Da jeg skrev masteroppgave i psykologi var jeg med i et kvalitativt forskningsprosjekt der vi intervjuet 32 barn gjennom det siste året på barneskolen og videre det første året på ungdomsskolen. Dette er en overgang som i Norge innebærer et skifte fra å være ’barn’ til å være ’ungdom’.

Som en del av arbeidet mot doktorgraden fikk jeg senere anledning til å gjennomføre nye intervjuer da disse hadde blitt 18 år og hadde begynt på videregående.

Til tross for at slike undersøkelser gir en unik mulighet til å studere hvordan det faktisk går med de som deltar, er det både i Norge og internasjonalt kun et fåtall undersøkelser som følger unge mennesker over så mange år.

Det å ha et slikt omfattende datamateriale har bydd på utfordringer, samtidig som det har gitt meg anledning til å forske på noe som har interessert meg fra jeg var liten. Både psykologistudier og kjønnsforskningen har gitt meg mulighet til å få mer kunnskap om barn og unges utviklings prosesser.

For å bli en ungdom må du gjøre deg selv til en

I avhandlingen argumenterer jeg for at unge mennesker ikke bare blir eldre, men at de skaper seg selv og prøver ut ulike måter å være ungdom på.

For flere av de som deltok i studien er det å bli eldre nokså uproblematisk – de gjør det som de opplever er forventet av dem uten å oppleve dette som vanskelig. De opplever seg selv som ’vanlige’ ungdom og gjør det som ’vanlige’ ungdom pleier å gjøre.

For andre er det imidlertid ikke så lett å bli ungdom fordi de er ubekvemme med forventingene de møter fra de hjemme eller på skolen. Disse opplever at deres måter å være på bidrar til av andre oppfatter dem som annerledes eller vanskelige, og de blir nødt til å begrunne seg selv på måter mange av de andre slipper.

Kort fortalt kan man si at det for unge mennesker er enklest å være på en måte de rundt anser som ’vanlig’ enn å bryte med det vanlige og insistere på å få være ’seg selv’.

Å skape seg selv fra barn til ungdom

I avhandlingen argumenterer jeg for å forstå hvordan barn blir ungdom gjennom å se på hva de faktisk gjør, og hvilken betydning disse handlingene får for hvordan de gjør seg til en eldre jente eller gutt.

Det de gjør gjennom måter å kle seg på, hvordan de etablerer kjæresteforhold og hvilke aktiviteter de deltar i, knytter an til overordnede forståelser av ungdommer. Særlig har jeg sett på hvordan forståelser og forventninger de unge møter på ulike måter knytter an til kroppen.

Når for eksempel en ung jente begynner å bruke langt skjørt i moskeen fordi det kun er ’småunger’ som går i bukser, så blir skjørtet en mulighet for henne å vise at hun ikke lenger er et barn. Ved å endre måte å kle seg på stemmer hun overens med forståelser om hun som enn eldre har et økt ansvar for å være ’skikkelig’ enn de yngre jentene.

Skjørtet bidrar derfor ikke bare til å gjøre henne til ungdom, men gjør henne til en både ’vanlig’ og ’skikkelig’ jente i familien og blant mange av vennene.

Forventinger til kroppen

Ved å analysere de unges beskrivelser av hva de gjør over tid, blir det mulig å forstå hvordan de skaper seg selv som unge mennesker gjennom de ulike aktivitetene de inngår i.

Avhandlingen fokuserer særlig på hvordan forventninger de unge møter på ulike måter involverer kroppen. Det å gjøre seg til en eldre jente eller gutt innebærer å ’innskrive’ forventninger de møter på kroppen.

Noen av guttene opplever for eksempel at den tynne, litt hengslete guttekroppen bryter med forventninger om at eldre gutter skal ha mer muskuløse kropper enn yngre.

I avhandlingen viser jeg hvordan slike forventninger knytter sammen forståelser av kjønn, alder og seksuell orientering på måter som gjør at gutter, ved for eksempel å begynne å løfte vekter, selv kan gjøre seg selv til en ung mann som passer med noen av disse forventningene.

Den sosiale kroppen

Innenfor det utviklingspsykologiske fagfeltet blir kropp ofte forstått som biologi og ungdomstiden blir redusert til en hormonell storm, som gjør den unge mer irritert og gir identitetsforvirring.

Ved å avgrense kroppen til biologi tar slike forståelser lite hensyn til at kroppen er sosialt betydningsfull på måter som virker inn på de unges selvskapende prosesser.

Ettersom oppfatningen om at ungdomstiden er en tid for psykologiske og hormonelle omveltninger, utfordrer avhandlingen den etablerte utviklingspsykologien. Mitt arbeid bidrar med nye forståelser av hvordan unge skaper seg selv som meningsbærende unge mennesker på tvers av sosiale kontekster.

Publikasjoner:

Hauge, M.-I. (2009): Bodily practices and discourses of hetero-femininity: Girl’s constitution of subjectivities in their social transition between childhood and adolescence. Gender and Education, 21(3), 293-307.

Hauge, M.-I. and H. Haavind. (forthcoming). Boys’ bodies and the constitution of adolescent masculinity. Sport, education and society.

Hauge, M.-I. (2003). Jenter i virvelvind. Kjønnskonstruksjoner blant jenter i 12-14 års alderen. Tidsskrift for Kvinneforskning, 3, 33-43.