- Dette er et velkjent fenomen. De fleste som er ofre for kriminalitet er knyttet til problematiske miljøer, sier voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hun tror dette gjelder både unge og voksne.

De britiske forskerne som har undersøkt 4 300 ungdommer fra Edinburgh, mener at tiltak som forsøker å endre unge lovbrytere og støtte ofre for kriminalitet, må gjennomtenkes på nytt.

- Vi har nok vært ganske naive i forhold til hva som skal til for å få ungdommene ut av de problematiske miljøene, sier Bjørnebekk på sin side.

Utøver og offer

Å være et offer for kriminalitet som 12-åring, er ifølge undersøkelsen en av de aller sterkeste indikatorene på at du vil begå lovbrudd som 15-åring. Omvendt gir lovbrudd i en alder av 12 år en stor mulighet for at du også vil være offer som 15-åring, ifølge The Edinburgh Study of Youth Transitions and Crime, som følger ungdommene fra de er 12 til de blir 30 år.

En av forklaringene på denne forbindelsen mellom utøvere og ofre for kriminalitet, er tendensen unge lovbrytere har til å gruppere seg sammen og begå lovbrudd mot hverandre.

En annen forklaring som trekkes frem er at unge mennesker som kommer opp i risikable situasjoner sammen, for eksempel på klubber eller andre møtesteder, ender opp med både å begå lovbrudd og å være ofre for kriminalitet.

En tredje forklaring er at visse personlighetstrekk, for eksempel impulsivitet og en tendens til å ta sjanser, kan lede både til det å begå kriminalitet, og det å bli offer for kriminalitet. Enkeltpersoner kan dermed kastes frem og tilbake mellom rollen som utøver av kriminalitet, og rollen som offer.

Vanskelig statistikk

- Den tilfeldige volden er en forholdsvis lav andel av voldsepisodene, men denne typen vold er mye mer ubegripelig og uforståelig, og derfor skaper den frykt. Den andre typen vold - mellom nære personer - spesielt innen familien - skaper ekstrem frykt hos offeret, sier Bjørnebekk.

Statistikken problematisk på dette området. Voldstilfeller som skjer i det offentlige rom er de som oftest anmeldes, men mellom personer som står i mer eller mindre nære relasjoner til hverandre, anmeldes volden sjeldnere.

- Det skal så mye mer til for å gå til politiet, for eksempel ved kvinnemishandling. Undersøkelser viser at mennesker som anmelder familievold oftest har vært utsatt for minst 25 voldsepisoder. Det er selvfølgelig også underrapportering i kriminelle miljøer. De ser gjerne på politiet som sin fiende, sier Bjørnebekk.

Gjengmiljøer

- Mennesker i miljøer hvor det utøves mye vold og kriminalitet er selvfølgelig utsatte, de bruker vold når de kommer i konflikt med hverandre, og de kommer ofte i konflikter. Når vi ser på gjengmiljøer er det mye vanligere med voldelige konflikter mellom gjengene, enn at gjengmedlemmene tyr til vold mot andre, sier Bjørnebekk.

Gjengene har også en del interne normer, for eksempel i forhold til hvem det er akseptabelt å bruke vold mot. Det er blant annet ikke særlig aksept for å yte vold mot noen som er mye svakere enn en selv. Unge kriminelle miljøer tar også kraftig avstand mot vold mot barn, forklarer Bjørnebekk.

- Men de har også en del normer som går på at det ikke skal så mye til før det er greit å bruke vold, og ofte slutter de ikke før den andre personen nesten er tilintetgjort, og ikke rører seg mer. Det handler om et mangesidig normsett, sier Bjørnebekk.

Det finnes god dokumentasjon i Norge og internasjonalt at vold oftest utøves i utsatte kriminelle miljøer, mener voldsforskeren. Hvor sterkt skillet er mellom det kriminelle miljøet og den lovlydige delen av befolkningen, har imidlertid vært tema for debatt i fagkretser i Norge.

Tidligdebutanter

- De som debuterer tidlig som kriminelle er veldig problematiske, og det er ofte de som blir kronisk kriminelle. De har ofte alvorlige personlighetsforstyrrelser eller funksjonssvikter, men det kan også være oppvekstsituasjonen. De søker likesinnede, og blir ikke godtatt av andre, slik at det danner seg veldig isolerte miljøer. De kriminelle ungdommene går i egne grupper, og får ikke korreksjon av sine likesinnede. De tror at det de gjør er hverdagslig, sier Bjørnebekk.

