Digitale plattformer og sosiale medier er for lengst blitt en del av hverdagslivet. Unge mennesker er pådrivere, og de er ofte først ute med å ta i bruk nye medier.

Men hva betyr det for unge kvinners sosiale liv og identitet når fortrolige forhold blir vedlikeholdt på Facebook, Snapchat eller Instagram? Og hva deler de egentlig på nett, og med hvem?

Tuva Beyer Broch er forsker ved Sosialantropologisk institutt på Universitetet i Oslo og ved Norsk institutt for naturforskning. Hun er med i forskningsprosjektet Privatlivets grenser, som har mottatt støtte fra Norges forskningsråd. De skal utforske hvordan smarttelefoner og digital teknologi påvirker hverdagslivet.

– Jeg fant raskt ut at deltakerne i studien var digitale på en helt annen måte enn jeg forestilte meg på forhånd. Mange er nokså usynlige. Alle er på Facebook, Instagram og Snapchat, men det er sjeldent de deler noe eller gjør seg synlige på andre måter. De fleste bruker mest tid på scrolling, sier Beyer Broch.

Hun forteller at det nettbaserte samværet i hovedsak foregår gjennom chat eller avtalte digitale møter, i lukkede grupper og via private kontoer.

– Det tok litt tid, men nå er jeg med i flere lukkede grupper, først og fremst på Instagram og Snapchat. Å få ta del i de private kontoene føles litt ut som å tre over terskelen til noens soverom. De er langt fra like striglede og utstillingspregede som de offentlige kontoene, sier Beyer Broch, som blant annet er opptatt av i hvilke situasjoner smarttelefonen tas i bruk.

Brei rekruttering

Seks av deltakerne i studien kom Tuva Beyer Broch i kontakt med under sitt doktorgradsarbeid, som er publisert i boka Urbant ungdomsliv, natur og følelser (2020). I tillegg har antropologen rekruttert fra Instagram og universiteter.

Deltakerne representerer by og bygd, student- og arbeidsliv, forteller Beyer Broch.

– En ting som er sikkert så langt, er at bruken av og forholdet til digitale medier er individuell og variert, sier hun.

Deltakerne har hatt klare formeninger om hva som er privat og ikke privat, ifølge antropologen. Bilder av egen kropp er et eksempel på noe som ikke, eller sjeldent deles.

– Noen av deltakerne kan legge ut flotte bilder av seg sjøl, men de har klare grenser for hvor mye hud som vises. Et annet eksempel er såre eller intime temaer. Min generasjon kan offentliggjøre at et forhold er slutt via Facebook, for så å motta masse støtteerklæringer fra venner. En slik praksis passer ikke disse unge kvinnene. Aller helst vil de møtes fysisk om noe er vanskelig, sier Beyer Broch.

Enorm kreativitet

Feltarbeidet til Tuva Beyer Broch var planlagt før covid-19-pandemien. At oppstarten sammenfalt med pandemiens begynnelse, var en tilfeldighet, og det ble på mange måter en utfordring. Fordelen er at hun i dag sitter på et nokså unikt materiale, som viser koronakrisens digitale effekt på hverdagslivet, i sanntid.

Beyer Broch har sett en tydelig utvikling gjennom året.

– Alt var veldig greit i begynnelsen av pandemien. Deltakerne fortalte meg at de var glade for å kunne ligge i senga og høre på forelesning klokka åtte, i stedet for å stå opp og dra til høgskolen eller universitetet, sier hun.

Deltakerne mente også at nedstengningen ikke gikk ut over vennskap, fordi de fortsatt kunne møtes digitalt. Beyer Broch forteller at digitale møter i begynnelsen av pandemien ble omtalt som likeverdige med fysiske treff.

– Jeg synes også mange var enormt kreative. De så filmer sammen via delte skjermer, arrangerte spillkvelder og organiserte faddermøter på nett. Krisen ga flere av dem et ekstra digitalt gir. Det var spennende å følge med på det, forteller hun.

Tydelig forandring

Men etter et snaut år – da Norge ble stengt ned igjen i januar 2021 – kunne Tuva Beyer Broch merke en markant endring i hvordan deltakerne snakket om sine nå gjennomdigitale hverdagsliv.

