(Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix)
(Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix)

Dramatisk for svømmeopplæring, folkehelse og svømmeidrett

DEBATT: Norges idrettsforbund foreslår at svømmehallene ikke lenger skal få tippemidler. Men vi vet for lite om hvordan folk bruker disse anleggene til at vi kan ta en god avgjørelse i dag.

Published

«Norges svømmeforbund føler at de ofres når Norges idrettsforbund foreslår at svømmehaller ikke lenger skal få tippemidler» hevdes det i VG 3. november.

Ikke overraskende trigger forslaget Norges svømmeforbund. «For norsk svømmeidrett vil dette være alvorlig og gi svømmeidretten store utfordringer» sier svømmeforbundets president i samme artikkel.

Vi aner her både en kamp om spillemidler innad i idretten og en diskusjon om hvorvidt det er gunstig eller ikke for den organiserte idretten å få statlige midler over statsbudsjettet. Før beslutningene fattes og kampen avblåses, bør forskning gjennomføres og resultater drøftes.

Vi trenger svar på noen spørsmål før vi bestemmer oss

Bakgrunnen for oppslaget er at NIF har sendt ut på høring et utkast til ny anleggspolitikk. Både for den organiserte idretten og for det offentlige er idrettsanlegg det viktigste politiske virkemidlet. Ikke overraskende at NIF tar opp denne mulighetene i sitt høringsutkast.

Der reises det spørsmål om visse anleggstyper, som for eksempel svømmeanlegg, bør finansieres over statsbudsjettet slik Fjørtoft-utvalget foreslår. «Det vil frigjøre spillemidler til andre idretter» hevder NIF.

For oss som forsker på og planlegger for idretts- og anleggspolitikk er høringsutkastet interessant og viktig. Men det reiser en rekke uavklarte spørsmål som bør besvares før man tar avgjørende beslutninger om hvordan anleggsmidler skal fordeles og finansieres.

Vi vet for lite om hvordan folk bruker svømmehallene

Vi vet litt om generell bruk av svømmehallene, men lite om bruksmønstre i anleggene. Vi vet lite om hvor i anlegget de besøkende er aktive når de er aktiv og hvilke deler av anlegget de setter mest pris på. Vi vet heller ikke hva som gir mest uttelling i form av aktivitet og folkehelse og så videre.

Vi vet en del om dagens finansiering, men lite om hvordan denne påvirker utformingen av anlegget. Vi vet heller ikke mye om hvordan de ulike interessentene påvirker finansieringen og fordelingen, det være seg svømmeidretten, kommunen som interessert i folkehelse eller skolene som driver med svømmeopplæring.

Og dermed vet vi enda mindre om hvordan en endring av finansiering vil slå ut for de ulike brukergruppene og interessentene.

Hva er den perfekte svømmehallen?

Videre mangler vi også grunnleggende kunnskap om hvordan et ideelt svømmeanlegg bør være og hvordan det bør brukes. Det er ikke gitt at et svømmeanlegg er funksjonelt for alle former for «vannbaserte aktiviteter».

Svømmeidretten vil gjerne ha standardiserte svømmebasseng. Lærere ønsker seg kanskje at anlegget kunne utformes mer som et undervisningsrom? Barn og unge ser kanskje mer etter rutsjebaner og stupetårn. Eldre brukere ønsker kanskje å opprettholde badstutradisjonen og felles frokost. Hva ønsker nye grupper som innvandrere og flyktninger? Hvilke funksjoner kan innfris samtidig uten problemer og hvilke lar seg vanskelig innfri uten at det skapes frustrasjoner og problemer?

I det hele tatt, hva er egentlig et bad- og svømmeanlegg i dag, hvilke samfunnsfunksjoner har det, og hvordan kan en tenke helhetlig utover interessekamper?

