«Det er så rart å ha født et barn, og så går du ut, og barnet er der ikke. Det er som om du ikke har født i det hele tatt. For alle andre glemmer det jo bare.»

Sitatet er fra Ellen Kristviks studie om hvordan foreldre tar farvel med dødfødte barn.

– Det handler om sorg. Mye er likt andre slags tap, men død som kommer før fødselen har spesielle utfordringer. Foreldrene har ikke de minnene som kan være til stor trøst for andre etterlatte, fortalte Kristvik i et foredrag på Litteraturhuset i Oslo nylig.

Mange av de som mister barn i dødfødsel, er unge. Det kan være deres første møte med døden. Disse dødsfallene kommer ofte brått og uventet.

Hvordan skal de ta farvel? Hvilke valg er det mulig å ta?

3 av 1.000 barn dør i fødselen

Det blir født 52.000 barn i Norge hvert år. 200 av dem dør i mors liv eller under fødselen. Tallet har holdt seg stabilt gjennom flere år.

Når et barn dør sent i svangerskapet, må mor føde det, enten med en gang eller etter kort tid. Barnet blir obdusert for å finne årsaken til dødsfallet.  

Halvparten av fostrene har vært syke eller har ikke vokst nok. Årsaken kan også være svikt i morkaka, infeksjoner, misdannelser, kromosomfeil, problemer med navlestrengen eller alvorlig sykdom hos mor. I opptil 15 prosent av dødfødslene finner man ikke noen årsak, ifølge Helsedirektoratet.

Ellen Kristvik intervjuet foreldrene til 25 dødfødte barn og flere sykehusprester. 

Tid for å skape minner

Foreldrene har kort tid på å bestemme seg for om de vil ha en avskjedsmarkering og hvordan den skal være.

– Foreldrene har et avgrenset tidsrom, eller mulighetsvindu, som er mellom en dødfødsel og gravleggingen. Da får de noen muligheter til å samle og skape minner på en måte som ikke er der senere, sa Kristvik, som er forsker ved Akershus universitetssykehus. 

En av foreldrene sa: «Det var den sjansen vi hadde.»

Hedvig ble gravlagt i kirken

Noen av dem valgte begravelse i kirken. 

Foreldrene til «Hedvig» tenkte først at de skulle ha seremoni med de aller nærmeste. Så valgte de dødsannonse i avisa og åpen kirkebegravelse. Foreldrene syntes det var godt å se at mange kom, at det var så mange som ville dele noe som var så viktig for dem. Det ble også lettere for foreldrene å møte folk etterpå.

– Avskjedsseremonien er en sjanse for nettverket deres til å gi, og for foreldre å få støtte, men også en anledning til å ta del i det som har hendt, sa Kristvik.

Faren sa: «Ingen av de hadde møtt Hedvig, ikke sant? Så det ble den eneste sjansen for folk å ha noe med henne å gjøre.»

De fleste parene Kristvik snakket med, valgte å holde avskjedsseremoni i sykehuskapellet med de nærmeste til stede. De fikk god hjelp av sykehuspresten.

Minneord, pynting eller kjøre kisten i egen bil

– Betydningen av å være aktiv og gjøre noe for barnet gikk igjen i foreldrenes fortellinger, sa Kristvik.

Det varierte hva foreldre konsentrerte seg om.

– Noen hadde fullt fokus på å skrive og framføre minneord eller på å synge selv. Andre la ned stor innsats i å pynte kapellet. Andre igjen var opptatt av å legge barnet i kisten, kjøre den i egen bil, bære den ut i kapellet og rekke den over til graveren. Noen brukte mest tid på å lage program til minnemarkeringen, fortalte Kristvik.

Det handlet om å skape minner om barnet.

Noen av sykehusprestene hadde samlet program fra tidligere seremonier i en perm. Denne ble lånt ut til foreldrene. Andre prester foreslo sanger, musikk og tekster, alt fra vuggesanger til dikt, jazz og fortellinger, som fra Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren.

Et annet viktig valg er gravsted. Det blir foreldrene spurt om før de drar fra sykehuset.

– De fleste foreldre jeg snakket med, valgte egen grav. Det var ofte det som fremsto som det naturlige og riktige rett i etterkant av tapet. De var opptatt av å gjøre det de kunne for barnet de hadde mistet, sa Kristvik i foredraget.

– Det står bare der og visner

I starten var foreldrene ofte på graven. Noen gikk hver dag. Men da Kristvik snakket med foreldrene ett år eller mer etter dødsfallet, hadde ting endret seg.

– Mange hadde dårlig samvittighet over en grav som ikke fikk nok stell og som ikke ble besøkt ofte nok, sa Kristvik.

En far sa: «… jeg føler jo på at vi burde vært der mer, vi burde ha stelt grava bedre. Vi brukte masse penger på en fin stein og et fint sted, og så står det der bare og visner.»

