I de siste årene har det kommet studier som viser at psykiske problemer som angst, depresjon og rusbrukslidelser er knyttet til et bestemt personlighetstrekk:
Nevrotisisme.
Mennesker med mye nevrotisisme i personligheten bekymrer seg lett. De tolker ofte mennesker og opplevelser negativt og har gjerne negative følelser og symptomer på depresjon eller angst.
Tidligere undersøkelser har vist at nevrotisisme kan overføres fra foreldre til barn. Når foreldrene har mye nevrotisisme, er det større risiko for at barna deres viser både dette personlighetstrekket og tegn til følelsesmessige problemer.
Arv og miljø
Slike overføringer kan imidlertid skje på flere måter.
Det er kjent at gener har mye å si, både for nevrotisisme og psykiske problemer. Men det er også mulig at foreldre påvirker barna igjennom oppdragelse og miljøet de skaper i hjemmet.
Så hvor viktig er de ulike faktorene?
Dette ønsket Helga Ask fra Folkehelseinstituttet og kollegaer ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo å undersøke. De har nå brukt data fra den norske mor, far og barn-undersøkelsen til å finne ut mer.
Forskerne har tatt for seg data fra over 11 000 søskenpar i foreldregenerasjonen, deres partnere og parets barn da de var i åtteårsalderen. Blant foreldrene fantes det både vanlige søsken, halvsøsken og eneggede og toeggede tvillinger.
Ved å sammenligne data fra alle disse kunne forskerne finne ut mer om hvor mye av likheten i nevrotisisme og psykiske problemer hos foreldre og barn som overføres via gener og hvor mye som må skyldes noe annet.
Mer enn gener
Ask gir et eksempel på hvordan datamaterialet kan gi ny informasjon:
To søstre som er eneggede tvillinger, har helt like gener. Når søstrene blir mødre, får alle barna halvparten av disse genene. Slike barn er altså like genetisk lik tanta si, som mora si. Men de vokser opp i to ulike hjem, altså i forskjellig oppvekstmiljø.
– Hvis barnet da er mer likt mor enn tante, antyder dette at miljøet spiller en rolle, sier Ask.
Ut ifra dataene har forskerne lagd en modell for hvordan nevrotisisme og psykiske problemer overføres mellom generasjoner.
Og denne modellen sier altså at en del av likheten mellom foreldre og barn ikke skyldes gener.
Påvirkning mellom mor og barn
Enkelt sagt ligner barnets og moras grad av nevrotisisme og psykiske problemer litt mer enn genene skulle tilsi. Dette ser i hovedsak ut til å skyldes en direkte virkning mellom mor og barn. Det var ingen slik kobling mellom far og barn.
Ask påpeker imidlertid at vi ikke kan vite hva påvirkningen består i.
En mulighet er at moras oppførsel mot barnet fører til usikkerhet og negative følelser. En annen grunn kan være et ustabilt forhold mellom foreldrene som går ut over barnet. Det er også mulig at barnet lærer moras oppførsel og måte å forstå omgivelsene på.
Det er til og med tenkelig at sammenhengen er omvendt: Altså at et barn med mange symptomer på psykiske problemer påvirker mora slik at hun også opplever mer nevrotisisme og følelsesmessige utfordringer.
Svakhet at mor svarte på spørsmålene
Svenn Torgersen, professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo, har ikke vært involvert i denne forskningen. Han mener det er interessant at studien er så stor.
– Styrken er at mange generasjoner og slektskap er involvert, skriver han i en e-post til forskning.no.
– Svakheten er at mor rapporterer om barnas personlighet og symptomer.
Det er altså mora selv som har svart på spørsmålene om åtteåringene. Dette gjør svarene mer usikre. Mora kan for eksempel oppfatte barnet som likere seg selv enn det i virkeligheten er.
En slik skjevhet kan forklare hvorfor det så ut til at mor påvirker barnet, mens far ikke gjorde det, mener Torgersen.
