Elevene på 8. trinn på Fyrstikkalleen skole i Oslo har ikke deltatt i det nye forskningsprosjektet, men snakker gjerne om gym. De opplever ikke noe sterkt press på å være veldig flink i idrett. (Foto: Marianne Nordahl)
Elevene på 8. trinn på Fyrstikkalleen skole i Oslo har ikke deltatt i det nye forskningsprosjektet, men snakker gjerne om gym. De opplever ikke noe sterkt press på å være veldig flink i idrett. (Foto: Marianne Nordahl)

Kroppsøving: Hva om vi tok vekk alt press om å være god i idrett?

Det er slik forsker Morten Rustad ved Norges idrettshøgskole mener kroppsøving skal være. Sammen med elever og lærere forsker han på hvordan faget blir når fysiske ferdigheter ikke teller.

Published

Fagfolk er uenige om hvordan læreplanen i kroppsøving skal tolkes.

For hva betyr det egentlig at elevene skal lære seg å «praktisere treningsmetoder for å forbedre ferdigheter i individuelle idretter, dans og alternative bevegelsesaktiviteter»?

Er det treningsmetoder de skal lære seg eller er det å forbedre ferdigheter?

- Du skal ikke få en toer i å være deg selv, sier Morten Rustad ved NIH. (Foto: NIH)
- Du skal ikke få en toer i å være deg selv, sier Morten Rustad ved NIH. (Foto: NIH)

Morten Corneliussen Rustad, som er doktorgradsstudent på Norges idrettshøgskole, mener det første.

Han er bekymret for at altfor mange sjelden opplever mestring slik faget er i dag.

– Større undersøkelser viser at 12–13 prosent rett og slett hater gym, og enda en tredel synes faget burde være annerledes. Selv om veldig mange liker faget som det er, kan faget i verste fall være direkte skadelig for andre.

– Det kan gå tretten år med skole og det du har fått er en opplevelse av at du er utrolig dårlig til å være kroppen din. At du er en toer i å være deg selv! sier Rustad.

I ett år har Rustad brukt elever og lærere som medforskere for å utvikle nye former for undervisning og vurdering i kroppsøving.

Parkour, longboard og hallingdans

Målet har vært at elevene skal lære å finne fram til gode måter å øve seg i en aktivitet på. At de skal se framgang på stoppeklokka eller komme opp på et bestemt nivå, har ikke vært noe mål i seg selv.

Det får nok en del til å løfte øyenbrynet. Ingen mål om å bli bedre? Ingen premiering for å løpe som lynet, kaste milelangt og ta salto på flatmark? Er ikke det hva det vil si å være god i gym?

Det var en utfordring for lærerne å undervise og vurdere elevene med et annet utgangspunkt enn de var vant til, ifølge Rustad. Dessuten byttet de ut tradisjonelle aktiviteter med andre som lærerne ikke var så kjent med selv, som parkour, longboard og dans.

Hva kunne de da lære bort? Rustad skryter av lærerne i prosjektet.

– Først måtte de snu oppfatningen som de og elevene hadde, om at det var idrettslige prestasjoner elevene skulle lære og få karakter i. I stedet skulle aktivitetene brukes som middel for å utvikle den egentlige kompetansen i læreplanen, nemlig at elevene skal kunne praktisere fremgangsmåter, sier han.

Elevene hentet inspirasjon og instruksjon fra mange hold: De så videoer, fikk feedback fra lærere og hverandre, filmet øvingen og utforsket bevegelser, for eksempel i parkour der noen elever øvde på å hoppe over en benk på ulike måter.

Mot slutten av det andre halvåret valgte elevene selv et tema i en aktivitet.

– For eksempel var det noen som øvde på å uttrykke kjærlighet i dans, ulike finter i basketball og pusteteknikk i yoga

Elevene måtte også beskrive og evaluere øvingen skriftlig, og beskrivelsene ble en del av vurderingsgrunnlaget for læreren – uavhengig av hvordan eleven presterte fysisk.

Forskere er uenige om faget

I 2020 kommer en ny læreplan i kroppsøving. I mellomtiden diskuterer fagfolk og forskere hvordan det bør se ut.

