I antologien Fremtidens kroppsøvingslærer argumenterer flere lærerutdannere i kroppsøving for å akseptere studenter som ikke er svømmedyktige, og som også har andre nedsatte motoriske og idrettslige ferdigheter – selv om de ikke kan ta ansvar for elevenes sikkerhet i alle deler av faget.

7 av de 10 lærerutdannerne i kroppsøving vi intervjuet ønsker personer som faller inn i denne kategorien velkomne som studenter. Tre er usikre, men ikke direkte avvisende. Samtidig finner flertallet av respondentene det umulig å inkludere denne studentgruppen på grunn av rådende arbeidskrav som ligger til de aktuelle emneplanene ved kroppsøvingsstudiene.

Det siste halvannet året har jeg, sammen med sosiolog Joar Skrede fra NIKU, vært redaktør for antologiprosjektet Fremtidens kroppsøvingslærer. Sammen med 12 lærerutdannere fra OsloMet, USN og Universitetet i Agder har vi nå publisert en bok med 10 kapitler der vi undersøker ulike temaer relatert til fremtidens kroppsøvingsfag og -lærerrolle.

Hypotetiske caser

I én av disse undersøkelsene hentet vi inn synspunkter fra 10 kroppsøvingslærerutdannere fra tre ulike utdanningsinstitusjoner. Vi undersøkte hvem som i dag har muligheten til å utdanne seg til kroppsøvingslærere i Norge – og hvordan dette samsvarer med lærerutdannernes holdninger knyttet til hvem de faktisk mener bør ha denne muligheten.

Respondentene i undersøkelsen ble presentert for to hypotetiske caser:

Case 1: Mann 36 år. Er født med syndromet TAR, som gjør at han mangler armer, og at hender kommer rett ut av skuldrene. Kunne ikke bruke bena før etter et titalls operasjoner. Er ikke svømmedyktig.

Case 2: Mann 24 år. Rammet av cerebral parese. Påvirker muskelkontroll og bevegelse i stor grad. Sitter i rullestol. Er spent fast til denne og bevegelse skjer med utgangspunkt fra rullestolen. Er ikke svømmedyktig.

Beskrivelsene i casene samsvarer med to idrettsprofiler: seileren Bjørnar Erikstad (case 1) og håndballtreneren Ole Andreas Steen (case 2). Casene er hypotetiske fordi ingen av de to mennene har et reelt ønske om å bli kroppsøvingslærer, men begge har godkjent forespørsel om å bli eksemplifisert i undersøkelsen.

Les også:

Kroppsøving: Hva om vi tok vekk alt press om å være god i idrett?

Fire hindre for personer med funksjonsnedsettelser

Vi fant at det primært er fire hindringer som utkrystalliserte seg for våre casepersoner, som også kan være aktuelle for andre med generell funksjonsnedsettelse, hvis målet er å utdanne seg til kroppsøvingslærer:

1. Krav til svømme- og livredningsferdigheter
2. Krav til aktiv deltakelse i gitte deler av studiet
3. Krav til tilstrekkelig idrettslige og motoriske egenferdigheter 4
4. Krav til deltakelse på obligatoriske friluftslivsturer og ivaretakelse av elevers sikkerhet

Ulike krav på tilsvarende studier

Det er selvsagt ingen ulempe om kroppsøvingslæreren kan vise fram crawlbevegelser i bassenget, eller samordne armer og ben til noe som kan gjenkjennes som jenka eller vals. Det er heller ingen som er negative til at kroppsøvingslæreren er kapabel til å avfyre et hardt og presist vristskudd på fotballbanen. Flertallet av kroppsøvingslærerutdannerne i undersøkelsen mener imidlertid at ingen av disse ferdighetene bør være nødvendige for å lykkes i rollen som kroppsøvingslærer. Men det er de – delvis – i dag. Et interessant funn i den forbindelse er de store forskjellene som finnes mellom de tre undersøkte utdanningsinstitusjonene. Kravene som stilles til svømme- og livredningsferdighet kan illustrere dette:

Ved den første utdanningsinstitusjonen er respondentene enige om at svømmeprøven er et absolutt arbeidskrav med klare fysiske mål som skal oppnås – og at casepersonene ikke kan oppnå disse. Respondentene fra den andre institusjonen finner derimot ikke hindringer i emneplanene når det gjelder krav til svømme- og/eller livredningsferdigheter. Lærerutdannerne fra den tredje institusjonen hadde ulike tolkninger av hvordan ordlyden i det aktuelle arbeidskravet skulle tolkes – og var derfor uenige om dette arbeidskravet var å anse som absolutt og dermed som ekskluderende for våre casepersoner.

Gjennom diskusjonen av de fire nevnte hindringene, fremkom også et femte tema – nemlig respondentenes ønske om en mer mangfoldig og inkluderende kroppsøvingslærerrolle. Det er dermed grunnlag for å hevde at det ikke er samsvar mellom hvem som har muligheten til å bli kroppsøvingslærer, og hvem respondentene mener bør kunne utdanne seg til og fungere som kroppsøvingslærer.

Dette innebærer ikke at respondentene våre mener casepersonene, eller eventuelle lærere med tilsvarende funksjonsnedsettelser, burde ha eneansvar for svømmeopplæring eller elevenes sikkerhet på kanoturer. Argumentasjonen hadde sitt utgangspunkt i at det i dag er mange store skoler, med mange kroppsøvingslærere som kan dele på oppgaver og ansvar.

Flere av respondentene trekker også frem at eventuelle kroppsøvingslærere med fysiske funksjonsnedsettelser kan tilby både elever og andre lærere spesielle erfaringer og kompetanse knyttet til tilrettelegging og tilpasset opplæring.

Endringer bør vurderes

I kapittelet anbefaler vi at Nasjonalt fagråd for idrett og kroppsøving kan være et naturlig utgangspunkt for en refleksiv gjennomgang av dette temaet. Dette fordi det å «drøfte og gi råd angående nasjonal koordinering og samordning innen (…) utdanning i sine fag» er del av rådets mandat.

I tråd med den kritiske samfunnsforskningens mandat, bør forskning produsere viten om hvordan et samfunn produserer både positive og negative utfall for ulike sosiale grupper.