«Jeg vil si at du må vite hvordan naturen fungerer, fordi det er ganske viktig å skjønne. Hvordan du er og hvorfor du lever. Hvorfor du er et menneske.»

Det sier «Anna», 16 år og elev på videregående skole. Anna er også en av ni skoleflinke middelklassejenter som har vært informanter for Guðrún Jónsdóttirs doktoravhandling i pedagogikk om jenters møte med naturfaglig kunnskap.

Jónsdóttir mener utsagnet fra Anna illustrerer det forskeren selv karakteriserer som sitt viktigste funn.

– Jentene synes ikke naturfag er uinteressant, tvert imot. De oppfatter det som et danningsfag. De ser naturfaglig kunnskap som noe vi alle trenger for å fungere som mennesker.

– Dette knytter de ikke minst til tida vi lever i, med mye motstridende informasjon og farer og risiko, sier Jónsdóttir.

«Vitenskap til meg»

«Hvordan de har framstilt en pille som gjør at du ikke blir gravid, det er interessant. Det er sånne ting jeg interesserer meg for i naturfag. Det handler om meg, liksom. Det er til meg, vitenskap for meg.»

Anna likte undervisningen om kropp, seksualitet og risiko knyttet til denne delen av livet. Opplevelsen av risiko ser generelt ut til å bety mye for jentenes interesse for naturfag.

– De skulle for eksempel ønske naturfagsundervisningen satte dem mer i stand til å vurdere det de leser og hører om helsefarer og miljøtrusler, sier Jónsdóttir.

Hjelp til å sortere?

«Jeg er en sånn person som tror alt jeg leser [latter], men nå i det siste så har jeg funnet ut at det er ikke alt som stemmer liksom og … du må ikke tro på alt du leser», sier «Lea», en annen av Jónsdóttirs informanter.

Flere av jentene uttrykker manglende tillit til informasjonen de får om farer og riskoer i mediene og ellers. Særlig klager de over motstridende meninger fra politikere og eksperter om hva som er farlig og hva som er sunt.

– Her får de ingen hjelp i naturfagstimene, ifølge Jónsdóttir.

– Jentene etterlyser hjelp til å sortere informasjonen og finne fram til det som er holdbar kunnskap. De frustreres av ikke å vite hva som er riktig og sant, sier Jónsdóttir.

– Men det finnes vel ikke alltid et endelig svar, heller ikke innenfor naturvitenskapen? Er ikke tvil og ambivalens uunngåelig når moderne mennesker skal orientere seg i informasjonsstrømmen?

– Jo, men det diskuteres veldig lite på skolen. Derfra er jentene vant til at alle spørsmål har et svar med to streker under. Dermed opplever de en stor motsetning mellom det de lærer på skolen og det de møter i verden, forklarer Jónsdóttir.

Danningstanken forsvinner

«Jeg skulle gjerne likt å ha mer interesse for naturfag. Sånn som kjemi, fysikk, biologi, men det er akkurat som at nå virker det helt håpløst. Bare kjempekjedelig med masse rapporter og innleveringer og sånn som jeg synes er bare helt på trynet. Men så har vi disse realfagspoengene som ligger der og henger i lufta.»

Anna vet at hun burde ta naturfag. Men selv ikke premiering i form av ekstrapoeng når hun skal søke videre utdanning veier opp for følelsen av å ikke være interessert nok.

Jónsdóttir mener danningsperspektivet drukner i iveren etter å øke rekrutteringen av jenter til naturfagene.

– Argumentet for å ta naturfag blir at man skal gjøre yrkeskarriere av det. Ingen snakker om at man må ha norsk eller historie fordi man skal bli norskfilolog. Man glemmer nærmest at alle har naturfag på skolen fra 1. klasse på barneskolen til 1. klasse på videregående, sier Jónsdóttir.

Hun tror rekrutteringen ville vært mer vellykket dersom man fokuserte på jentenes egne opplevelse av naturfag som viktig for dem, i stedet for å ta fram pekefingeren.

– Det snakkes mye om at det er viktig for samfunnet at jenter tar naturfag. Jeg tror det ville vært mer motiverende for jentene dersom man la vekt på deres eget behov for naturfaglig kunnskap for å kunne orientere seg i verden, sier Jónsdóttir.

Omvendt

Generelt mener Jónsdóttir det fokuseres for mye på hvorfor jentene velger «feil».

– Når gutter mislykkes på skolen, skyldes det på systemet, at skolen er feminisert. Når det kommer til jenters forhold til naturfag, leter man etter feil med jentene og deres interesser, sier Jónsdóttir.

– Man kunne også sett det på denne måten: Hva er galt med naturfagsundervisningen når de som vanligvis utropes til skolens vinnere, middelklassejentene, velger det bort?

Hun tror også for innstendige oppfordringer overfor jenter kan virke mot sin hensikt.

– Bortvalget av naturfag kan også forstås som et opprør mot det massive kravet om å velge utradisjonelt. Og som en selvstendig vurdering og selvstendig avgjørelse: «Alle sier jeg burde ta naturfag, men mine interesser går faktisk en helt annen vei».

– Jeg synes det er helt forståelig hvis noen jenter reagerer sånn, sier Jónsdóttir og understreker at hun ikke opplevde at jentene selv framstilte valget sitt som et opprør.