Heidi Heimlund Skjæveland har skrevet masteroppgave om kjønn og moderne kompetansekrav i ti foreldrepars fortellinger om barna sine.

– Alle foreldreparene jeg intervjuet tok opp de samme fire egenskapene når de snakket om barnet sitt, forteller hun. De fire egenskapene er aktivitetsnivå, omgjengelighet, selvstendighet og å være omsorgsfull.

– Disse egenskapene omtales både hos gutter og jenter, men ikke nødvendigvis på samme måte, sier Skjæveland.

Skjæveland har intervjuet foreldrene til fem gutter og fem jenter i 10-12-årsalderen, alle etnisk norske.

Hun har også vært observatør under foreldresamtalen med klasseforstander for de samme barna. I de fleste tilfellene var begge foreldrene til stede under intervjuet og samtalen.

Aktivitet og omsorg

Både gutter og jenter ble omtalt som aktive.

– Når foreldrene til gutter snakket om dette, ble ikke kjønn nevnt. Foreldrene fortalte at sønnene var fysiske og sportslige, og kanskje også at familien var opptatt av å være ute i naturen, forteller Skjæveland.

Jenteforeldre fortalte akkurat det samme.

– Men her ble kjønn trukket inn: Døtrene var aktive til tross for at de var jenter, sier Skjæveland.

Når det gjelder det å være omsorgsfull, skjedde det motsatte. Gutteforeldrene fortalte at sønnen deres var flink til å vise omsorg, enda han var gutt.

De anser det som en positiv og viktig egenskap også for gutter. For jentene er det å være omsorgsfull normen, og kjønn blir i mindre grad kommentert, eller hun blir omtalt som ”typisk jente”.
 

Omgjengelige gutter og jenter

Det å være omgjengelig var en egenskap foreldrene var opptatt av. Flere fortalte at sønnene deres var omgjengelige, og da mente de at de var godt likt og hadde mange venner.

– For jentene betydde omgjengelighet noe helt annet. Omgjengelige jenter er ikke ledertyper, det er de som tilpasser seg og ikke roper for høyt om egne meninger, sier Skjæveland.

Også dette ses på som positivt. Ett foreldrepar forteller om en datter som ikke er omgjengelig nok. Hun vil helst bestemme i leken, og hvis hun ikke får det, vil hun heller gå for seg selv.

Selv om jenta selv syns det er en grei løsning å være for seg selv, prøver foreldrene å få henne til å forstå at hun får det morsommere om hun jenker seg litt.

Selvstendighet

Egenskapen selvstendighet var den eneste hvor Skjæveland ikke kunne finne noen forskjell i hvordan gutte- og jenteforeldre beskrev barna sine.

– De snakket om selvstendighet som evnen til å ta ansvar seg selv, gjøre lekser uten mas og pakke skolesekken sin selv, forteller Skjæveland.

Tidligere studier, blant annet Nielsen og Rudbergs fra 1989 og Haavinds fra 1987 har funnet at selvstendighet tradisjonelt er knyttet til gutter. Men slik er det altså ikke hos Skjævelands informanter.

Reflektert og ureflektert kjønn

Kjønn er ikke alltid en eksplisitt del av foreldrenes fortellinger om barna sine.

- Jeg bruker Harriet Bjerrum Nielsens begreper reflektert og ureflektert kjønn for å skille mellom dette. Kjønn er for eksempel en eksplisitt del av fortellingen når foreldrene sier at datteren er aktiv til tross for at hun er jente, sier Skjæveland.

Når foreldre snakket om sønnen som aktiv, ble kjønn derimot ikke eksplisitt nevnt.

- Kanskje refereres det ikke til kjønn fordi foreldrene ikke anser det som relevant, eller fordi det er naturliggjort at gutter er aktive og derfor trenger de ikke ta det eksplisitt opp.

- Det ligger likevel i bakgrunnen, og når jeg sammenligner med hvordan foreldrene forteller om jentene som aktive, konkluderer jeg med at kjønn er ureflektert og noe som tas for gitt i fortellingene om de aktive guttene, sier Skjæveland.

Hun finner at for egenskapene aktivitet, evne til omsorg og omgjengelighet er kjønn til stede enten reflektert eller ureflektert hos samtlige foreldrepar. Når det snakkes om selvstendighet, mener hun derimot at kjønn er overskredet.

- Med det mener jeg at kjønn som fortolkningsramme ikke har betydning lenger. Kjønn er ikke en del av foreldrenes beskrivelser av barna som selvstendige, verken for gutter eller jenter, sier Skjæveland.

Individer eller kjønn?

- Jeg diskuterer i oppgaven min om foreldrene snakker om barna som individer eller kjønn, sier Skjæveland.

Og hun finner at det absolutt henger en del gammeldagse idealer om kjønn igjen i måten foreldre omtaler barna sine på. Samtidig brytes disse mot nyere idealer, og kjønn er ikke lenger relevant i forhold til visse egenskaper.

Når foreldrene snakker om barnas egenskaper, møtes det moderne kompetansekravet om å realisere seg selv med spesifikt norske idealer. Det å være aktiv knyttes ofte til å være ute i skog og mark, noe som er typisk norsk.

- Når det gjelder omgjengelighet og selvstendighet, så er nye ideer om sosial kompetanse viktige, men i forhold til omgjengelighet slår janteloven inn: man skal ikke fremheve seg selv.

- Og fokuset på guttene som omsorgsfulle stemmer godt overens med nye krav til fedre, mener Skjæveland.