Tidligere benyttet man begreper som «folkebad» om svømmeanlegg, som for eksempel Bislett Bad i Oslo. Her kunne man ta badstu og være sosial, med påfølgende kald avrivning i et kjølig basseng, og dermed en del av det offentliges hygiene- og helsepolitiske arbeid.

Flere steder er dette nå byttet ut med kommersielle «spa-avdelinger». Andre land holder fortsatt liv sin badekultur som Tyrkias «hamman», Russlands «banya» og Finlands «sauna». Har vi noen badetradisjon det er verdt å ta vare på?

Det fjerde mest brukte idrettsanlegget

Det vi faktisk vet om dagens svømmehaller, er at det er det fjerde mest brukte idrettsanlegget, kun forbigått av turstier/lysløyper, utmarkarealer og lysløyper. I alderen 6-15 år var det 84 prosent som oppga at de hadde deltatt i svømming det siste året. Kun sykling hadde høyere skår av andre fysiske aktiviteter denne aldersgruppen holdt på med på fritiden.

Og vi vet at svømmehallen er kommunens middel til å gi sine innbyggere lovpålagt, livreddende svømmeopplæring og folkehelse. Dette er jo bra og viktig, men samtidig også noe av problemet. Det er det samme vannet som både gir folkehelse, idrettskonkurranser, svømmeopplæring, vanntilvenning, revmatismetrening, lek og moro.

Alle er enige om nytten, men hvordan finansiere dette?

Hvor mye nytte får samfunnet av det som skjer i svømmehallene?

I en diskusjon om hvilke anlegg som bør finansieres av det offentlige og om det skal finansieres gjennom spillemidler eller over statsbudsjettet, burde vi også vite mer om hvor mange er det som faktisk bruker et svømmeanlegg til bading og rekreasjon, til lek og moro og til trening og konkurranser.

Vi burde også vite mer om helsegevinsten av de ulike aktivitetene som foregår i disse anleggene. Er det så sikkert at svømming i oppdelte baner gir bedre helsegevinst enn badstubading og kalde bad?

Kan det være at barn styrker hjerte og kretsløpet mer ved å løpe opp trappene i stupetårnet gjentatte ganger enn å delta på svømmetrening? For at kommunepolitikerne skal kunne prioritere mellom aktiviteter og brukere, må de vite dette.

I dag er svømmehallene for det meste finansiert av kommunene

For myndighetene vil det være kostnadseffektivt om et anlegg kunne tilfredsstille flere funksjoner. Da er det utfordrende med så mange motstridende interesser og behov. Så noe må gjøres; ikke minst på finansierings- og fordelingssiden.

Så langt har byggingen av anlegg for vannaktiviteter vært delfinansiert gjennom statlige spillemidler og kommunale investerings- og driftsutgifter, men der det er de sistnevnte, kommunale investeringer, som står for storparten, opp mot 80 prosent, mens spillemidlene kun 17 prosent. Vi vet imidlertid for lite om konsekvensene av denne finansieringsformen og fordelingspolitikken og hva som kan være alternativer.

Så langt har svømmeidretten fått definere utformingen av svømmeanleggene. Er kommunene blitt et gissel for svømmeidretten i og med at det er de sistnevnte som i første rekke utløser spillemidler, men det er kommunene som må ta regningene?

Kanskje burde man fjerne spillemidler til kommunale svømmeanlegg, siden de utgjør en begrenset del av kostnadene, og la kommunen få full kontroll over utformingen av svømmeanleggene – gjerne med et bidrag som en del av rammeoverføringene fra staten?

Hva er det ideelle fordelingsnøkkelen mellom ulike grupper og interesser for å realisere politiske mål og idrett for alle og folkehelse? Spørsmålene er mange.

Vår konklusjon er at ingen beslutning om en ny modell for anleggsfinansiering bør tas før grundig og systematisk forskning har funnet svarene på de overnevnte spørsmålene. Ellers kan det bli dramatisk for både svømmeopplæring, folkehelse og svømmeidrett. Det er ingen tjent med.