Flere barn i arbeid på Haiti etter naturkatastrofene
Mange barn jobber på Haiti - et mindretall under forferdelige forhold. Problemet er fattigdom og skjev fordeling av ressursene, mener norske forskere.
I 2010 rammet et kraftig jordskjelv Haiti. Episenteret var under tre mil fra hovedstaden Port-au-Prince.
Ødeleggelsene var katastrofale. Antallet døde er høyst usikkert, men et revidert anslag teller rundt 150 000 personer. Store deler av landets bygningsmasse og infrastruktur lå i ruiner.
En koleraepidemi fulgte og krevde ytterligere menneskeliv.
Som om ikke det var nok: Tidligere i oktober i år skulle den vestlige halvkules fattigste land bli rammet igjen – denne gangen av orkanen «Matthew», som krevde minst 1300 liv og gjorde om lag 35 000 personer hjemløse.
- Les også: Ser ned på etiske shoppere
Tradisjon med vind i seilene
Allerede før alt dette var barnearbeid utbredt i Haiti. Barn var hushjelper eller ble tatt inn i familier som fosterbarn med arbeidsplikter. Tradisjonen har lang fartstid, og er også utbredt i for eksempel Vest-Afrika, som Haiti har historiske og kulturelle bånd til.
Antallet barn som arbeider, har likevel økt som følge av naturkatastrofene.
Fra 2001 til 2014 økte andelen barnearbeidere i husholdninger fra åtte til 13 prosent. Og årets orkan vil trolig tvinge enda flere barn til å flytte hjemmefra, tror de fire Fafo-forskerne bak flere rapporter om barnearbeid i Haiti.
– Internasjonalt har barnearbeid i husholdninger i Haiti fått mye oppmerksomhet og da gjerne blitt betegnet som slavelignende. Det har vi blitt bedt om å undersøke nærmere, forteller Jon Pedersen, en av forskerne bak rapporten.
Ett av fire barn bor borte fra foreldre
På oppdrag fra Unicef foretok derfor Fafo-forskerne i 2015 omfattende undersøkelser i Haitis befolkning. Her kom det fram at omtrent hvert fjerde barn mellom fem og 17 år på dette tidspunktet ikke bodde med egne foreldre.
Det utgjør rundt 400 000 barn.
Alle disse er ikke å regne som barnearbeidere – eller barnehushjelper, som er begrepet Fafo-forskerne bruker.
I Haiti må mange barn uansett flytte på seg for å kunne ta utdanning eller på andre måter å investere i framtida. Dessuten deltar de aller fleste haitiske barn i husarbeid.
Men for mange av barna innebærer utplasseringen en mer omfattende arbeidsplikt. De fungerer som tjenere eller hjelpere i andres hjem og må regelmessig oppfylle plikter som henting av vann, renhold, rydding og å løpe ærend.
Forskerne lagde en egen definisjon på hva som kan kalles barnearbeid og ikke. Fire faktorer ble lagt til grunn:
- borteboerskap
- alder fra fem til og med 17 år
- manglende eller forsinket skolegang
- en betydelig arbeidsmengde per uke
Mellom slaveri og frivillighet
I samfunnsdebatten faller vi fort ned i én av to grøfter når vi skal diskutere arbeid utført av barn.
1. Alt er en form for barneslaveri – de med penger utnytter de fattiges nød.
Eller:
2. Barnearbeid er et nødvendig utslag av fattigdom. Barna er aktive bidragsytere til å lette familiens økonomi og vil få frihet og nye muligheter ved å komme seg ut av familien.
Med bakgrunn i undersøkelsen, mener forskerne at begge påstandene over er sanne – for ulike grupper av barna.
– For noen barn fungerer husarbeid som en løsning. De kombinerer arbeid med skolegang og opplever at de blir behandlet greit i de nye hjemmene. Likevel: En viss andel ekskluderes fra et sosialt liv og opplever at de blir dårlig behandlet. Det utsetter dem for flere farer enn dårlig utdanning, forteller forsker Tone Sommerfelt, som også har vært med på rapporten.
De fleste har det normalt
Flertallet av barn som bor og jobber i andres hjem lever ikke i dårligere kår enn andre barn i samme sosioøkonomiske situasjon.
– En høy andel har vært barnehushjelp i løpet av livet, én av ti. De fleste greier seg like godt som andre i voksenlivet. Slik sett er de ikke så annerledes enn andre barn. Ofte flytter de også hjem igjen til foreldrene etter en tid, forteller forsker Anne Hatløy.
Overraskende få av barna svarer at de forskjellsbehandles, selv om de kommer inn i en familie som lever i dyp fattigdom. Kanskje havner de sist i køen for å få utdanning, men dette kan være et utslag av svak økonomi, ikke nødvendigvis vond vilje.
– En familie legger gjerne ulike strategier for ulike barn. Foreldre kan ha vanskelig for å sende alle barna på skole, og kan ha råd til å sende ett eller to. For å spre risiko og muligheter vil de vurdere å sende øvrige barn til andre hjem. Noen barn reiser også til Den dominikanske republikk, forteller Henriette Lunde, som også var med i studien.
