James Messerschmidt er professor i kriminologi og kjønnsforskning og har forsket lenge på sammenhenger mellom maskulinitet, vold og kriminalitet.

I Oslo tidligere denne høsten presenterte han materiale fra sitt arbeid med mobbere og mobbeofre i et tøft amerikansk skolemiljø, og fortalte blant annet historien om en av sine yndlingsinformanter, «Kelly».

«Kelly» ble mobbet på skolen. Hun var jente, men hun var ikke interessert i å være feminin. Tvert imot, «Kelly» ville gjerne være tøff som en gutt. Men det likte ikke de tøffe guttene.

Slag og spark

«Bare kutt ut det der», sa de. «Ikke prøv deg. Du er bare en jævla jente uansett. Slutt å prøve å oppføre deg som en gutt.»

Så fulgte spark og slag. At hun var liten og tjukk gjorde ikke saken bedre. «Kelly» kunne ikke fordra at hun ikke var sterk nok til å ta igjen med dem som plaget henne.

Hun ville ikke være en pyse! Hun betrodde seg til stefaren sin om problemet, og han sa: «Vel, jeg kan lære deg å slåss som en gutt. Det at du er så lav, kan være en fordel når du slåss, ser du.»

Et nødvendig spørsmål

Hva er det som gjør at noen ofre for trakassering utvikler seg til å bli personer som trakasserer andre, spurte Messerschmidt i sin gjesteforelesning:

- Dette er et helt nødvendig spørsmål, hvis vi skal finne metoder som kan lede bort fra vold, i retning ikke-vold. Vi vet at alle de som har vært ansvarlig for skolemassakrer i USA - de er alle gutter - selv hadde blitt mobbet av sterkere og mer populære gutter. Heldigvis reagerer de fleste mobbeofre ikke på denne måten. Men noen gjør det. Hvorfor?

For å komme nærmere et svar på dette spørsmålet, har Messerschmidt gjennomført dybdeintervjuer med 30 voldsdømte ungdommer, som han siden har fulgt opp over flere år. «Kelly» er en av disse ungdommene.

Stefars «gutt»

Hjemme hadde «Kelly» en mor og to søstre, og en stefar som var hennes beste venn. Av de tre jentene i familien var det «Kelly» som fylte rollen som stefars «yndlingssønn».

Det var «Kelly» som spiste middag med beina på bordet foran tv-en med stefar, mens søstrene satt pent ved bordet med mamma. Det var «Kelly» som kledde seg i dongeri, hettegenser og caps, og ble med stefar ut på hans aktiviteter, mens søstrene måtte være hjemme og gjøre husarbeid.

- Forhold knyttet til kropp og kjønn framstår i mitt materiale som stadig tydeligere faktorer når man skal forklare mobbing, sier James Messerschmidt.

Endret fokus

Spørsmål knyttet til kropp var ikke opprinnelig ment som tema i hans undersøkelse. Men absolutt alle informantene tok opp dette temaet, og det førte til at han endret fokus.

- Alle ungdommer er opptatt av kroppen sin, og av hvordan den fungerer i forhold til samhandling mellom kjønnene. De som framstår som tvetydige i forhold til kjønn, slik som «Kelly», blir ofte oppfattet som provoserende av de som leder an i det maskuline hierarkiet, sier han.

Og det maskuline hierarkiet i denne sammenhengen - en yrkesfaglig skole i et arbeiderklassedistrikt i USA - var basert på to elementer: At du er fysisk sterk, og at du er populær blant jentene, sier kriminologen.

«Kelly» lærte seg etter hvert dette maskuline hierarkiets språk: Hun lærte seg å slå skikkelig tilbake.

- Det du gjør, sa stefar til «Kelly», er at du bruker det at du er så liten. Du går tett og lavt innpå ham du skal ta. Bakfra. Så tar du tak, så snur du ham rundt, og så gir du ham et knyttneveslag.

«Kelly» trente og trente. Hun ble god. Hun tok for seg gutter som var litt større enn henne selv, slo dem, knuste noen kjever. Til slutt ble hun «belønnet» med en fengselsstraff.

«Den feite gutten»

«Kelly»s motstykke var «Lenny», en liten og veldig overvektig gutt som også tilhørte gruppen av mobbeofre som hadde utviklet seg til å bli voldsutøvere.

Også han ble trakassert av de mektigste guttene, og også her var det «Lenny»s tvetydige kropp som utløste mye av mobbingen, forteller Messerschmidt.