Dette er en svakhet som også forskerne selv beskriver.
– Kanskje hadde vi sett like stor effekt for far, dersom det var han som svarte på spørsmålene, sier Ask.
Komplisert
Ask påpeker likevel at en slik direkte påvirkning mellom foreldre og barn bare utgjør en liten del av forklaringen på hvorfor barn er ulike i nevrotisisme og emosjonelle problemer.
Resten skyldes et svært komplisert samspill mellom gener og miljø.
Undersøkelser har for eksempel vist at foreldrenes gener kan påvirke barna, selv om barna ikke har fått disse genene selv.
Genene kan for eksempel være med på å styre foreldrenes personlighet, noe som påvirker oppdragerstil, forholdet mellom mor og far og stemningen i hjemmet. Dette kan igjen påvirke barna.
Og selv når barna faktisk arver sårbarhetsgener, er saken innviklet.
Det er ikke slik at det finnes ett gen for nevrotisisme, angst eller depresjon. Det finnes hundrevis eller tusenvis av gener som virker sammen og påvirker risikoen for psykiske problemer i samspill med miljøet.
Ulike gener hos barn og voksne
En annen sak er at det ikke alltid er de samme genene som styrer risikoen for psykiske lidelser hos barn og voksne.
– Noen gener slår seg på eller blir viktigere etter hvert. Vi vet for eksempel at det skjer mye i puberteten. Det kan ligge ulike mekanismer bak psykiske problemer hos barn og voksne, sier Ask.
Det er altså ikke sikkert at følelsesmessige utfordringer hos åtteåringer betyr at barnet vil få psykiske problemer som ungdom eller voksen. Eller at et tilfreds barn er garantert en ungdom og et voksenliv uten psykisk sykdom.
Kanskje ville også den nye studien fått andre resultater dersom forskerne hadde undersøkt saken da barna var eldre.
Unik årsak for hver enkelt
Tidligere forskning har dessuten vist at størstedelen av forklaringen på hvorfor et individ får psykiske problemer, er den unike situasjonen hver og en av oss befinner oss i.
Det er kombinasjonen av akkurat din sammensetning av gener, og hva du utsettes for i familien, på skolen og i fritida.
– Dette er ikke nødvendigvis likt for søsken, sier Ask.
Det kan handle om at du har visse sårbarhetsgener, kombinert med at du for eksempel har mistet venner fordi familien din har flyttet, eller at du har ganske alvorlig astma og blir mobbet for dette på skolen.
Mulig forebygging
Det er altså mye som er med på å bestemme om et barn får psykiske problemer. Noen av disse grunnene er vanskelig å gjøre noe med.
Men dersom forskning bekrefter at det skjer en direkte påvirkning mellom foreldre og barn, kan denne kunnskapen kanskje brukes til å forebygge psykiske problemer hos barn.
Ask og kollegaene har allerede søkt om forskningsmidler til å lete etter tidlige tegn på sårbarhet. Kanskje er det mulig å gi foreldrestøtte for å hindre at disse barna utvikler problemer.
Torgersen, på sin side, mener det er for tidlig å si hvilken betydning Ask og kollegaenes nylig publiserte resultater kan få for behandling og forebygging.
Han mener at den nye studien ikke rokker ved de tidligere resultatene som viser at gener spiller en stor rolle for mange typer psykiske problemer.
– Gener er av stor betydning. Særlig hos de som ikke lenger lever sammen med foreldrene. Stabile, kroniske nevrotiske trekk og stabil angst og depressive symptomer er ekstra sterkt influert av gener, skriver han.
Referanse:
H. Ask, m. fl., Intergenerational transmission of parental neuroticism to emotional problems in 8-year-old children: Genetic and environmental influences, JCPP Advances, desember 2021.
Forskningsartikkelen er en del av prosjektet «Intergenerasjonel overføring av risiko for vanlige psykiske lidelser: En longitudinell utvidet barn-av-tvilling kohortstudie» finansiert av Norges Forskningsråd.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
