Når vi snakker om evolusjon, snakker vi vanligvis om enorme tidsrom der poter får rikelig med tid til å bli luffer - eller var det omvendt?

Noen ganger kan imidlertid utviklingen gå ganske så raskt, og musepopulasjonen i Chicago kan gir et blikk på evolusjon i aksjon. En ny forskningsrapport mener nemlig å ha funnet at byens mus har gjennomgått betydningsfulle genetiske endringer i løpet av bare halvannet århundre.

I følge en rapport som publiseres i siste nummer av Nature, er den hvitfotede musa som bor i Chicago en kjapping til å utvikle seg. De siste 150 årene har musene nemlig gjennomgått så store genetiske forandringer at det kan tyde på at pattedyrs gener kan utvikle seg mye raskere enn man hittil har trodd.

Bymus og landmus

Oliver R. W. Pergams i Chicago Zoological Society og hans kolleger satte seg opprinnelig fore å studere sammenhengen historisk mellom to musearter som bor i Chicagoområdet.

Det er snakk om den hvitfotede musa og en annen mus som ikke finnes her hjemme, og dermed bare får beholde sitt amerikanske navn, prairie deer mouse. Det ble snart tydelig at det var den hvitfotede musa som hadde klart seg best, og forskerne konsentrerte derfor oppmerksomheten på nettopp denne musearten.

Forskerne foretok analyser av DNA fra mitokondriene fra 56 mus som ble funnet i museumssamlinger med datostemplinger fra så langt tilbake som 1855. Resultatene ble så sammenlignet med DNA-prøver fra 52 levende langhaler som ble fanget i parker og andre steder der mus holder hus rundt i Chicago-området.

Ved å dele musenes historie inn i 50-årsintervaller og deretter sammenligne DNA-sekvensene, fant forskerne ut at det hadde foregått dramatiske genetiske forandringer.

Evolusjon i hurtigspoling

Bare én mus fanget mellom 1999 og 2000 hadde den DNA-sekvensen som var vanligst blant dyr som ble samlet før 1950. Rapporten peker også på at den sekvensen som er den absolutt vanligste i dag, ikke dukket opp før i 1906.

Endringene i DNA stemmer bra overens med endringene i musenes omgivelser ettersom Chicago har vokst og blitt mer moderne. Forskerne mener da også at det er nettopp disse forandringene som har fått fortgang i evolusjonen hos musene.

- Vi mener det er sannsynlig at den nye genetiske sekvensen enten var en ubetinget fordel, eller ble en fordel på grunn av endringer i omgivelsene, sier Pergam.

Uansett hva grunnen er, mener Pergam dette er et eksempel på at “klokken” i molekylene noen ganger kan tikke veldig, veldig fort.

Norsk interesse

- Piiiip, sier husmusa Gudrun, talsmus for norske smågnagere, til forskning.no.