I høst ble det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring innført i skolen. Et overordnet mål er å lære elevene å håndtere livets medgang og motgang.
Men hvordan lærerne faktisk skal forholde seg til begrepene, og hvordan de skal innføres i de andre fagene, er fortsatt et relativt uutforsket område.
– Samtalen om folkehelse og livsmestring har til nå handlet om at psykisk helse skal inn i skolen, og noen tydelige stemmer fra psykologifaget har dominert diskusjonen.
– Jeg ønsker å utforske hvordan begrepene også kan implementeres i norskfaget, sier stipendiat Lise-Mari Lauritzen ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk på UiT Norges arktiske universitet.
Redd for å påvirke
Hun er medlem i forskningsgruppa Health, Art and Society ved UiT, som ledes av førsteamanuensis Linda Nesby ved Institutt for språk og kultur.
– Norsklærerne har jo en kompetanse på norsk og norsk litteratur. De er ikke psykologer. Så det dreier seg om hvordan skolen skal implementere folkehelse og livsmestring i norskfaget ved hjelp av den verktøykassen som norsklærerne faktisk har, sier Nesby.
Hun viser til at tittelen på en av artiklene i avhandlingen til Lauritzen er et direkte sitat hentet fra et intervju hun har gjort med lærere: «Jeg er så veldig redd for hvordan jeg påvirker elevene.»
– Dette illustrerer det uttrykte ønsket og behovet lærerne har om å få noe konkret å forholde seg til, så de ikke går inn i en terapeutrolle som de ikke har forutsetning for å gå inn i, sier Nesby.
Førsteamanuensis Linda Nesby (t.v.) og stipendiat Lise-Mari Lauritzen er opptatt av hvordan skjønnlitteraturen kan brukes til å utforske livsmestring.(Foto: Christian Halvorsen / UiT)
Ikke bare et pratefag
Sammen med Nesby og førsteamanuensis Yngve Antonsen, også han fra UiT, har Lauritzen skrevet en vitenskapelig artikkel som baserer seg på intervjuer med 13 lærere fra Nordland, Troms og Finnmark.
– Lærerne snakker om sin forståelse av begrepet livsmestring, om hva vi skal legge i det og hvorfor det har kommet på timeplanen.
– Flere lærere mener at livsmestring alltid har eksistert i norskfaget gjennom dannelsesperspektivet og er usikre på hvordan de skal forholde seg til at det nå nevnes eksplisitt som et eget tema i læreplanen, forklarer Lauritzen.
Et viktig poeng er at norsklærerne selv opplever en utrygghet knyttet til om de har den rette kompetansen dersom livsmestring skal handle om psykologi.
– Derfor må man se hvordan man kan bruke terminologi fra norskfaget og den kompetansen som norsklærere sitter med, sier Lauritzen.
– Noe av tanken er å profesjonalisere folkehelse- og livsmestringsbegrepet, altså hvordan det kan tas inn i undervisningen, så det ikke bare skal bli et pratefag, der elever og lærere sitter og snakker om psykisk helse på en mer eller mindre vellykket måte, supplerer Nesby.
Fremmer empati
I sin forskning ser Lauritzen særlig på hvordan skjønnlitteraturen kan bidra til å tematisere folkehelse og livsmestring.
Annonse
– Det finnes en del forskning som hevder at skjønnlitteraturen kan bidra til å fremme empati. Skjønnlitteraturen kan brukes som et tankeredskap for å utforske livsmestring, samtidig som man holder litt avstand, gjennom karakterene man leser om, sier Lauritzen.
Hun forteller at en av formuleringene i den nye læreplanen er at skjønnlitteratur skal kunne bidra til å bekrefte eller avkrefte selvbildet til elevene.
– Ved å se på temaene i skjønnlitteraturen kan vi se hvordan mennesker til ulike tider har håndtert livene sine, men fra avstand, uten å skulle granske seg selv og sin egen livsmestring, sier Lauritzen.
– Det er nettopp det som er skjønnlitteraturen sitt fortrinn at den – i motsetning til faglitteraturen – har en egen evne til å vise kompleksiteten og det mangefasetterte ved ulike måter å leve på, være på og møte andre på.
– Faglitteraturen søker et entydig svar i større eller mindre grad, mens skjønnlitteraturen nettopp er åpen for det mangetydige, sier Nesby.
Får ikke karakter
Nesby forteller at forskerne også er opptatt av faren ved å ta temaer som folkehelse og livsmestring inn på en arena hvor eleven normalt måles og evalueres.
Er livsmestring på timeplanen egentlig løsningen på de psykiske utfordringene vi ser blant barn og unge i dag?
– Nå er det sånn at elevene ikke får karakter i folkehelse og livsmestring, men vi kommer likevel ikke bort ifra at dette presenteres i en setting der vurdering og evaluering er essensen. Det er noe vi må være oppmerksom på, sier Nesby.
Både hun og Lise-Mari Lauritzen mener også det er interessant å diskutere hvor grensen går for hva skolen kan ta opp i klasserommet.
– Er det noe som er så skummelt at elevene ikke kan utsettes for eller konfronteres med det? Hvis klasserommet skal bli et slags beskyttet, terapeutisk rom, vil det gå på bekostning av fagligheten, sier Lauritzen.
Referanse:
Annonse
Lise-Mari Lauritzen, Yngve Antonsen og Linda Nesby: «Jeg er så veldig redd for hvordan jeg påvirker elevene». Utfordringer og muligheter i undervisningen av folkehelse og livsmestring i norskfaget på videregående skole. Acta Didactica Norden (under fagfellevurdering).
Litteraturdidaktikk og psykologi – folkehelse og livsmestring: en tverrfaglig samtale
Onsdag 9. desember deltar Lise-Mari Lauritzen på et webinar i regi av forskningsgruppa Health, Art and Society. Der skal hun ha en tverrfaglig samtale om folkehelse og livsmestring med psykologiprofessor Ole Jacob Madsen fra Universitetet i Oslo. Webinaret tar utgangspunkt i Madsens bok Livsmestring på timeplanen og artikkelen Lauritzen har skrevet sammen med Nesby og Antonsen.
