Ayan Osman (23) snakker godt norsk, jobber som lærling på sykehjem og skal snart ta eksamen som helsefagarbeider.

Vi møter henne i en park like ved hjemmet hennes sentralt i Oslo. Der forteller hun at hun kan bråvåkne om natten, når hun hører lydene fra containeren som tømmes like borti gaten.

– Jeg blir veldig redd, for lydene minner meg om krigen. Så ser jeg ut vinduet og husker at det bare er søppel, sier hun.

Hun har ikke fått noen diagnose. Men hun tilhører en gruppe det har vært forsket lite på, og som norske forskere nå har fulgt over fem år. Forskerne konkluderer med at mange enslige mindreårige asylsøkere strever psykisk.

Fire av ti har PTSD

– Det er et veldig sprik mellom de positive holdningene ungdommene viser, og det strevet de faktisk opplever. Det er først når vi kartlegger dem at vi ser hva de sliter med, sier professor Tine Jensen ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS).

Ungdommene studerer, jobber på dagligvarebutikker, spiller fotball og går på skole. Men fire av ti enslige mindreårige asylsøkere opplever også et så høyt nivå av symptomer at de kunne fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Tallet reduseres bare litt etter fem år i Norge.

– I intervjuene framhever de gjerne at de er glade for at de er trygge, for at de får utdanning, for at norske lærere ikke slår barn og så videre. De viser en gjennomgående takknemlighet og positivitet. Men når vi spør dem mer inngående om hvordan de har det, kommer det fram at de strever, forteller Jensen.

Mens det posttraumatiske stresset bare reduseres marginalt etter fem år, går depresjonen som mange også har i begynnelsen, mer ned.

– Det er fint å se at de er mindre triste. Men vi bør spørre oss om det er mer vi kunne gjort. Hvis PTSD vedvarer, har det en tendens til å bli kronisk. Med hjelp kan man bli bra.

Møtte veggen i Norge

Hamidullah Faizi (24) følte seg på et tidspunkt så ensom i Norge at han begynte å skade seg selv.

– Jeg hadde opplevd mange vonde ting før jeg kom til Norge. Da jeg kom hit, tenkte jeg at alle ville være snille her. Jeg tenkte aldri at jeg ville oppleve vanskelige ting her også, sier Faizi.

Han forteller historien sin på telefon, på trønderdialekt nå. Han har endelig funnet seg til rette, men den første tiden i Norge var vanskelig, synes han.

En vond start

Familien hans hadde planlagt å flykte fra Afghanistan sammen. Men på grensen til Iran splittet Taliban dem, og Faizi fortsatte flukten alene, 15 år gammel.

Etter en lang reise blant annet til fots, i en overfylt gummibåt og i skjul i lastebiler, kom han til et omsorgssenter. Der bodde han i et år før han flyttet til Trondheim.

– Det var vanskelig ikke å tenke på det jeg hadde opplevd i Afghanistan og under flukten. Jeg tenkte også på familien min, som hadde solgt alt de eide for så å bli sendt hjem til ingenting. Alle pengene ble brukt på meg. I tillegg ble en nær venn på omsorgssenteret returnert til hjemlandet sitt. Vi var som familie, for vi hadde ikke så mange vi kunne stole på.

På ungdomsskolen opplevde han at de andre elevene tok avstand fra ham. En voksen som han måtte forholde seg til, mobbet ham.

– Jeg begynte å spørre meg selv hva som var galt med meg, hva jeg hadde gjort. Når jeg kom hjem og alle tankene kom samtidig, begynte jeg å kutte meg. Jeg ville få ut de vonde følelsene.

Åpnet vanskelighetene en etter en

En lærer som selv kom fra et annet land, hadde et råd til Hamidullah Faizi som var gull verdt. Han sa at hvis Faizi hadde vanskeligheter som han ikke klarte å løse, måtte han putte dem i ryggsekken sin. Så, når han fikk mulighet, kunne han prøve å åpne dem en etter en.

– Først tenkte jeg at han bare fortalte meg noe tull. Men etter hvert prøvde jeg å huske det han sa. Det hjalp faktisk ganske mye. Etter det skadet jeg aldri meg selv.

I større grad enn før klarte han å møte mennesker rundt seg med et smil, i stedet for å tolke ting som hendte negativt.

Hverdagsstress opprettholder problemene

Tine Jensen påpeker at menneskene forskerne har intervjuet er unge.

– De har utrolig få personer som hjelper dem i hverdagslivet. Norske ungdommer får gjerne mye hjelp fra foreldrene selv om de har flyttet hjemmefra, for eksempel med penger eller ærender, sier Jensen.

