De som når internasjonalt nivå trener ikke nødvendigvis mer enn de nest beste, viser ny studie. (Foto: Gorm Kallestad/NTB Scanpix).
De som når internasjonalt nivå trener ikke nødvendigvis mer enn de nest beste, viser ny studie. (Foto: Gorm Kallestad/NTB Scanpix).

Treningsmengde eller talent:
Hva avgjør hvem som blir stjerner?

Store treningsmengder må til for å nå verdenstoppen. Men mye øving forklarer ikke alene hvorfor noen når internasjonalt nivå. De aller beste øver ofte mindre enn de som aldri når toppen, viser ny studie blant fiolinister.

Publisert

«Øve, øve jevnt og trutt og tappert, det er tingen». Formaningene i den gamle gymnastikkmarsjen fikk vind i seilene på nittitallet, da teorien om 10 000 timers-regelen ble lansert som nøkkelen til suksess.

Vil du nå verdenstoppen var talent av underordnet betydning. Du måtte bare legge inn 10 000 timer med fokusert trening. Det var budskapet som la føringer ikke bare i musikkbransjen, men også innen idrett.

Men nå får denne teorien et skudd for baugen av en ny studie, skriver the Guardian.

Øvelse gjør ikke nødvendigvis mester likevel. For de aller beste spillerne med potensial for internasjonal karriere, trente ikke mer enn de som var på nivået under.

Så hva er det da som forklarer forskjellen i resultater?

Mye trening uansett viktig

– Det er åpenbart interessant at de amerikanske forskerne finner at de nest beste trener til dels mer enn de beste utøverne, sier Stig Arve Sæther til forskning.no. Han er førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.

Han forsker på hva som kjennetegner unge idrettstalenter som lykkes, og har utgitt flere bøker om temaet.

– Uansett bekrefter begge studiene at store treningsmengder må til for å nå toppen, sier Sæther til forskning.no.

– Man kan ikke forvente å prestere på høyt nivå ved å trene mindre enn andre.

- Mye trening kan være bortkastet dersom den ikke er målrettet, eller utøveren ikke er nok motivert, sier førsteamanuensis i idrettsvitenskap, Stig Arve Sæther ved NTNU.
- Mye trening kan være bortkastet dersom den ikke er målrettet, eller utøveren ikke er nok motivert, sier førsteamanuensis i idrettsvitenskap, Stig Arve Sæther ved NTNU.

Magisk tall for suksess

Hvordan ble 10 000 treningstimer det magiske kravet for å havne i verdensklassen i en disiplin?

– Det startet med en teori av Anders Ericsson, om at talent ikke er det som skiller eksepsjonelt gode musikere fra de gode, men treningsmengde, sier Stig Arve Sæther.

Psykologen Ericsson kalte dette fokusert trening.

I 1993 utførte han to studier blant fiolinister og pianister i Tyskland som mange mente bekreftet teorien. Den fikk sterkt feste i de fleste fagmiljøer. Ikke bare blant musikere, men også idrettsmiljøer.

De topprangerte musikerne hadde øvd 10 000 timer innen de fylte 20 år i snitt. Ferdighetene økte med akkumulert treningstid, slo studien fast.

– Men Ericsson brukte aldri uttrykket 10 000 timer selv, sier Sæther.

To bestselgere gjorde susen

Det var først i 2008 da Malcolm Gladwell ga ut bestselger-boken Outliers: The story of success at 10 000-timersregelen ble et magisk tall for suksess. Han påsto at enorme treningsmengder forklarer suksesser som Beatles og Bill Gates.

Omtrent samtidig kom boken Talent er overvurdert av Geoff Colvin.

Nylig avdøde Halvard Hanevold ble ansett som talentløs da han var 15 år, har han selv fortalt til Dagbladet. Men han var villig til å gjøre nesten hva som helst for å lykkes. Senere skulle han ta 22 internasjonale medaljer i skiskyting.

To timer hver dag fra syv år

Å trene i 10 000 timer på en eller annen ferdighet før du fyller 20 år, er mye. Det tilsvarer nesten 15 timer i uken om du starter i syvårs-alderen. Det vil si minst to timers trening hver dag, inkludert lørdag og søndag.

Regner vi 10 000-timer fra barnet er ti år, utgjør det nesten tre timer hver eneste dag, hele uken.

