Først kom symmetrisk utstrekning av bakbeina, som ga frosken et kraftig løft. Senere lærte de seg å bevege forbeina i svevet, slik at de ble klare til å ta seg for når bakken nærmet seg.

I tillegg til å være dårlige svømmere er også disse primitive froskene anatomisk sett forskjellige fra sine artsfrender. Både hoftebrusken og ribbeina er bredere og mer skjoldformet enn hos andre frosker - noe forskerne antar kan ha blitt utviklet for å beskytte frosken i de ublide møtene med bakken.

Nødmekanisme ble veien til suksess

Petter Bøckman, zoolog ved Naturhistorisk Museum, synes denne studien er artig fordi den forteller noe om livet til de tidligste froskene.

- De første froskene, fra triasperioden for 250 millioner år siden, så mest ut som veldig korte salamandre, de var kompakte og hadde kort hale. De regner vi med beveget seg ved å gå, forteller han. 

- Men de har sannsynligvis hatt en nødmekanisme for å komme seg bort kjapt dersom de ble truet. Dette er et typisk forsvar mot fiender som ikke var så smarte, slik som for eksempel øgler.

Øgler jakter gjerne ved å smyge seg opp på byttet, for så å hogge til. Bøckman forklarer at disse froskene sannsynligvis tok ett enkelt hopp - helst i retning av nærmeste vannpytt - for å unngå angrep fra en fiende.

Og om ett hopp var alt som trengtes, og frosken attpåtil landet i vann, var det heller ikke behov for å utvikle noen landingsstrategi.

I evolusjonens bakevje

En frosk som lander på magen vil naturlig nok bruke mer tid på å gjøre seg klar til et nytt hopp. Evnen til å lande på beina førte derfor til at froskene ble i stand til raskere repetisjon av slike bevegelser.

Essner og kollegene tror derfor utviklingen dramatisk forbedret froskenes evne til å bevege seg over lange avstander, og til å sprette unna smartere fiender. Bøckman forklarer:

- Det at hopping ble hovedbevegelsen til froskene er kanskje en respons på raskere og smartere rovdyr som dukket opp en gang i løpet av jura.

- De nye rovdyrene ble et problem for amfibiene, som dermed trengte andre måter å beskytte seg på. Det holder med ett hopp for å komme seg unna en slange, men en røyskatt eller hegre er smartere. Der trenger du kanskje to-tre raske hopp for å komme deg ut i vannet, sier han.

Disse primitive froskene som fortsatt ikke har mestret landingens kunst lever i dag i svært isolerte områder, der de har få naturlige fiender. De utgjør bare en promille (0,1 %) av alle froskearter som finnes i dag.

- De er nok en gruppe dyr som evolusjonen har løpt ifra. Men så lenge ingen innfører røyskatt i områdene deres ser jeg ingen grunn til at de ikke skal klare seg videre, avslutter Bøckman.

Kilde:

Essner RL. et al Landing in basal frogs: evidence of saltational patterns in the evolution of anuran locomotion. Naturwissenchaften (13. juli 2010)

(Videoer av den hoppende frosken finner du her)

Artikkel oppdatert 25/3/2015