Lyng har tilpasset seg menneskers bruk av ild

Flere tusen år med skjøtsel – for eksempel beite og brann – har skapt kulturlandskapene våre. Røsslyngen her har utviklet sin egen brannberedskap som svar på menneskers ildbruk.

Publisert
Røsslyng (Calluna vulgaris) er den dominerende og karakteristiske arten i kystlyngheiene. Røsslyngplanta produserer tusenvis av frø årlig som lagres i det øverste jordsmonnet i kystlyngheia i lang tid. (Foto: Marianne Mork)
Røsslyng (Calluna vulgaris) er den dominerende og karakteristiske arten i kystlyngheiene. Røsslyngplanta produserer tusenvis av frø årlig som lagres i det øverste jordsmonnet i kystlyngheia i lang tid. (Foto: Marianne Mork)

Røsslyng er en nøkkelart i kystlyngheiene i Nordvest-Europa.

Men visste du at denne veksten, i løpet av evolusjonen sammen med mennesker, har tilpasset seg hvordan vi har brukt ild i landskapet?

Dette viser en gruppe forskere i en studie som nå er publisert i tidsskriftet Biology Letters.

- For noen år siden fant vi ut at røsslyngfrø fra frøbankene i lyngheijorda så ut til å ‘vite’ når lyngheiene over dem hadde blitt brent, sier professor Vigdis Vandvik, ved Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen.

Spirte raskere

Sammen med Inger E. Måren ved Universitetet i Bergen og Liv Guri Velle ved Bioforsk Vest Fureneset har arbeidet mye med problemstillinger knyttet til kystlynghei de siste årene.

Forskerne forsto at røsslyngfrøene hadde spesifikke biokjemiske apparater som gjorde dem i stand til å gjenkjenne kjemiske substanser i røyk, og at de reagerte ved å spire mye raskere dersom de ble utsatt for disse substansene.

Røsslyngfrø fra frøbankene i lyngheijorda vet når lyngheiene over dem har blitt brent. Dette skyldes biokjemiske apparater som gjør dem i stand til å gjenkjenne kjemiske substanser i røyk. (Foto: Liv Guri Velle)
Røsslyngfrø fra frøbankene i lyngheijorda vet når lyngheiene over dem har blitt brent. Dette skyldes biokjemiske apparater som gjør dem i stand til å gjenkjenne kjemiske substanser i røyk. (Foto: Liv Guri Velle)

Slike stimuleringsresponser er tidligere blitt funnet hos mange arter som forekommer i naturlige brannsystemer, som for eksempel i Sør-Afrika, California, Australia, og rundt Middelhavet.

Født sånn eller blitt sånn?

Lyngheiene er et kulturlandskapet som er svært gammelt og har betydelig verneverdi.

Professor Vigdis Vandvik i felt. (Foto: Morten Günther)
Professor Vigdis Vandvik i felt. (Foto: Morten Günther)

- Vi har vært spesielt interesserte i samspillet mellom naturlige økologiske prosesser og menneskelig skjøtsel, sier Vandvik.

Økologisk sett er responsene som forskerne fant hos røsslyngfrøene ganske enkle å forstå; de gjør frøene i stand til å spire raskt etter en brann, og gir dermed frøplantene gode overlevelsesmuligheter på den nakne, næringsrike jorda brannen eksponerer.

Forskerne ble nysgjerrige på om denne branntilpasningen oppsto før utviklingen av kystlyngheiene som kulturlandskap, eller om den kunne være en evolusjonær respons på det menneskeskapte brannregimet i dette økosystemet.

Var det mennesket som provoserte fram en slik evne i frøene?

Funnene til forskerne tyder på det. Det var nemlig ikke tilfeldig hvor de fant lyng med slike egenskaper.

Forsøkene deres viste at den røykfremkalte spiringen skjedde i de menneskeskapte kystlyngheiene, men manglet i heier der mennesker ikke hadde vært i sving med ilden.

I forsøkene hadde røykutsatte røsslyngfrøene både raskere spiringshastighet og høyere total spiringsprosent i de menneskeskapte kystlyngheiene sammenlignet med de naturlige heiene.

- Vårt arbeid demonstrerer altså at menneskelig skjøtsel i kulturlandskapet har påvirket evolusjonen hos naturlige arter i dette systemet, forklarer Vigdis Vandvik.

Kontrollert lyngbrenning på kysten av Vestlandet. (Foto: Liv Guri Velle)
Kontrollert lyngbrenning på kysten av Vestlandet. (Foto: Liv Guri Velle)

Åpner for spørsmål

Dette er et av de første studiene som dokumenterer evolusjonære konsekvenser av historiske skjøtselsregimer på «ville» planter, men det finnes noen interessante paralleller fra dyreriket, som for eksempel studier av hvordan fiskeriene har påvirket torskens livssyklus.

Slik forskning kan ha stor betydning for fremtidig økosystemforvaltning og bevaring av diversitet og biologisk mangfold.

Samtidig åpner disse funnene også for nye spørsmål:

Når oppstod disse forskjellene mellom røsslyng i kystlynghei og i naturlige økosystemer? Finnes tilsvarende tilpasninger også i andre lyngheiarter, og i andre kulturlandskaper?

Hvordan skal naturforvaltningen forholde seg til dette seminaturlige mangfoldet – hva slags verdi skal disse systemene og artene tillegges sammenlignet med mer «naturlige» systemer og arter?

Referanse: 

V. Vandvik, J. P. Töpper, I. E. Måren, M. I. Daws, Z. Cook, E. Heegaard og L. G. Velle. Management-driven evolution in a domesticated ecosystemBiology Letters. 12. februar, 2014.