«Noen hevder at elevene først og fremst har kroppsøving for å lære idrettslige teknikker. Andre vektlegger helse. Det er også de som mener at faget er et danningsfag. Dans og friluftsliv har også sine tilhengere. Etter 2015 har svømming blitt satt tydeligere på dagsordenen.» skrev kroppsøvingsforskere fra Høgskolen Innlandet i et blogginnlegg på forskning.no i fjor.

Mye eller lite ballspill i gymtimene? Fagfolk er uenige. (Foto: Colourbox)
Mye eller lite ballspill i gymtimene? Fagfolk er uenige. (Foto: Colourbox)

Et viktig spørsmål er hva elevene bør drive med i timene. Bør ballspill og tradisjonelle idretter fortsette å fylle mye av tiden?

Nei, tror Morten Rustad, og baserer det på svensk forskning.

– Hvis man har for mye ballspill og bruker tid på lære idretter, blir det lett til at elevene skal lære seg spesifiserte og standardiserte bevegelser. Og derfra kan det bli naturlig for læreren å tenke at elevene bør testes opp imot hvor godt de klarer disse bevegelsene, sier Rustad.

Han mener det er bedre om elevene jobber mer selvstendig, med mindre instruksjon fra læreren og med aktiviteter som åpner for mer utforsking.

Erlend Ellefsen Vinje ved OsloMet og Høgskolen i Sørøst-Norge er blant dem som mener at ballspill og tradisjonelle idretter bør beholde plassen sin i faget.

Alternativet til å ta grep for få mindre ballspill i timene, er ifølge ham å spørre seg:

– Om det derimot bør sees som gode aktivitetsvalg i jakten på utvikling av både fysisk-motoriske og relasjonelle ferdigheter, skriver han i en e-post til forskning.no.

Vinje tror det skjer i dag at lærere gir karakter delvis på grunnlag av hvor god eleven er i idrett, og han synes heller ikke at det er helt ulogisk ut i fra kompetansemålene i læreplanen.

Han understreker at det er mer som må med i vurderingen, som innsats og fysiske forutsetninger.

Han tror kroppsøvingslærere i dag er klar over forskjellen på tankesettet for kroppsøving og idretten, men at noen antakelig har innslag av den prestasjonsrangerende idrettslogikken i undervisningen.

– Men i synet på hvor omfattende dette problemet er – og om faget har blitt fortjent eller ufortjent svartmalt i denne sammenheng – der ligger nok litt av den uenigheten om faget.

– Bedre å gi dem selvstendighet og verktøy

Selv om Rustad mener at elevene ikke skal bli vurdert etter hvor gode i er i idrett, understreker han at de idrettsglade fremdeles kan dyrke utfolde seg i kroppsøvingsfaget.

For eksempel øvde to gutter i forskningsprosjektet hans på trikseskudd-avslutninger i håndball.

De kan godt ha personlige mål om å utvikle seg og bli bedre, men de skal ikke testes i om de når et visst nivå, sier han.

På den måten blir elevene selvstendige og ikke avhengige av noen som forteller dem hvordan de skal være fysisk aktive, mener Rustad.

– At de senere i livet vet hvordan de blir aktive og kan øve egen kropp, er en måte å oppnå livslang bevegelsesglede på.

Hamza Hassan, Marianne Dounia Elabe og Carmen Årdal Landsverk i åttendeklasse på Fyrstikkalleen skole i Oslo liker at de må samarbeide, og bli bedre kjent med andre. (Foto: Marianne Nordahl)
Hamza Hassan, Marianne Dounia Elabe og Carmen Årdal Landsverk i åttendeklasse på Fyrstikkalleen skole i Oslo liker at de må samarbeide, og bli bedre kjent med andre. (Foto: Marianne Nordahl)

Føler ikke stort press

Kroppsøvingstimen på Fyrstikkalleen skole i Oslo er akkurat ferdig.

Åttendeklassingene Hamza Hassan, Marianne Dounia Elabe og Carmen Årdal Landsverk har ikke vært med i studien til Rustad, men de forteller gjerne hva de synes om faget, som de uttrykker at de liker ganske godt.

Både Marianne og Hamza opplever at de blir mer motivert til å prøve hvis de opplever at de blir målt etter hva de presterer, for eksempel i turn. Det synes de selv er bra.

Landsverk sier hun egentlig ikke opplever at de blir vurdert etter idrettsprestasjoner.

– Vi får ikke terminkarakter så mye ut ifra hvordan vi gjør det, men hvis vi følger med, og faktisk prøver å være gode, så får vi bedre karakter. Jeg føler ikke at det er sånn: Ok, du klarte ikke å slå hjul, så du får 3, liksom, sier hun.

