Tross hyppige advarsler i mediene om økende infertilitet og synkende fødselstall: Norske kvinner føder flere barn enn andre europeiske kvinner gjør.

De relativt høye norske fødselstallene knyttes ofte til gode velferdsordninger rundt svangerskap og barneomsorg. Men er det forklaring nok?

- De gode ordningene forklarer hvorfor det er økonomisk mulig for norske kvinner å få barn, men det forklarer ikke hvorfor så mange ønsker det og velger det, sier antropolog Malin Noem Ravn ved Insititutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU i Trondheim.

Hun har bidratt med det norske kapitlet i antologien Barren states: the population implosion in Europe, som tar for seg fertilitetsutviklingen i Europa.

Boka fikk nylig en pris fra det amerikanske Council of Anthropology on Reproduction.

Kulturelt naturlig

«Vi diskuterte det å få barn som om det var et valg, men du kan ikke velge ønsket om å få barn i seg selv. [?] Partneren min og jeg ville ha barn, og innerst inne visste begge det. Så når vi diskuterte om vi skulle ha barn eller ikke, diskuterte vi i virkeligheten om det var riktig tidspunkt.»

Det sier Lena, en av åtte kvinner Noem Ravn har intervjuet før og etter at de fikk sitt første barn. Ifølge Noem Ravn illustrerer Lenas fortelling et sentralt funn.

- Å få barn er det jeg kaller kulturelt naturalisert. Det oppfattes blant de unge kvinnene som naturlig og normalt, både som fortsettelse av et kjærlighetsforhold og i et individuelt livsløp.

- Som hos Lena blir dermed spørsmålet «når» snarere enn «hvorvidt», forklarer Noem Ravn.

Så naturlig forstås trangen til å reprodusere seg, at ønsket om å få barn antas å eksistere nærmest utenfor bevisstheten. Hos Lena beskrives det som en lengsel lokalisert i kroppen:

«Kroppen min begynte å sende signaler om at jeg hadde eggløsning. Det var som om den sa ‘nå skjer det! Vær så snill å bli gravid nå!’ Det var veldig rart, men jeg tror kroppen min ville bli gravid.»

Timing er alt

Den kulturelle naturaliseringen av moderskapet gjør det overflødig å rettferdiggjøre valget om å bli foreldre, ifølge Noem Ravn. Forutsatt at man velger «riktig» tidspunkt:

“Hvis du er tidlig i 20-årene, og særlig hvis du er kvinne, må du ikke innrømme åpent at du vil ha barn. I hvert fall ikke at det å få barn er det eneste du vil. Da blir du en bestemt type kvinne, som ikke er bra. sier Randi, en av Ravns informanter.

Men ettersom du blir eldre, og har gjort en masse andre ting, da kan du si at du er klar for familie uten å bli sett på som en gærning.

Plutselig blir et åpent ønske om barn sett på som mer eller mindre naturlig, og det å si at du ikke vil ha barn er mer problematisk på det stadiet. Det er virkelig som å balansere på line,”

Tidspunkt

Randi beskriver her et normsystem med lite fleksibilitet. Hvorfor er det så viktig å velge det rette tidspunktet for reproduksjon?

Noem Ravn mener det kan henge sammen med at spørsmålet berører to grunnleggende, og tilsynelatende motstridende, verdier i den norske kulturen:

- Både familielivet og den personlige autonomien settes høyt. Kvinnenes fortellinger om det å få barn handler om det å balansere mellom disse to. Ved å få barn for tidlig, forsømmer du det individuelle selvutviklingsprosjektet.

- Ikke å ville ha barn når man har nådd et visst nivå av selvrealisering, oppfattes som egoistisk og overfladisk. Man ser for seg at det å få barn forandrer mennesker på en måte de har godt av. Å aktivt velge bort en slik utvikling, er mindre moralsk enn å velge den, forklarer hun.

Ifølge Noem Ravns informanter inntreffer det ideelle tidspunktet for å få barn når man har bodd i eget hushold noen år, er ferdig utdannet og har hatt jobb minst ett år, har bodd sammen med eller vært gift med partneren en god stund og har fått reist og drevet med andre selvutviklende aktiviteter en stund.