Den myke, tjukke kroppen uten tydelig definerte maskuline kjennetegn var «femi», og dermed provoserende. «Lenny» slo ikke igjen, og for hans angripere bekreftet det bare hvor pysete og lite maskulin han var.

Også «Lenny» søkte råd hos en mannlig modell, i dette tilfelle sin egen far. «Lenny»s far lærte sønnen sin tre ting, forteller Messerschmidt. For det første:

Hvis du blir slått, har du rett til å slå tilbake. For det andre: Hvis du blir trakassert med skjellsord, har du rett til å gjøre det samme tilbake. For det tredje: Hvis du blir trakassert verbalt gjentatte ganger av samme person, har du rett til å slå personen. «Men», la «Lenny»s far til, det er viktig å huske på at du må velge dine kamper. Ikke innled andre slåsskamper enn dem du har mulighet til å vinne.»

- En grusomhetskultur

- Etter disse rådene trakk «Lenny» følgende konklusjon: Han hadde rett til å slå dem som plaget ham - men han skulle nøye seg med å slå dem som var mindre enn ham selv. Han fulgte rådet, og gikk brutalt til angrep på en mager liten gutt som hadde ertet ham i lengre tid, forteller kriminologen.

- Min undersøkelse bekrefter det også andre forskere har hevdet: Det er en grusomhetskultur i videregående skole i USA. Det er vid moralsk aksept for mobbing. Det er, som vi ser, også vid moralsk aksept for å reagere voldelig på mobbing, sier James Messerschmidt.

- Jeg mener dette henger nøye sammen med et hierarki basert på sosialt kjønn. I dette hierarkiet er det de fysisk sterke mennene som dominerer, og det å være god til å slåss gir deg en plass høyere opp på en maskulin rangstige. Eksempelet «Kelly» demonstrerer tydelig hvor nært dette er knyttet til kjønn, påpeker han.

Gutt eller jente?

«Kelly» hadde vist verden at hun ikke var en pyse, og hun ble etter hvert tatt opp i den tøffeste gjengen. Men hun hadde et problem: Hvor skulle hun plassere seg i det maskuline hierarkiet som styrte gjengen?

Vel var hun fysisk sterk og god til å slåss - men populær blant jentene? «Kelly» identifiserte seg som heterofil, så det var uaktuelt. Og ingen gutter ville ha denne lille slåssjenta, som utfordret dem på deres egen hjemmebane.

Løsningen for «Kelly» ble å leve i sølibat, forteller Messerschmidt.

- Tidligere hadde hun hatt noen kjærester, gjerne gutter som var litt eldre enn henne og ikke hadde tilknytning til skolen eller nabolaget. Men nå som livet hennes var i gjengen, var heller ikke det aktuelt. I gjengen var hun en av dem som mestret å uttrykke voldelig maskulinitet.

Men hun kunne aldri bli en seksuell erobrer, en stud. Hennes plass i gjenghierarkiet ble ensom. Hun var under nivået til de tøffeste guttene på toppen, men høyere opp enn de andre jentene. De andre jentene kunne også være voldelige, men de hadde en feminin stil, og de slåss ikke som gutter.

Ikke «likestilling»

Selv om Messerschmidt er opptatt av jenter som utfordrer kjønnshierarkiet på den måten «Kelly» gjør, avviser han spekulasjoner om at jenter og kvinner er i ferd med å bli mer voldelige som et resultat av økt likestilling.

- Det foreligger ingen forskning som tyder på at jenter og kvinner er i ferd med å bli mer voldelige i forhold til menn. Det vi kan si, er at vold som fenomen øker både for kvinner og menn. Men avstanden mellom kjønnene er den samme, sier han.

- Jentegjenger er ikke noe nytt fenomen. Jenter har vært innblandet i gjenger og vold i lang tid.

Men i amerikansk skole er forekomsten av vold faktisk på vei ned, både for jenter og gutter, understreker kriminologen.

- På tross av de grusomme og mye omtalte skolemassakrene, er forekomsten av vold generelt på vei nedover. Og la meg også understreke at det finnes andre typer maskuline hierarkier enn dem jeg har beskrevet i min undersøkelse. I skolesammenheng ser vi at en ny type maskulinitet er på vei oppover: Den smarte gutten, en Bill Gates-aktig figur, kan også nå til topps på en maskulin rangstige, sier James Messerschmidt.