Det gjaldt ikke alle. Kristvik møtte en av mødrene etter to år. Hun hadde nå en baby på fire måneder, men dro fortsatt en gang i uken til graven på den andre siden av byen. Det var en god plass å være, fortalte moren.

Ønsker ikke å glemme

– Men for mange foreldre var graven blitt en bør. Det betydde ikke at de ønsket å glemme. De var opptatt av at både de selv og andre skulle huske det dødfødte barnet, sa Kristvik.

En mor korrigerte moren sin hver gang hun glemte å ta med det dødfødte barnet i antall barnebarn. Et par giftet seg flere år etter dødfødselen. På bryllupsbildet var alle barna deres med. Tre levende barn med en ballong der navnet til den døde broren var skrevet.

– Men selve gravstedet endret betydning for mange. Flere ga uttrykk for at de kunne kjenne seg vel så nær barna i andre situasjoner. At de ikke trengte graven for å minnes, sa Kristvik.

Felles grav for de minste

Flere kirkegårder har minnelunder for de minste døde barna. Foreldre som ønsker det, kan være til stede ved nedlegging av kisten. 

Det er ulik praksis for hvordan gravleggingen skjer. På noen gravlunder samles foreldrene i kapellet med lys og musikk før de bærer kisten eller urnen til graven. På andre steder står kistene oppstilt rundt den åpne graven når foreldrene kommer.

– De foreldrene som var med på dette, satte pris på denne anledningen til rituell avskjed ved graven, sa Kristvik.

Om foreldrene ikke klarer eller vil velge gravsted, blir det dødfødte barnet lagt i en slik minnelund.

Det var ikke mange av foreldrene Kristvik snakket med, som valgte barneminnelund  som gravplass for sitt barn.

– Det har til dels med måten slike nedlegginger er organisert. På barneminnelundene i Oslo er det gravlegging tre ganger i året. Den ventetiden de da risikerte var for mange problematisk og kunne framstå som en uthaling av avskjeden. Dessuten var flere usikre på hva en fellesgrav innebærer, sa Kristvik.

En mor sa: «I den situasjonen tenkte jeg vel at hun ikke skulle i noen massegrav. Men nå tror jeg en minnelund hadde vært veldig, veldig fint. Det hadde hjulpet oss veldig hvis vi hadde fått høre at det er mange som bruker fellesgrav. Jeg som aldri har opplevd et dødsfall i familien i voksen alder, har ingen peiling på hva som skjer og hvordan det funker med kremering og alt det der – jeg har ingen aning!»

Vil ha det overstått, så endrer det seg

Foreldre til dødfødte barn er ikke like. Det er stor variasjon i hva som gir dem mening, understreket Kristvik.

De endrer seg også i dagene fra de får beskjed om at barnet er dødt og fram til gravferden.

– Mange starter med et ønske om å få det overstått og legge det bak seg så fort som mulig. Så kjenner de at de trenger og ønsker å bruke tid på å forholde seg til det som har hendt, sa Kristvik.

Ikke alle sykehus har like gode rutiner, og det hender at de glipper. 

I 2021 undersøkte forskere fra OsloMet og sykehuset Telemark om nasjonale prosedyrer ved dødfødsel ble brukt i sykehusene.

Kan være tilfeldig

100 jordmødre og leger fra norske sykehus svarte på hvordan de fulgte opp foreldrene. 

Mye er godt innarbeidet, som at foreldrene får tilbud om å holde barnet mens det fortsatt er varmt. De fleste får også tilbud om å vaske, stelle og kle på barnet. De blir oppfordret til å skape minner med bilder og samvær. 

Foreldrene skjermes fra andre pasienter mens de er på sykehuset, selv om dette ikke alltid er praktisk mulig. 

Selv om de fleste foreldrene får samtale om begravelse og gravsted, gjelder det ikke alle. Sykehusene formidler vanligvis kontakt med prest og lege, men langt sjeldnere sosionom. 

Det som svikter mest er informasjon om permisjon, sykemelding og sorggrupper. Oppfølgingen av foreldrene etter utskriving fra sykehus kan enkelte ganger virke tilfeldig. Ansvarsfordeling og koordinering av oppfølgingen kan gjøres bedre, konkluderer forskerne. 

Referanser: 

Ellen Kristvik: «Det var den sjansen vi hadde» Om rituelle avskjedsmarkeringar for barn som døyr før dei blir fødde. Tidsskrift for praktisk teolog, 2023.

Line Christoffersen og Janne Teigen:  Nasjonale fagprosedyrer ved dødfødsler. Studie utført på oppdrag fra Landsforeningen uventet barnedød, 2021

LES OGSÅ

Ny forskning: Trygt å bli gravid etter en dødfødsel

Ingen ekstra risiko for misdannelser etter koronavaksine for gravide

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev