Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I Norge ble problemstillingen sørgelig aktualisert for snart to år siden:
Flere hundre barn og unge ble utsatt for et enormt traume da Anders Behring Breivik gikk amok på Utøya – og mange av dem sliter naturlig nok i etterkant.
En ny studie i tidsskriftet Pediatrics viser at vi vet alt for lite om hva som best kan hjelpe dem bearbeide hendelsen på en god måte.
Etter å ha søkt gjennom mer enn 6500 ulike forskningsartikler, fant en gruppe amerikanske forskere bare 23 studier som til sammen tester 20 forskjellige behandlinger for barn i en slik situasjon.
Og selv når det gjelder de 20, er forskningslitteraturen alt for tynn til å kunne si noe endelig om hvor godt de fungerer.
– Dette er en veldig viktig gjennomgang, og den viser på en ganske slående måte hvor få barnestudier som er gjort, sier Tine Jensen, forsker ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
– Vi trenger flere studier som undersøker hvordan vi kan forebygge at unge mennesker utvikler langtidsplager etter slike hendelser.
Ikke bevis for at medisinering fungerer
Forskerne bak kunnskapssammenstillingen har sett på ikke-relasjonelle traumer. Det betyr at de ikke har tatt med behandlinger rettet mot barn og unge som har opplevd for eksempel omsorgssvikt, men begrenset seg de som har opplevd ting som naturkatastrofer, samfunnsrettet vold, ulykker og krig.
Det er nettopp den typen traumer som ungdommene på Utøya ble utsatt for.
Tre av behandlingsalternativene de har gått gjennom involverer bruk av antidepressiva, enten alene eller i kombinasjon med terapi. De andre var ulike former for psykologhjelp.
Tine Jensen (Foto: NKVTS)
Ingen av de tre legemidlene som ble undersøkt fikk spesielt gode skussmål. Faktisk indikerte studien som testet ut sertralin, et legemiddel bedre kjent som Zoloft, at barna som ble medisinert klarte seg dårligere enn kontrollgruppen.
– Studien konkluderer med at det som ikke hjalp, var medisiner. Jeg synes det går igjen gjennom nye av forskningslitteraturen på dette feltet, medisinering alene ser i hvert fall ikke ut til å ha noen særlig effekt for barn, sier Jensen.
De andre behandlingene er det for tidlig å konkludere noe om.
Kan likevel hjelpe for den enkelte
Annonse
Det er ikke slik at enkeltstudiene som er samlet i gjennomgangen var mislykkede. De fleste behandlingene så ut til å gi bedre resultater enn å ikke få behandling i det hele tatt.
Problemet er at man ikke kan si noe sikkert når en behandling bare er testet én gang. Forskerne fant ingen såkalte replikasjonsstudier, altså studier der man har sjekket om resultatet blir det samme når et eksperiment gjentas.
Behandlingene er dessuten som regel testet på få deltagere, og ofte er gruppen som fikk behandling sammenlignet med pasienter som ikke fikk noen hjelp.
Da kan det være vanskelig å si om en eventuell forbedring skyldes behandlingen, eller bare det at de negative følelsene og reaksjonene blir svakere over tid.
Trenger forskning for retningslinjer
– Konklusjonen i denne gjennomgangsstudien er ikke at behandling ikke fungerer, men at vi har for få studier til å si hvordan de eventuelt fungerer og hvilken eller hvilke av dem som hjelper mest, sier Tine Jensen.
– Det er fortsatt bedre å tilby behandling enn å ikke gjøre noe. Intervensjonene ser ikke ut til å skade, med unntak av den ene medisineringsstudien.
Problemet oppstår når helsemyndighetene skal gå fra enkelttilfeller til generelle retningslinjer for hvordan man kan hjelpe traumatiserte barn og unge.
Det fremheves i en lederartikkel i legetidsskriftet The Lancet:
Med så lite forskning på behandlingsalternativene er det umulig å si noe om hva som er en ”normal” reaksjon etter et ikke-relasjonelt traume, og hva som eventuelt kan hjelpe de unge takle reaksjonen.
Annonse
Nesten hvilken som helst behandling ser ut til å være bedre enn ingen behandling for barn og unge som sliter etter for eksempel en naturkatastrofe. Men vi vet fint lite om hva som er den beste hjelpen. (Foto: Colourbox)
Traumefokusert kognitiv atferdsterapi mest lovende
Av behandlingene som ble gjennomgått var det bare noen få som kunne vise til gode resultater. Felles for dem var at de alle inneholdt elementer av kognitiv atferdsterapi.
Traumefokusert kognitiv atferdsterapi er ett av Tine Jensens spesialfelt.
– Det er en form for hjelp til selvhjelp. En av grunnene til at traumefokusert kognitiv atferdsterapi ser ut til å fungere er at de unge lærer å håndtere sitt eget stress. De får redskaper som hjelper dem håndtere kroppslige reaksjoner i hverdagen, til å sove bedre og så videre, forteller hun.
– Dessuten får de informasjon, slik at de selv kan forstå hvorfor de strever med det de strever med, og i behandlingen bearbeides den eller de traumatiske hendelsene. De får også hjelp til å endre uhensiktsmessige tanker, som for eksempel at det som har hendt er deres skyld. Alt det er viktig, sier Jensen.
Ifølge studien i Pediatrics ser behandlingsmetoder med kognitiv atferdsterapi ut til å dempe følelser som stress, angst, depresjon og sinne hos deltagerne.
Kognitiv atferdsterapi skal inn i BUP
Det har vært forsket mye på traumefokusert kognitiv atferdsterapi for barn som har opplevd relasjonell vold de siste årene. Jensen er i disse dager i ferd med å avslutte et forskningsprosjekt nettopp på hvordan terapiformen fungerer her til lands.
– Vi begynner å få god erfaring med behandlingsformen, vi ser at den fungerer for pasienter i en vanlig klinisk setting her i Norge, forteller hun.
Etter 22. juli har Helsedirektoratet bevilget penger til at traumefokusert kognitiv atferdsterapi kan tas i bruk i Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) i Norge.
Annonse
– Opplæring i traumefokusert kognitiv atferdsterapi skal nå tilbys til poliklinikker i hele Norge til de som ønsker det. Det er gode nyheter, sier Jensen.
Kilder:
V. Forman-Hoffman m.fl. (2013) Comparative effectiveness of interventions for children exposed to nonrelational traumatic events. Pediatrics, vol. 131, nr. 3, side 526-539 (les sammendrag)