Denne dagen har klassen spilt en variant av kongeball for å øve på teknikk og regler i rumpeldunk.

Marianne liker ballspill godt av sosiale grunner fordi lagspill betyr at hun noen ganger kommer sammen med folk hun ikke kjenner så godt fra før.

– Jeg føler at jeg blir bedre kjent med dem når vi spiller på samme lag og da samarbeider vi bedre, sier hun.

Carmen liker også samarbeidet og samværet i gymtimene.

– Da sitter vi ikke bare og er stille, men i stedet har det gøy sammen, sier hun.

Vil kreve større akademiske ferdigheter?

De tre elevene ved Fyrstikkalleen er et par år yngre enn elevene i Morten Rustads prosjektklasser, og forskeren har tilpasset studien til det akademiske nivået og kravene i kroppsøving i andre klasse på videregående skole.

Men Rustad har merket at det er vanskelig for en del av dem å evaluere seg selv skriftlig.

– Elevene har uttrykt at de opplever det mer som skolefag, når de egentlig heller bare vil delta, få instruksjoner og gjøre en innsats. Det kjenner vi også fra forskningen; mange vil bare være i aktivitet.

For en del av elevene i studien var det også utfordrende å jobbe selvstendig, forteller Rustad.

– Det må de lære. De er så vant til å følge instruksjoner, og mange har drevet med organisert idrett og liker det. Men elevene og lærerne syntes også at det var positivt at elevene fikk mer frihet slik at de måtte være strukturerte.

Han ser at det kan være fare for at flere dropper ut hvis det blir mer vekt på at elevene skal dokumentere hva de kan skriftlig.

Men mange skjønner at læreren trenger det for å vurdere dem, ifølge Rustad.

– En faglig sterk klasse er kanskje mer vant til å skrive mye og jobbe akademisk, men et alternativ til skrivingen kan være å gjøre vurderingen gjennom video, podkaster eller enkeltsamtaler og gruppesamtaler i timene.

Hva skal kroppsøving inneholde? Det er uenighet om hvor mye fysiske ferdigheter skal ha å si for karakteren. (Illustrasjonsfoto: Sergey Novikov / Shutterstock / NTB scanpix)
Hva skal kroppsøving inneholde? Det er uenighet om hvor mye fysiske ferdigheter skal ha å si for karakteren. (Illustrasjonsfoto: Sergey Novikov / Shutterstock / NTB scanpix)

Inkluderer gymhaterne, men ekskluderer gymelskerne?

12 prosent av norske skoleelever sier de synes gym er fryktelig eller at de ikke liker faget, ifølge en studie fra 2014.

Resten sier at de liker gym, selv om det innbakt blant disse er en stor andel som samtidig synes faget trenger en forandring.

Noen vil kanskje synes det er rettferdig at idrettssterke får uttelling for prestasjonene sine, blant annet fordi det i alle fag finnes noen elever som har større fordeler enn andre.

Rustad mener at det uansett blir galt å la denne tankegangen styre hvordan faget skal være.

– Da reduserer du kroppsøvingsfaget til ikke å være et dannings- og læringsfag – da er det en idrettsaktivitet. Hvis du går på idrettsfag, derimot, er det helt andre kompetansemål.

– Men som et allmenndannende fag er ikke kroppsøving ment å utdanne idrettsutøvere. Det skal utdanne mennesker som skal fungere i samfunnet og ha det bra med seg selv og andre. Og kunne på sitt eget nivå lære nye bevegelser og finne glede og mening i å være i bevegelse, uten at det teller om man blir god.

Men er ikke prestasjon noe skolen har rett til å kreve av oss, i kroppsøving som i for eksempel norsk og engelsk, som mange sikkert også hater?

– Hvis du sammenligner med norsk og engelsk som eksempel: Hvis elever skal jobbe med skjønnlitterære sjangre og de skal lese en bok, er det ikke sånn at de skal pugge innholdet i boka. De skal skjønne hva en skjønnlitterær sjanger er og hvordan man selv kan lese, forstå og skrive skjønnlitterære tekster. Igjen er det selve prosessen som er kompetansen, mer enn hvor god du er til å gjengi innholdet eller hvor raskt du leste boka, sier Rustad til forskning.no.