Er poden lav i forhold til klassekameratene? Ingen grunn til bekymring. En ny amerikansk undersøkelse viser nemlig at de korte klarer seg like godt sosialt som de lange.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
En gammel myte står visst for fall. Kortvokste barn og ungdom har verken flere tilpasningsproblemer eller færre venner enn sine motstykker med gjennomsnittshøyde. Det er i hvert fall konklusjonen til forskere som har undersøkt amerikanske elever i alderen 11 til 18.
Høyden hadde nemlig ingenting å si for antall venner, tallet på klassekamerater som betraktet dem som kompiser, graden av aksept blant de jevnaldrende eller sosial tilpasning generelt.
Spørreundersøkelser
For å finne ut hvordan de korte klarte seg, studerte forskerne fra University at Buffalo 965 unge i 45 forskjellige klasser. I hver av disse klassene var minst én av ungdommene unormalt kortvokst.
Alle elevene måtte gå gjennom tre forskjellige spørreundersøkelser. Først skrev de ned ei liste over hvem de anså som sine beste venner blant de andre som var med i undersøkelsen. Så måtte de rangere alle klassekameratene på en fempunkts skala fra “liker ikke” til “liker godt”.
Til slutt fikk elevene utdelt ei liste over 28 forskjellige personkarakteristikker, eller roller, i et skuespill. Ungdommene måtte velge en gutt og ei jente blant medelevene som ville passe til hver rolle, samtidig som de også skulle plukke ut en personlighet de syntes matchet seg selv.
Ingen betydning
Slik fikk forskerne et temmelig godt bilde på hvordan de unge oppfattet både seg selv og sine jevnaldrende. Og resultatene viste altså at høyden ikke hadde noen betydning for hvor godt elevene ble likt og hva andre syntes om dem. Den virket heller ikke inn på hvordan de unge oppfattet sin egen posisjon eller hvordan de tilpasset seg gruppa av elever.
Dermed strider funnene altså mot den gjengse oppfatning av at høyden har betydning for hvordan unge klarer seg sosialt. Forskerne har en mistanke til hvorfor.
Ikke representative
- All tenkning rundt sosiale problemer og høyde er basert på erfaringen med de unge som kommer inn for å få en vurdering av veksten, sier David E. Sandberg som ledet prosjektet.
Men disse trenger ikke være representative for alle de korte. For å få et riktig bilde, må vi ut av klinikken.
- Ungdomsårene kan være ei temmelig hard tid, og de fleste barn blir ertet eller hakket på. Vi skal være forsiktig med å legge skylda for større tilpasningsvansker på høyden, fortsetter Sandberg.
- Er vi uheldige kan vi ende opp med å overse de egentlige problemene, samtidig som vi utsetter barnet for ei langvarig, slitsom hormonbehandling som kanskje ikke løser noen ting.
Referanse:
D. E. Sandberg, W. M. Bukowski, C. M. Fung & R. B. Noll, Height and Social Adjustment: Are Extremes a Cause for Concern and Action?, Pediatrics, Sep 1, 2004; 114 (3).
