Hvorfor får langt færre kvinnelige enn mannlige søkere tildelt stipend, når det er like mange kvinner og menn som søker?

Det var spørsmålet den europeiske forskningsorganisasjonen European Molecular Biology Organization (EMBO) stilte seg etter å ha sett stor kjønnsskjevhet i tildeling av deres ”long-term fellowship”, et av verdens mest presisjefylte postdoktorprogram.

Anna Ledin, Frank Gannon og Lutz Bornmann var forskerne som fikk i oppdrag finne svaret.

I 2006 gjorde de en rekke undersøkelser av søknadsprosessen til stipendprogrammet der målet var å finne ut hvorfor kvinnene gjorde det så mye dårligere.

På konferansen Kvalitet 2009 presenterte Ledin, som i dag er ansatt ved Kungliga Vetenskapsakademien i Sverige, resultater fra undersøkelsen.

Færre kvinner

– Det bekymret EMBO mye, og det gjør det fremdeles, at søknader fra kvinner blir innvilget i mindre grad enn søknader fra menn. I tiårsperioden fra 1996 til 2006 har kvinnenes suksessrate ligget konstant lavere enn mennenes.

– Dette til tross for at det er omtrent like mange menn og kvinner som søker i programmet, forteller Ledin.

Ifølge EUs forskningsstatistikk She Figures 2006 er flertallet av studenter innen molekylær biologi (life science på engelsk) i Europa i dag kvinner, men det blir færre kvinner jo høyere opp man kommer i karrierestigen.

– EMBO var bekymret for at de gjennom sin utvelgelse bidrar til at kvinner velger andre veier enn forskning, sier Ledin.

De rette?

I en studie fra 1995 fant de to svenske forskerne Agnes Wold og Christine Wennerås at kvinnelige søkere måtte ha langt bedre publikasjonslister enn sine mannlige kolleger for å få for å få stipend fra Medicinska Forskningsrådet i Sverige.

Forskernes publikasjoner ble også utgangspunktet for granskningen av EMBO. Forskerne valgte ut året 1998, et år da 20 prosent flere menn enn kvinner hadde fått stipend, og bestemte seg for å sammenligne publikasjonslistene i alle søknadene fra dette året.

– Vi bygde opp to databaser. En database inneholdt samtlige søkeres publikasjoner fram til 1998. Det var nesten 700 personer med mer enn 10 000 publikasjoner. Den andre databasen inneholdt impact-faktorer, som er et mål på hvor framgangsrike de respektive publikasjonene var.

– Med disse databasene kunne vi for hver enkelt søker regne ut antall publikasjoner, publikasjonstype, forfatterordning, den totale impact-faktoren, publikasjonsår og framfor alt antall siteringer som er et ganske eksakt mål på hvordan forskersamfunnet opplever at artikkelen er viktig eller ikke, forklarte Ledin.

Ledin og hennes kolleger konkluderte med at de kvinnelige og mannlige søkerne hadde like sterke publikasjonslister ved tildelingsgrensen.

Kvinnene i EMBOs søkermasse måtte altså ikke ha sterkere publikajsonslister for å nå opp, og forskerne fant ingen diskriminering på dette området.

Kjønnsnøytralisere

Neste skritt var å se om ubevisste fordommer i bedømmingskomiteen kunne ha innvirkning på at færre kvinner fikk stipend.

Forskerne tok bort alle markører som viste om søkerne var menn eller kvinner i søknadsrundene våren og høsten 2006. I alt 1200 søknader.

– Bevilgningsgraden ble enda verre da vi kjønnsnøytraliserte, det ble færre kvinner som fikk stillinger i begge rundene, forteller Ledin, som dermed kunne utelukke dette som en årsak til at færre kvinner fikk stipend.

Stor forskjell

Ingen av de to undersøkelsene forskerne gjorde tydet på diskriminering av kvinnelige søkere i i prosessen hos EMBO. Betydde det rett og slett at de beste kandidatene ble valgt?

Forskerne bestemte seg for å se hvordan kandidatene utviklet seg etter søknadstidspunktet.

– Vi plukket bort alle publikasjoner som ble publisert før søknadstidspunktet og så bare på publikasjonene for perioden 1998 til 2006.

