Lite tyder på at foreldrenes oppdragelse eller barndomstraumer bestemmer hvem som får psykiske problemer senere i livet. Tvert imot kan et genetisk betinget personlighetstrekk ligge bak nesten all psykisk sykdom, ifølge den nye studien. (Foto: igorstevanovic / Shutterstock / NTB scanpix)
Lite tyder på at foreldrenes oppdragelse eller barndomstraumer bestemmer hvem som får psykiske problemer senere i livet. Tvert imot kan et genetisk betinget personlighetstrekk ligge bak nesten all psykisk sykdom, ifølge den nye studien. (Foto: igorstevanovic / Shutterstock / NTB scanpix)

Ett personlighetstrekk ligger bak nesten all psykisk sykdom

Helt ulike psykiske lidelser, som depresjon, rusbrukslidelser og psykoser, knyttes til det samme trekket i personligheten din, ifølge norsk forskning.

Published

Det er snakk om såkalt nevrotisisme, forteller Eivind Ystrøm, professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Dette er ett av de fem grunnleggende personlighetstrekkene som alle mennesker trolig har i større eller mindre grad.

Personer som skårer høyt på nevrotisisme bekymrer seg lett, og opplever oftere negative følelser, som frykt, sinne, frustrasjon, sjalusi, skyld og ensomhet. De har større tendens til å tolke vanlige situasjoner som truende, eller å føle at små utfordringer er håpløst vanskelige.

Og nå mener altså Ystrøm og kollegaene hans at dette trekket best kan si hvor stor risiko du har for å utvikle en hvilken som helst psykisk lidelse. Eller flere.

Forskningen viser også at det i hovedsak er genene dine som bestemmer personligheten din, og dermed risikoen for psykisk sykdom.

Derimot har oppveksten din trolig minimal innvirkning.

Alle psykiske lidelser henger sammen

– Før tenkte man at psykiske lidelser som depresjon, schizofreni, bipolar lidelse og rusbrukslidelse var helt separate sykdommer, sier Ystrøm til forskning.no.

Men de senere års forskning har vist at de ofte henger sammen. Har du én psykisk lidelse, øker risikoen for at du får flere. Og hvis en i nærmeste familie har en slik sykdom, øker risikoen din ikke bare for denne lidelsen, men også for alle de andre.

Dette ga forskerne en mistanke om at det kunne finnes en felles, underliggende faktor, som gir økt risiko for alle lidelsene.

Men hvilken faktor skulle det være?

– Samtidig har det også vært indikasjoner på at personlighet og psykiske lidelser følger hverandre, sier Ystrøm.

– Personer som har psykiske lidelser har systematisk en annerledes personlighet enn friske.

Det Ystrøm og kollegaene har gjort, er å forsøke å koble sammen disse dimensjonene. De spurte: Kan spesielle trekk i personligheten utgjøre den ene faktoren som ligger under alle de psykiske lidelsene?

Tvillinger kaster lys over arv og miljø

For å finne ut mer, brukte forskerne et omfattende datamateriale fra Tvillingregisteret hos Folkehelseinstituttet. Forskning på tvillinger kan nemlig gi unik innsikt i hvordan egenskaper, gener og miljø påvirker livene våre.

Eneggede tvillinger har like gener. Noen ganger blir slike tvillingpar skilt og vokser opp i forskjellige miljøer. Dersom de likevel utvikler seg likt, peker det mot at genene spiller en stor rolle. Blir de ulike, vender pila mot miljøet.

Toeggede tvillinger har derimot ulike gener. Dersom de vokser opp i samme hjem og utvikler seg svært likt, peker det mot at miljøet har stor betydning.

Ystrøm og kollegaene har brukt nye statistiske analysemetoder for å lete etter mønster i personlighet, psykiske lidelser, gener og miljøfaktorer blant tvillingene i Tvillingregisteret.

Og svaret på spørsmålet over er altså: Ja, nevrotisisme ser ut til å være det personlighetstrekket som best beskriver risiko for alle psykiske lidelser.

Gener bestemmer trolig mest

– Det forklarer ikke 100 prosent. Alle kan få psykiske lidelser. Men disse sykdommene henger såpass sterkt sammen med nevrotisisme at hvis man har et stabilt indre liv og mye positive følelser knyttet til sosial kontakt, så er sjansene for psykiske lidelser betydelig lavere, sier Ystrøm.

Undersøkelsen viser i tillegg at dette trekket er 50 prosent arvbart.

– Det betyr at psykiske lidelser generelt går i familier. Dersom en av foreldrene eller søsknene dine har en psykisk lidelse, har du større risiko for alle former for psykisk lidelse, sier professoren.

Og dette er altså uavhengig av miljøet du vokser opp i.

– Det er mulig miljøet har mer å si for hvilken lidelse du får.

Ystrøm forteller at vi vet lite om hva som avgjør om du får depresjon eller psykoser – eller en annen psykisk lidelse. Antageligvis handler det mye om tilfeldigheter – kanskje tilfeldige hendelser som skjer i forbindelse med at sykdommen utvikler seg.

Resultatene kan få betydning for hvordan vi tenker om psykiske sykdommer og hvordan både helsepersonell og folk flest møter mennesker med slike lidelser. Den nye studien får nemlig støtte av en mengde nyere forskning, mener Svenn Torgersen, professor emeritus ved Universitetet i Oslo.

Nevrotisisme betyr mest for hvordan vi er

– Dersom denne studien hadde kommet for noen få år siden, ville den være svært oppsiktsvekkende, sier Torgersen, som ikke har hatt noen rolle i Ystrøms forskning.

Men i de siste åra har det kommet et vell av forskning som peker mot at én grunnleggende faktor ligger bak de ulike diagnosene. Torgersen mener også at forskningen peker mot at nevrotisisme er et sentralt trekk, selv om det ikke er enerådende.

– Ved siden av alder og kjønn, er nevrotisisme det viktigste blant flere personlighetstrekk, for å bestemme hvordan mennesker har det og hvordan de oppfører seg, sier han til forskning.no.

– Dette trekket omfatter hvordan vi møter alle våre utfordringer. Om vi møter verden med troa på at vi klarer alt eller med at dette får vi ikke til. Om vi er pessimistiske og skeptiske til andre mennesker, eller om vi tenker at verden ligger for våre føtter.

Torgersen mener den nye studien er svært solid, og at vi bør være stolt over av at norske miljøer leverer forskning i verdensklasse på dette området.

Han ønsker i tillegg å trekke fram et annet aspekt ved de nye resultatene:

– De forteller også at problemene våre ikke skyldes familien vi vokste opp i.

Foreldrene har ikke skylden

– Det meste skyldes gener, mener Torgersen, og fortsetter:

Det som ikke forklares av gener, kan trolig tillegges tilfeldige miljøfaktorer, ikke oppvekstmiljøet i familien. Det betyr igjen at foreldrene verken har skylden eller fortjenesten for barnas psykiske helse.

Et lignende budskap kom nylig fra til den britiske atferdsforskeren Robert Plomin, under et foredrag ved Universitetet i Oslo.

Foreldrene er selvsagt med på å skape barnas historie om oppveksten, og de betyr mye for livskvaliteten og mulighetene for å tilegne seg ferdigheter. Men de har lite å si for barnas personlighet og risikoen for psykiske lidelser.

– Barn har ulike tendenser i seg og skylden ligger ikke hos foreldrene. Dette er vist i mange studier, men det sitter langt inne for folk å godta dette, sier Torgersen.

Har overdrevet betydningen av miljøet

– Tidligere teorier har overdrevet betydningen av miljøfaktorer. Disse teoriene har lenge vært på vei ut i forskningsmiljøene, men blant folk som arbeider i psykisk helsevern går det tregere med å innse at gener har så mye å si.

Noe av grunnen til dette trege skiftet er trolig at det kan være svært vanskelig å skille gener og miljøpåvirkning. For eksempel fordi foreldre og barn ofte har de samme genene. Disse genene kan gi tilsvarende negative adferd hos både foreldrene og barna. Men likheten blir i stedet ofte tolket som et tegn på at foreldrenes adferd har formet barna.

Når forskerne studerer eneggede og toeggede tvillinger i biologiske familier og i adoptivhjem, trer imidlertid de faktiske effektene av gener og miljø tydeligere fram.

– Eneggede tvillinger som vokser opp i ulike hjem blir påfallende like. De er ofte mer samstemte i hvor mye kjærlighet de opplever enn toeggede tvillinger i samme hjem, sier Torgersen.

På den positive siden betyr dette at foreldre ikke trenger å klandre seg selv når ting går galt. Det negative er at vi kanskje har mindre kontroll over hvordan barna blir enn vi skulle ønske.

Kan ikke endre personligheten

Ystrøm bekrefter at det er svært vanskelig å forandre oss fra det genetiske utgangspunktet vi har.

– Det ser i skuffende liten grad ut til at det går an å trene seg opp til å bli annerledes, sier han.

– Du kan trolig øve deg på å være bevisst dine egne følelser og hvordan du reagerer på dem.

Dersom du blir sjalu på en venn som har fått seg en god jobb eller en ny kjæreste, kan du prøve å ikke oppføre deg dårlig mot denne vennen. Men du kan ikke ta bort følelsen av å være sjalu.

Det kan også hjelpe å innse at alle ikke tåler alt. Noen har en iboende risiko, og bør kanskje ta hensyn til dette i livene sine.

Ystrøm mener vi rett og slett må være mer tolerante, og godta at folk har disse sidene, selv om det ikke er så lett å ha medfølelse med negative egenskaper som fiendtlighet.

På samme måte må vi kanskje også innse at psykiske problemer ofte ikke skyldes noe noen har gjort, mener professor emeritus Svenn Torgersen.

Hvis ikke vil helsepersonell – som de kan gjøre i dag – møte pasienter og pårørende på feil måte, argumenterer han.

Behandlerne legger for mye skyld og ansvar på foreldre og pasienter

– De legger altfor mye skyld på foreldrene, og pasientene får ansvaret for å påvirke utviklingen av sin egen sykdom.

– Det er viktig at pasientene tar ansvar for sitt eget liv, men det går for langt. I stedet for å si at du må ta deg sammen, må vi si: Dette er ikke noe som er kommet til deg, som du kan få ut igjen. Det er noe som ligger i deg som du sliter med.

Det går an å finne måter å takle det som ligger i oss, slik at vi får det bedre. Men det forandrer ikke på den vi er, sier Torgersen, og sammenligner med synet vårt på diabetes type 1:

– Før i tida kunne man si til mennesker med denne sykdommen: Du må ha spist altfor mye søtsaker!

– Ingen ville gjøre det i dag, vil jeg håpe og tro.

Referanse:

T. Rosenström, L. C. Gjerde, R. F. Krueger, S. H. Aggen, N. O. Czajkowski, N. A. Gillespie, K. S. Kendler, T. Reichborn-Kjennerud, F. A. Torvik, E. Ystrom, Joint factorial structure of psychopathology and personality, Psychological Medicine, november 2018. Sammendrag.