– 10 000 timers-regelen har forskanset seg i kulturen vår, men den er en overforenkling, sier forsker og psykolog Brooke Macnamara ved Case Western Reserve University i Ohio til the Guardian.

Hun bestemte seg for å gjenta studien fra 1993, for å se om hun og hennes kolleger kom til samme konklusjon.

De gode og de beste trener like mye

Forskerne delte fiolinister inn i tre grupper, rangert etter om de var mindre gode, gode eller svært gode. De beste var ansett for å kunne slå igjennom internasjonalt av sine lærere. Musikkstudentene ble plukket ut fra universiteter i USA.

Forskerne spurte dem om deres øvingsvaner, og de skulle også skrive dagbok om aktiviteter gjennom uken.

De mindre gode fiolinistene hadde trent seks tusen timer før de fylte 20 år i gjennomsnitt. Det tilsvarer nesten ni timer i uken. Men det var liten forskjell i treningsmengde mellom de gode og de utpreget gode fiolinistene.

Både de gode og de eksepsjonelt gode kunne nemlig klokke inn 11 000 treningstimer i gjennomsnitt, altså tre timer pr dag. Mange utøverne av internasjonalt kaliber, trente dermed mindre enn de som neppe vil kunne leve av å opptre.

Læreevne og undervisning

Treningsmengde teller bare en firedel for forskjellen på ferdigheter mellom de tre gruppene, ifølge forskerne bak studien, som er publisert i Royal Society Open Science.

– Med en gang du når opp til å bli veldig god, slutter treningsmengde å ha noe å si. Alle i gruppen har trent mye, og det er andre faktorer som bestemmer hvem som når opp til elitenivå, sier Macnamara.

Det er en kompleks kombinasjon av miljømessige faktorer, genetiske faktorer og gjensidig påvirkning som forklarer forskjeller i ferdigheter mellom mennesker, mener hun.

Læreevne, undervisning og kanskje også naturlig talent, spiller inn, mener de amerikanske forskerne.

– Du blir bedre enn i går, ikke bedre enn de andre

Faktorene som skiller på dette nivået er forskjellige, avhengig av disiplin, mener Macnamara.

I sjakk kan det være arbeidshukommelse eller intelligens. I sport kan det være kroppens evne til å frakte oksygen.

Interesse og glede kan være nok en faktor. Et barn som liker å øve på fiolin, kan være mer fokusert på grunn av det.

Hun mener det er viktig å forstå begrensningen ved høy treningsmengde.

– Du blir bedre enn i går ved å trene, men ikke nødvendigvis bedre enn de andre i klassen.

Populær, men omstridt

Den 26 år gamle studien til Anders Ericsson som hevdet at treningsmengde avgjorde hvem som nådde stjernestatus, er blitt brukt av andre forskere over 9 000 ganger.

Men det har vært mye kniving og uenighet i fagmiljøet om deler av studien, ifølge Sæther.

Ericsson påsto for eksempel at dersom du begynner å trene senere enn alle andre, vil du aldri klare å nå igjen de andres forsprang.

– Men dette har vært omstridt, sier Sæther.

Treneren er viktig

Studien var også noe utydelig på hva slags trening dette gjaldt, påpeker Sæther.

– Det er noe utydelig om treningsmengden i den studien gjaldt bare trenerstyrt trening eller inkluderte egentrening i tillegg, sier han.

Den nye studien gjør et poeng av at treningen som er registrert, er ledet av en trener.

Kvaliteten på trenerne er også av avgjørende betydning, mener Sæther.

– Det er viktig å ha en trener som forstår utøverens behov og temperament, sier han.

Kvaliteten på trening kan avgjøre

Det er ikke sikkert at alle får progresjon selv om de begynner å trene mer enn før. Det er vanskelig å finne forklaringer på dette, ifølge Sæther.

Han mener kvaliteten på treningen kan være undervurdert.

– Det kan være forklaringen på hvorfor noen presterer svært godt med samme eller mindre treningsmengde enn andre, mener Sæther.

Treningen må være strukturert, den må ha tydelige mål og delmål, og utøveren må få tilbakemeldinger på hva hun eller han gjør bra og dårlig, ifølge tidligere studier.

Mye trening kan være bortkastet dersom den ikke er målrettet, eller utøveren ikke er nok motivert.

