– Det hjelper ikke å være en sensitiv og oppmerksom far hvis du er lite sammen med barnet ditt, sier forsker Kristin Berg Nordahl. 

– Men mye tid er i seg selv ikke nok. Det er tid i kombinasjon med kvalitet på samværet som gir utslag.

Nordahl tok nylig doktorgraden ved Universitetet i Bergen på fedres omgang med barna sine.

Forskningen hennes viser at barn med pappaer som var mye hjemme det første året, hadde mindre utagerende atferd som toåringer – hvis pappaen var sammen med barnet på en god og positiv måte.

Barn som hadde langt, men mer negativt samvær med fedrene sine, hadde derimot dårligere sosial kompetanse som treåringer.

Nylig kastet Nordahl seg inn i den svenske debatten om innføringen av fedrekvote.

Hennes råd til fedrene er tydelig: Prøv å ta deg fri for å være sammen med barnet ditt i løpet av det første leveåret. Men fremfor alt – sørg for at tiden tilbrakt med barnet er bra.

Filmet far og barn

Nordahls studie inngår i et større prosjekt der fedre og mødre blir intervjuet etter hvert som barna når ulike aldre. Hun har brukt data fra den norske studien Barns sosiale utvikling i regi av Atferdssenteret, der 1157 barn blir fulgt fra de er seks måneder.

Men det viktigste datagrunnlaget i Nordahls forskning er filmer hun har tatt av pappaer og barn som er sammen. Hun filmet 750 fedre og deres ett år gamle barn.

Først skulle far og barn leke fritt i fire minutter med ett sett leker som passer for alderen, deretter skulle lekene ryddes bort. Så fikk barnet en putteboks til å legge klosser med ulike former i, som etter tre minutter kunne byttes ut med en stableleke.

Til sist måtte barnet vente i en høy stol uten tilgang på leker, mens far fylte ut et skjema.

Et kontrollutvalg av 40 mødre ble filmet på samme måte.

Samhandlingen mellom far og barn ble så kodet etter standardiserte skåringssystemer.

Negativ og positiv respons

Positiv samhandling mellom far og barn er en oppmerksom far som er lydhør og sensitiv for signaler barna ga. De ser og kommuniserer godt med barnet sitt. I lek med en ettåring kan det bety at far er tålmodig, følger med på hva barnet er interessert i, og kanskje hjelper barnet i gang med lek hvis det trengs.

Negativ samhandling er det når far styrer og kontrollerer leken uten å vente på barnets reaksjon, at han avbryter barnet med stadig nye leker, eller stopper initiativ fra barnet med utsagn som «Nei, ikke sånn» slik at barnet mister interessen eller vegrer seg.

Det var få fedre i studien som var i negative samspillsmønstre med barnet sitt. Det var heller snakk om grader av positiv og negativ samhandling. 15 prosent av fedrene hadde flere enn en episode med negativt samspill.

‒ Det å engasjere barnet i negativt samspill er noe alle foreldre gjør innimellom, påpeker Nordahl.

Fedre er mer positive

I et mindre utvalg av 39 familier viste studien at fedrene var mer positivt engasjerte med barnet enn mødrene – men bare når barnet var en gutt.

Positivt engasjement er summen av alle positive utsagn og handlinger, som for eksempel initiativ til lek, ros, oppmuntrende utsagn, eller smil.

– Hvis barnet var en jente, var mødrene og fedrene like positivt engasjerte. Og for mødrene gjorde det ikke noen forskjell om barnet var gutt eller jente, forteller forskeren.

Også internasjonal forskning har vist at guttefedre er mer positivt engasjerte med barnet sitt enn jentefedre.

Ofte kan man ikke sammenligne norsk fedreforskning med lignende forskning utenfor Norden, fordi den norske staten tilrettelegger i større grad for kontakt mellom fedre og barn, ifølge Nordahl. Men i dette tilfellet fant hun altså det samme som forskere fra andre land.

– Derimot fant vi ingen forskjell i hvor mye mødre og fedre snakket til barnet sitt. Dette står i motsetning til tidligere forskning, der man har funnet at mødre snakker mer med små barn enn fedre, sier Nordahl.

Lekeforelder kontra omsorgsforelder

Nordahls studie dreier seg først og fremst om det som skjer under samhandlingen, ikke om hvorfor det skjer. Men hun har likevel noen forslag til forklaringer på kjønnsforskjellene.