Unge som har opplevd vold i oppveksten lærer seg til å bruke vold, mener hun, og de som er ofre for vold kan oppleve traumatiserte situasjoner som gjør at de selv bruker vold seinere.

- Mennesker som lenge har hatt selvkontroll, utøver nærmest meningsløs vold i visse situasjoner, som kanskje ligner den situasjonen de har opplevd som offer. Det blir som en trykkoker. Vold dreier seg også om det å være vitne til vold. Det å se at vold utøves kan være veldig traumatiserende, sier Bjørnebekk.

Den vanskelige ungdomstida

Men det finnes også grupper med kriminelle som har med selve ungdomsfenomenet å gjøre. Enkelte ungdommer kan havne borti kriminelle ting, som nasking og tyverier, men kan ta seg inn igjen, og de mister vanligvis ikke helt kontakten med den “normale” gruppa.

- Problemet i dag er at det er så stor tilgang på narkotika, at de får større problemer med å komme seg tilbake, sier Bjørnebekk.

Den gruppa som har størst tilslutning er likevel de som ikke gjør noe særlig galt. De opplever nesten ikke vold i det hele tatt, de er veldig beskytta i sine grupper, og oppsøker heller ikke steder hvor man opplever de negative tingene.

- Større avstand

- Det er større avstand mellom ungdomsgruppene i dag enn det har vært tidligere, sier Bjørnebekk.

- Hva er årsaken?

- Det kan ha med større mobilitet å gjøre. Det er lettere å finne frem til folk som driver med de samme tingene. Internett, mer reising, mobiltelefoner og annen teknologi bidrar til dette, sier Bjørnebekk.

- Det finnes også veldig mange tilbud, for eksempel å dra til byen, og være på bestemte steder. Også de som aldri skaper problemer vil finne sine grupper hvor de ikke møter de andre i det hele tatt. Tross i at man ofte snakker om det motsatte, finnes det et rikt mangfold av aktiviteter for ungdom, fortsetter Bjørnebekk.

Feilslåtte tiltak

Det er ikke alle forsøk på å holde ungdommen unna kriminaliteten som har vært like vellykka. Noen har faktisk hatt negativ innvirkning på miljøene. Bjørnebekk mener vi har vært for naive i forhold til hva som skal til.

- Det har blitt satt i gang aktiviteter hvor man ikke har klart å inkludere de problematiske ungdommene. Skal vi klare å knekke disse miljøene, så må de som har store problemer lære å oppføre seg på måter som gjør at de blir godtatt. I tillegg må vi være villige til å inkludere dem selv om de for eksempel har vært nynazister.

Bjørnebekk mener at det ikke er så lurt at så mange fra kriminelle miljøer får fortsette å være sammen.

- Det var noen tilfeller med gjenger på fritidsklubber på Grünerløkka i Oslo hvor gjengene tok over fritidsklubbene - de ble for dominerende. Vi må jobbe mye mer konkret med den enkelte og den enkeltes problemer, sier Bjørnebekk.

Vondt verre

- Tidligere har vi tenkt at fritidsklubber hjelper, men det er ikke så enkelt. Det er hvordan man jobber og hva man gjør i en fritidsklubb som gjelder. Det er nok blitt satt i gang mange aktiviteter uten nok innhold, og vi har ikke tenkt nøye nok gjennom hvordan ungdommene faktisk skal klare å mestre hverdagslivet sitt, sier Bjørnebekk.

Det handler om å hjelpe til med å bygge opp sosial kompetanse, og følelser for andre som igjen gir sperrer mot å utøve vold. Dette krever at voksne og modne personer er sammen med ungdommene over lang tid.

- Vi kan ikke kreve at andre ungdommer skal klare den jobben. Det er for vanskelig, selv om de ofte er entusiastiske. Det viktige er at miljøene er åpne, samtidig som voksne er til stede for å følge opp og ta det faglige ansvaret. Det er her det har svikta litt, sier Bjørnebekk.

Resultatet av manglede oppfølging kan bli at ungdommer blir trukket med i ting som de ellers ikke ville blitt med på.

- I flere tilfeller har vi sett at forebyggende prosjekter kan gjøre ting verre, selv om mange også har gode resultater, sier Bjørnebekk.

Lenke:

Forskningsprosjektets hjemmeside: The Edinburgh Study of Youth Transitions and Crime