Avviser at gener spiller noen rolle

- Hva med talent, eller genetiske forskjeller? Kan ikke det forklare noe av forskjellen mellom de virkelig gode og de ikke fullt så gode?

– Ericsson avviste at det finnes genetiske forklaringer på hvem som når til topps og andre ikke.

– Dette er i beste fall avhengig av hvilken idrett det er snakk om. I sprint kan det være en fordel med gener som gir visse muskeltyper i beina, forklarer Sæther.

Men i andre idretter som håndball, trengs så mange ulike egenskaper som spenst, styrke, hurtighet, blant annet, at det blir umulig å peke på bestemte gener, understreker Sæther.

– DNA er hovedårsak til systematiske forskjeller

Den britiske psykologiprofessoren Robert Plomin ved King`s College i London, mener derimot at DNA har svært mye å si for hvem vi blir og hva vi blir gode i.

Forskeren hevder at vi lager et miljø som passer til vår egen genetikk.

Plomin forsker på atferdsgenetikk og har gitt ut boken Blueprint: How DNA makes us who we are, basert på tvillingstudier og studier av adopterte barn.

Han peker på at selv om alle i dag er enig i at øyefargen er arvelig, er det vanskelig å akseptere hvor arvelig kroppsvekt og skoleresultater er, og viser til at vekt er 70 prosent arvelig. Han hevder at 60 prosent av barns skoleresultater skyldes arvelige faktorer.

Psykisk robusthet

Sæther har mer tro på at det er psykologiske forskjeller mellom de som når toppen og de nest beste.

Mye av treningen som skal til for å nå til topps, dreier seg om å nå langsiktige mål.

– Det er ikke alltid at all treningen man legger inn, har kortsiktig effekt i form av resultater.

Det er mye lettere å oppnå fremgang når du er utrent. Jo mer trent du blir, desto mer marginal blir fremgangen.

Derfor må utøvere som vil nå langt, ha evne til å kjede seg uten å miste motet, sier Sæther.

Alle utøvere vil dessuten før eller siden møte motstand og skuffelser.

– Det som ofte skiller de som kommer over manglende progresjon, er at de har pågangsmot og tålmodighet i motgang. Her er psykisk robusthet avgjørende, mener han.

Må ha indre motivasjon

Indre motivasjon forklarer mye av det som skiller de som når toppen fra resten, selv om begge grupper trener like mye.

– De har en indre motivasjon til å holde ut, og se de lange linjene. Indre motivasjon er en indre drivkraft, en lidenskap. Den er mer verdt enn ytre motivasjon som kommer fra foreldres forventninger, fristelser som pengepremier og lignende, understreker Sæther.

De beste hviler mest

De som når verdenstoppen i en idrettsgren, må tåle uhorvelig store mengder med trening.

Da er også restitusjon viktig, mener idrettsforskeren.

De beste sover og hviler mer enn de som trener like mye, men som ikke når toppen. De beste sover ikke nødvendigvis mer om natten, men de tar oftere korte hvileperioder på dagtid, såkalte power naps, påpeker han.

– Evnen til hvile er kanskje undervurdert, mener han.

Kulturelle forskjeller?

Sæther er usikker på om den siste studien kan sies å være en ren gjentakelse av den første studien eller ikke.

Den opprinnelige studien ble utført med tyske deltakere, mens den amerikanske har undersøkt amerikanske utøvere, påpeker han.

– Kulturelle forskjeller kan kanskje forklare noe av forskjellen mellom den nye og den gamle studien, sier han.

Treningskvalitet og foreldrestøtte

Forfatterne av den første studien fra 1993, mener den nye studien ikke undergraver den første.

En av dem påpeker at treningsmengde ikke forklarer alt.

Kvaliteten på treningen, lærerne og graden av foreldrestøtte betyr også mye.

– Men likevel mener jeg at tilsiktet trening er den viktigste faktoren, sier Ralf Krampe, psykolog ved Catholic University of Leuven, som var en av medforskerne bak den opprinnelige 10 000 timers-studien.

Kilder:

B. Macnamara mf: The role of deliberate practice in expert performance: revisiting Ericsson, Krampe & Tesch-Römer (1993). Royal Society Open Science, 21. aug. 2019. doi.org/10.1098/rsos.190327

A. Ericsson, Krampe mf: The role of deliberate practice in the acquisition of expert performance. Sammendrag. Psycological Review, 1991. doi.org/10.1037/0033-295X.100.3.363