– Fedres mer positive engasjement under samhandling med barnet kan ha med foreldreroller å gjøre, uten at det nødvendigvis handler om kjønn. På grunn av fødsel og amming er mor nesten alltid hjemme først, mens far kommer senere inn i en daglig omsorgsrolle. Da kan han lett bli “lekeforelderen”, sier Nordahl.

Tidligere forskning har vist at i familier hvor mor arbeider utenfor hjemmet mens far er hjemmeværende, er det mor som leker mest med barnet.

– Men fedrene var bare mer positivt  engasjerte hvis barnet var en gutt. Hvorfor det?

– Det er et interessant spørsmål, men så langt har ikke forskning funnet klare svar. Kanskje føler menn seg mer trygge med gutter, eller anser seg som viktigere rollemodeller overfor sønner enn døtre? Eller er de mer forsiktige med jenter? Eller handler det kanskje om mors rolle: Holder hun jentene tettere til brystet?

Jenter mer positive

Til tross for at guttene samlet sett opplevde mer positivt engasjement, var det jentene som var mest positivt engasjerte under samhandling med foreldrene sine. Jentene tok mer initiativ ved å by fram leker til far og svarte mer positivt på fars tilsvarende initiativ.

– Jeg var veldig overrasket over å finne en kjønnsforskjell hos barna i så tidlig alder. Dette er interessant, og noe jeg ønsker å se mer på i min videre forskning, sier Nordahl

Inkluder far så tidlig som mulig

Studiens viktigste funn er at både tid til samvær og kvalitet på samværet har betydning når vi skal forstå fedrenes rolle i barnas sosiale utvikling. Nordahl mener at dette bør få praktiske følger for måten fedre inkluderes i den daglige omsorgen for barna.

– Fedre er stadig mer og tidligere til stede i barnas liv, og kvaliteten på omsorgen de gir barna sine får betydning når fedrene er lenge hjemme det første året. Vi må derfor bli flinkere til å sikre kvaliteten på denne omsorgen på samme måte som vi allerede gjør for mødrene, sier forskeren.

– Mødres omsorg har vi forsket på i lang tid allerede. Dette med tid til samvær har dessuten ikke vært et like aktuelt tema når det gjelder mødrene, fordi de tradisjonelt har vært mye sammen med barna sine. Gjennom fedrekvoten og større forventinger til fars deltakelse generelt, er fars tidsbruk relativt nytt og dermed interessant å se på, sier Nordahl.

Hun påpeker også at det fortsatt er sånn at mødre i større grad enn fedrene har fått overført erfaring og kunnskap om barneomsorg fra sine egne mødre.

Eventuelle problemer i det tidlige samspillet med barnet fanges også raskere opp hos mor, fordi det i de fleste familier er mor som har kontakt med helsestasjonen i barnets første levemåneder.

– Norske helsestasjoner gjør generelt en viktig og veldig bra jobb. Likevel kan de bli enda flinkere til å inkludere fedre tidlig og på lik linje med mødre, mener forskeren.

‒ Fedrene kan for eksempel bli tilbudt korte kurs om tidlig samhandling og hvordan de selv kan påvirke barnas utvikling positivt. Det kan også legges enda større vekt på å etablere pappagrupper. Kanskje bør det også ansettes flere menn på helsestasjonene.

For pappapermisjon

Nordahl har ikke forsket på fedrekvoten som sådan, og har heller ikke målt hvor stor del av foreldrepermisjonen fedrene i studien har brukt.

‒ Det vi har spurt om er hvor mange måneder de har vært hjemme sammen med barnet det første året, sier Nordahl.

– Men det jeg kan fastslå, er at mer tid sammen med far ser ut til å være bra for barnets sosiale utvikling, så lenge det er preget av positiv samhandling. Da er det nærliggende å mene at det må sørges for både mer tid til fedres samvær med barna og veiledning til fedrene for å øke kvaliteten på samhandlingen.

Referanse:

Nordahl, Kristin, Early Father-Child Interaction in a Father-Friendly Context: Gender Differences, Child Outcomes, and Protective Factors related to Fathers’ Parenting Behaviors with One-year-olds (2014), Universitetet i Bergen