– I utgangspunktet hadde søkerne jevnsterke publikasjonslister, åtte år senere var det ganske stor forskjell i hvor bra det gikk for dem. Mennene hadde publisert bedre enn kvinnene, sier Ledin.

Forskerne fant dermed ingenting som tydet på at komiteen ikke hadde plukket ut de beste kandidatene.

Like motiverte

Men Ledin og kollegene ville ikke slutte der:

– Vi ville vite hvorfor vi mistet kvinnene. Fantes det en forskjell i karrierevalg mellom de kvinnelige og mannlige søkerne? Var det en forskjell i motivasjon? Spilte barn en rolle? Eller var det andre årsaker?.

For å finne svar sendte de ut en omfattende enquete til alle som hadde søkt EMBO long-term fellowship i 1998. Forskerne fikk svar fra 60 prosent av de 700 søkerne, og utvalget ble representativt.

– Vi fant at 80 prosent fremdeles arbeidet innen akademia, her fantes det ingen forskjeller på menns og kvinners karrierevalg. 80 prosent jobbet heltid, det vil si mer enn 36 timer pr uke.

– Her kunne vi se en viss forskjell på menn og kvinner, det var litt flere menn som jobbet mer enn 46 timer i uka.

– Men vi fant ingen forskjeller mellom forskerne når det gjaldt motivasjon, karrierevalg eller interesse. Kvinnene og mennene var akkurat like motiverte, sier Ledin.

Flytter for partner

Men da de så nærmere på søkernes familiære forhold fant de forskjeller.

– 90 prosent av søkerne hadde en partner, og i likhet med resultater fra andre studier viste denne undersøkelsen at kvinner i mye større utstrekning enn menn hadde partnere med tilsvarende eksamen, det vil si doktorseksamen.

– Mennene hadde også velutdannede partnere, men ikke med like høy utdannelse som dem selv.

– De kvinnelige forskerne hadde altså i større grad partnere som også var i ferd med å gjøre vitenskapelig karriere, forteller Ledin og presenterer neste funn:

51 prosent av de kvinnelige forskerne hadde flyttet på grunn av sin partners karriere, 18 prosent av mennene hadde gjort det samme.

– Dette syntes vi var skremmende. Disse kvinnene er utrolig dyktige forskere, men i veldig stor utstrekning har de flyttet på grunn av sin partners arbeid. Vi vet at innen forskning gjelder det å finne det beste laboratoriet for sin forskning, så dette har betydning for karrierutviklingen.

Lønn og barn

– Spikeren i kista ble at de mannlige forskerne oftere står for en større del av familiens samlede inntekt, hovedparten av mennene tjenter mer enn femti prosent av inntekten, mens kvinnene tjener mindre enn 50 prosent av inntekten.

– Da er det er ikke så vanskelig å tenke ut hvem som ender opp med mest familieansvar.

Undersøkelsen viste også at de fleste forskerne hadde barn, og at kvinnene hadde tatt ut svært korte permisjonsperioder, 2-4 måneder, i forbindelse med fødsel. De var altså ikke borte fra forskningen i lengre perioder.

Men halvparten av de kvinnelige forskerne med barn hadde en partner som jobbet mer enn 46 timer i uka, mens kun 19 prosent av de mannlige forskerne hadde det samme.

Forskerne fant også en interessant sammenheng mellom barn og publikasjoner.

– Resultatene viste at menn og kvinner uten barn publiserer omtrent jevnsterkt. Men når det kommer barn inn i bildet så publiserer kvinnene litt dårligere enn gruppa uten barn, mens menn med barn publiserer mest av alle.

– Prioriter karrieren!

Ledin og hennes kolleger konkluderer altså med at en del kvinner sakker akterut på sin vei oppover i forskningssystemet fordi de oftere tilpasser sin egen karriere til sin partners karriere, enn det de mannlige forskerne gjør.

– Kvinner må verdsette og prioritere sine egne karrierer. De må snakke for seg selv også overfor partneren, og bruke sine nettverk, ellers blir det disse tradisjonelle kjønnsrollene som avgjør.

– Og det er farlig om man skal gjøre vitenskapelig karriere, avslutter Ledin.