Hverdagslige utfordringer kan over tid påvirke emosjonell og fysisk fungering. Denne typen utfordringer var svært vanlige blant de som ble intervjuet. Etter fem år opplevde 27 prosent at de hadde for lite penger, 22 prosent følte seg ikke trygge, og 20 prosent var usikre på framtiden og hva som ville skje med dem.

– Mange norske ungdommer kan også føle at de har dårlig råd. Men her handler det ikke om penger til å kjøpe bil eller leilighet. Det handler om å få endene til å møtes.

I studien er det denne type daglig stress som særlig henger sammen med dårlig psykisk helse.

– Slikt stress kommer i tillegg til det de strever med av tidligere erfaringer og bidrar til betydelig frustrasjon. Når de i tillegg har lite sosialt nettverk som kan støtte dem emosjonelt og praktisk, blir det den totale belastningen for stor.

Godt å være to

Ayan Osman var bare 14 år da hun forlot familien i Somalia og reiste til Norge. Hun kom sammen med den ett år yngre søsteren sin. De to bodde et halvt år på mottak før de ble flyttet til en bekjent av familien. Da Osman var 18 år, flyttet de ut fordi de ikke trivdes.

Etter hvert fikk de et nytt sted å bo. Osman har nå fullført videregående skole og har lærlingjobb som helsefagarbeider.

– Jeg er veldig glad for at jeg ikke kom alene, men sammen med søsteren min. Hver gang jeg har gjort noe dumt, har hun sagt at det vil gå bra. Jeg sier det samme til henne. Vi støtter hverandre. Jeg tror det ville vært vanskelig å komme alene, sier hun.

Ikke norske venner

– Det har jeg aldri hatt. Det er vanskelig å si om jeg har savnet det siden jeg ikke har hatt det. Men jeg kunne ha ønsket meg det.

Dette var et gjennomgående funn i studien: De fleste som ble intervjuet etter fem år, fortalte at de har fått venner i Norge, men at få eller ingen av dem er etnisk norske.

Ayan oppgir at hun har fått støtte fra andre. Den ene er en kvinne som var leksehjelp for henne tidligere. To andre er somaliske venner som har vært i Norge i lengre tid. Ved hjelp av disse tre har hun og søsteren blant annet fått sted å bo, hjelp til innredning og til å finne ut av bank- og servicetjenester. Senere har også moren og den andre søsteren kommet til Skandinavia.

Opplever at ingen bryr seg

Flyktninger som er jenter, og de som har opplevd mange traumatiske hendelser før og under flukten, hadde minst bedring etter fem år.

Ifølge tidligere forskning påvirker gjentatte traumatiske opplevelser og mangel på sosial støtte psykisk helse negativt. Mange av ungdommene hadde opplevd nye traumer etter at de kom til Norge. Over halvparten hadde vært vitne til vold i Norge og halvparten hadde opplevd dødsfall eller sykdom hos en nær person.

I tillegg fortalte 60 prosent at de får mindre sosial støtte enn de skulle ønske. En tredjedel opplevde at de ikke har folk rundt seg som bryr seg om hva som skjer med dem.

Ønsker at nordmenn viser mer interesse

Hamidullah Faizi forteller at han har møtt flere mennesker som har brydd seg om ham, både den tidligere læreren og ansatte ved bofellesskapet i Trondheim.

– De har støttet meg på alle slags måter. Jeg kom som analfabet og nå har jeg fullført videregående. Jeg har fått fagbrev, fast jobb, bil og jeg prøver å kjøpe leilighet.

Han mener at nordmenn bør bli flinkere til å vise interesse for dem som kommer utenfra.

– Det kan hende vi er annerledes, men vi kommer fra en annen kultur. Vi trenger tid til skjønne deres samfunn og kultur. Hvis norske folk var flinkere til å snakke med oss, ville vi bli veldig glade!

Han forstår at det kan være vanskelig for nordmenn bare å oppsøke fremmede på gaten. Men å få tips om frivillighetssentralene eller fritidsaktiviteter man kan bli med på, ville hjelpe mye, mener han.

– Sånne ting er veldig, veldig viktig. Da kan det bli mye lettere å bli kjent med norsk kultur og ikke tenke på det vi har opplevd.

Referanse:

Tine Jensen mfl.: Long-term mental health in unaccompanied refugee minors: pre- and post-flight predictors. European Child & Adolescent Psychiatry, 2019. (Sammendrag). Doi.org/10.1007/s00787-019-01340-6.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Universitetet i Oslo?

Hvordan hjelpe unge som sliter psykisk?

Den klassiske 17.mai-talen kan være ekskluderende

Ungdom bruker selvskading til å dele følelser