Kombinerer

- På en måte kan man kanskje si at det individuelle og det relasjonelle kollapser i hverandre; det å få barn blir en del av den individuelle selvrealiseringen.

- I motsetning til kvinner i andre europeiske land, som tar det som en selvfølge at de må velge mellom barn og selvrealisering, er det å kombinere «det beste av to verdener» selvfølgelig for norske kvinner.

- Til en viss grad er det også mulig, takket være velferdsstatens ordninger.

Noem Ravn understreker at hennes funn ikke nødvendigvis er representative for hele befolkningen.

- Mange av mine informanter tilhører et universitetsmiljø, og det er klart det å få en utdanning vektlegges ekstra sterkt her.

- Men alle miljøer ser ut til å sette ganske klare standarder for hva som er normalt når det gjelder det å få barn, selv om disse vil variere noe.

To er normalen

Som Randi påpeker, gir normen for når det er riktig å avslutte det individualistiske ung voksen-livet til fordel for familieliv, ikke mye rom for avvik.

- Ikke å følge løpet blir ikke uten videre akseptert, da må man forklare seg. I tillegg risikerer man jo faktisk å falle utenfor dersom man handler helt annerledes enn omgivelsene.

- Er man den eneste i vennekretsen som ikke har barn, blir man kanskje ikke invitert på hyttetur lenger. Eller man blir invitert, men føler seg fryktelig utenfor og annerledes som barnfri i et miljø som domineres av småbarn, sier Noem Ravn.

Også når det gjelder antall barn, beskriver Noem Ravns informanter sterke kulturelle føringer: Det normale er to barn. Har man bare ett barn, må man forklare seg. Det samme gjelder for de som velger å få barn nummer tre, for ikke å snakke om de som får enda flere.

- Også her spiller balansen mellom det individuelle og det relasjonelle inn. Det er en vanlig oppfatning at enebarn kan bli usympatiske og egoistiske, og at barn derfor bør ha søsken.

- Samtidig synes mange det er viktig at familien har en håndterbar størrelse slik at man ikke blir forhindret fra for eksempel å reise eller å gå på cafe, sier Noem Ravn.

Ikke egentlig et valg

- Når det er kulturelt naturalisert i en så sterk grad, kan man egentlig snakke om det å få barn som et valg?

- Nei, på mange måter kan du si at det er mindre rom for å velge bort barn enn noensinne. Tidligere kunne man til en viss grad begrunne barnfrihet med at man ville ha utdanning og yrkesliv.

- Ettersom samfunnet så til de grader er lagt opp til at kvinner skal kombinere disse to, er karriere ikke lenger en legitim begrunnelse for å være barnfri.

- Heller ikke det å være uten partner er nødvendigvis en fullgod forklaring på at man ikke får barn.

- Mens det for 50 år siden var en ulykke å være alenemor, regnes kanskje barnløshet som en større ulykke i våre dager, sier Noem Ravn.

Ny reproduksjonsteknologi gjør det dessuten mindre legitimt bare å slå seg til ro med at man ikke får barn.

- Et par som ikke prøver assistert befruktning når de ikke blir gravide på egen hånd, regnes som frivillig barnfrie. Å la være å prøve «alt» forstås som et aktivt valg.

Feil retning?

- Den feministiske teoretikeren Toril Moi, som er sterkt inspirert av Simone de Beauvoir, har flere ganger uttrykt at det feministiske prosjektet ikke er i havn før kvinner kan velge bort moderskapet helt uten å måtte forklare seg. Utviklingen du beskriver går vel i motsatt retning?

- Ja, i hvert fall i den forstand at det ikke har blitt mer legitimt å være barnfri kvinne. Samtidig har jo denne utviklingen skjedd parallelt med at faderskapet har fått større betydning.

- Det var en løsning Beauvoir ikke diskuterte. Hennes argument var at det ikke fantes rom for personlig overskridelse i familien, og jeg vil nok gi henne rett et stykke på vei; jeg vil gjette at de færreste nobelprisvinnere er småbarnsforeldre.

- Men hvis det gjelder både kvinner og menn, er det så sikkert at det er et problem? spør Malin Noem Ravn.