… men én av ti har det fælt
Likevel må det understrekes at det er en gruppe barn som har det ille. Tidvis riktig ille. Rundt ti prosent av alle barnearbeidere føler seg verre behandlet i sitt nye hjem.
– Disse blir gjerne sosialt ekskludert i husholdningen. De får ikke sove eller spise med de andre, er mer utsatt for vold eller andre overgrep og jobber mer enn andre barnearbeidere. Mange av dem nektes skolegang, de får ikke gå i kirken eller får ikke nye klær til høytider – dette er viktige kilder til egenverd i Haiti, forteller Henriette Lunde.
Dette innebærer sosial ekskludering fra andre barn i hjemmene de bor i.
– Denne sårbare gruppen består oftere av barn som bor hos fremmede enn hos slektninger. Kontakten med foreldre eller nær slekt er gjerne liten. Men også barn som er utplassert hos slektninger, kan ha det spesielt vanskelig, og vi ser eksempler på seksuelle overgrep her, forteller Tone Sommerfelt.
«De fattiges egen skyld»
Haiti er økonomisk sett et ekstremt todelt samfunn. Selv om den økonomiske kaken er liten fra før, er det en liten gruppe personer som kan nyte det aller meste av den.
Forskerne ser en tendens til at barnearbeid i Haiti blir framstilt som hovedproblemet, mer enn et symptom på det egentlige problemet: fattigdom og skjevfordeling. På den måten kan overklassen fraskrive seg ansvar.
– Man peker på at fenomenet skyldes vond vilje eller en nedarvet slavementalitet. At det kun er snakk om holdninger. Dermed kan den politiske eliten neglisjere problemet, forteller Tone Sommerfelt.
Forskerne ser også at enkelte veldedige organisasjoner kan ha interesse av at barnearbeid framstilles som et større problem enn det er. I internasjonal presse blir situasjonen tegnet voldsomt negativ.
Skylden blir satt på fattiges dårlige moral og det skisseres et enormt behov for hjelp.
– Særlig amerikanske bistandsorganisasjoner legger føringer som ender med å sidestille barns arbeid i hushold med slaveri. I stedet bør det stilles krav til myndighetene om å bistå de verst stilte barna og å bekjempe fattigdom mer allment, påpeker Anne Hatløy.
Råd mot barnearbeid
På bakgrunn av forskningsfunnene har de norske forskernes lansert forslag til mer effektive tiltak:
- Slutte å rette innsatsen mot alle 400 000 arbeidende barn, og heller fokusere på den tiendedelen utplasserte barn som har det ille.
- Satse på generelle tiltak for å bekjempe fattigdom.
Mer detaljert har de følgende råd:
- fokusert innsats mot barna som i faresonen for misbruk og tapt skolegang
- bedre skoletilbud, særlig på landsbygda
- bedre muligheter til kontakt med familie
- varslingsmekanismer ved overgrep
- bedre ordninger for omsorgsovertakelse
- tilby økonomiske buffere for familier og lokalsamfunn
- arbeidsbesparende tiltak i lokalsamfunnene, for eksempel bedre tilgang til vann
Internasjonale regler møter haitisk hverdag
Fafo-forskernes arbeid ble løftet fram av oppdragsgiver Unicef som et av de tolv beste forskningsbidragene det siste året.
Forskningen bidrar nemlig ikke bare til bedre å forstå haitiske barns situasjon. Den bidrar også å problematisere det overordnede regelverket for å forhindre barnearbeid, nedfelt i internasjonale konvensjoner gjennom FN og den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO.
Å hindre at barnas arbeidsplikter går ut over helse og/eller utdanning er det grunnleggende målet for konvensjonene. Selv om dette er ukontroversielt i seg selv, kan håndhevingen bli vanskelig når hverdagen i et fattig land skal fortolkes. Forbudene kan nemlig raskt sette relativt uskyldige oppgaver i samme kategori som de såkalte «verste former for barnearbeid». Dermed skapes en samrøre av ulike problemer.
En norsk skoleungdom som går med avisen, er et enkelt hjemlig eksempel. Å jobbe som avisbud rammet trolig evnen til å oppta læring når barnet sto opp klokka 4 på natta, og slik sett vil det bli kategorisert som barnearbeid, forteller Jon Pedersen:
– At barn overhodet ikke skal bruke skarpe gjenstander er et annet eksempel, som plasserer arbeidet i «de verste former» for barnearbeid. Ifølge regelverket settes et barn som hjelper faren med å hugge ved og et barn som jobber full dag med å kappe sukkerrør med machete i samme bås.
Referanser:
Best of UNICEF Research 2016 Sammendrag.
Tone Sommerfelt: Child Fosterage and Child Domestic Work in Haiti in 2014: Analytical report Fafo. ISBN 978-82-324-0265-6 Sammendrag.
Henriette Lunde m.fl.: Child domestic workers in Haiti 2014: Tabulation report Fafo. ISBN 978-82-324-0173-4 Sammendrag.