– Det var ikke like kult å møtes digitalt lenger. Flere begynte å snakke om sanser, om eget og andres kroppsspråk, sier Beyer Broch.

– Mange sa de var frustrert over hvor mye mikrokommunikasjon som forsvant når samtalepartneren ikke befant seg i samme rom, sier hun.

Flere av deltakerne fortalte at det var lett å bli ukonsentrert på skjerm. Det var fristende å fikle med andre ting samtidig, når bare ansiktet syntes. De beskrev savnet etter nærheten som forsvant - og med den forpliktelsen til å være til stede i samtalen.

– Disse beskrivelsene er knyttet til relasjoner som normalt var fysiske i hverdagen. Det digitale møtet kan helt klart skape nærhet og være intimt. Det gjelder særlig nære relasjoner der avstand hindrer fysiske møter uavhengig av en pandemi. I slike situasjoner kan digital kommunikasjon bidra til å fylle et tomrom eller lengsel, sier Beyer Broch.

Gleder seg til å slippe skjermen

Etter et år med digitalisering, var også mange av deltakerne i studien til Tuva Beyer Broch blitt mer bevisst på eget utseende. Hun mener dette er én av grunnene for at kamera skrus av i studiesammenhenger.

– Mange orker ikke ordne seg for en digital forelesning på samme måte som når de drar til studiestedet. I tillegg må rommet være presentabelt. I den nye digitale hverdagen må de tenke på det ytre sjøl når de er hjemme, i sitt indre, sier Beyer Broch.

Hun mener det er en stor forskjell fra tidligere med tanke på hvordan deltakerne snakker om det digitale.

– De gleder seg til å sitte sammen og slippe skjermen. En skjerm som tidligere brakte dem sammen, føles nå til tider som en skillevegg, sier Beyer Broch.

Frivillighet og tvang

Likevel tror ikke antropologen at de unge voksne i studien bruker mobil og nett mindre enn for et år siden. Når Norge stenger ned, blir det plutselig mange ledige timer i døgnet.

– Mye av denne tida går med til scrolling. De møtes også for å se på skjerm. Materialet mitt viser at det er forskjell på hvordan de forholder seg til en liten skjerm versus en stor skjerm sammen. Det kan se ut som de har utviklet en generell tretthet knytta til det digitale. De unge er lei av å sitte hjemme, de har mistet råderetten over når de selv ønsker å møtes fysisk eller ikke, sier Beyer Broch.

– Pandemien har gjort at ungdommene har begynt å reflektere over det de tidligere tok for gitt. Som verdien av å være sammen med andre mennesker fysisk, sier hun.

Vil videreutvikle antropologi

Marianne Lien, professor ved Sosialantropologisk institutt, er leder for prosjektet Privatlivets grenser. Hun forteller at forskerteamet i årene som kommer, skal utforske hvordan grensene forhandles mellom hva som er privat når samvær skjer både «online» og «offline».

Forskingen skal også bidra til å videreutvikle antropologisk metode og teori.

– En viktig inspirasjon er boka Kitchen-table Society fra 1984, som er en studie av husmødre i Bergen. Antropologen Marianne Gullestad undersøkte sosiale omgangsformer og hvordan moral og normer ble etablert i samtaler rundt kjøkkenbordene. Vi forfølger liknende spørsmål i en digital hverdag og spør: Hvor er kjøkkenbordene nå? forklarer Lien.

– Vi har samtidig ambisjoner om metodeutvikling. Vi gjør ikke rene digitale feltarbeid, men vi ønsker å utvikle metoder som mer sømløst kan fange opp digitale samværsformer, sier hun.

Gjennom fire delprosjekter skal de dekke helt ulike sider ved digitalisering.

– Det gir oss mulighet til å stille spørsmål på tvers, som gjensidig kan belyse hverandre, sier Lien.

– Vi håper på å bidra til refleksjon om hva smarttelefoner og digitale samværsformer betyr for oss. Forskning skal ikke bare løse problemer, men også øke forståelsen av samfunnsutviklingen. Derfor vil vi jobbe mye med formidling, blant annet gjennom et samarbeid med Norsk Teknisk Museum, sier hun.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER