Både i Norge og resten av verden har vi blitt mye mer opptatt av sikkerheten til barn siden 1990-tallet.
– Sikkerhetshysteri
I Norge gir rammeplan for barnehager rom for mer fri lek enn i mange andre land. Likevel er det blitt et stadig større sikkerhetshysteri og økende grad av overbeskyttelse rundt barn de siste 30 årene. Det sier forsker Steffen Tangen fra Høgskolen i Østfold.
Sammen med Alexander Olsen fra Høgskolen i Østfold og Ellen Beate Hansen Sandseter fra Dronning Maads Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning, har han forsket på hvordan barn helt ned i 17-25 måneders alderen løser små og store utfordringer når de får bevege seg fritt i naturen.
Studien viser at barn i denne aldersgruppen har overraskende høy kompetanse i å vurdere og håndtere risiko når de får tid og rom til det.
Steffen Tangen utstyre barna med Gopro-kamera og lot dem utforske naturen.(Foto: Privat)
– Barn trenger å bygge robusthet og bli flinkere til å gjøre vurderinger av risiko i ulike situasjoner. Leken allerede fra de er ganske små, er med på å bygge erfaringen og risikomestringen, forteller Tangen.
Så seg rundt
Forskerne utstyrte syv barn med Gopro-kamera på hodet eller magen og lot dem få utforske naturen fritt innenfor et avgrenset område i to timer. De voksne fikk i oppgave å observere og bare blande seg inn om det var høyst nødvendig.
Et viktig prinsipp i datainnsamlingen var at de voksne skulle prøve å stoppe seg selv fra å stoppe barna.
– Dette er noe både studentprosjekter og fagansatte ved Fakultet for lærerutdanning ved HiØ har jobbet med i ulike prosjekter tidligere, forteller Tangen.
Gjennom videoanalysen i etterkant ser forskerne hvordan barna flytter på hodet og titter seg rundt etter alternative veier.
På kanten av stupet
– Vi så at barna vurderte og håndterte risiko i situasjonene de møtte på, ved at de for eksempel merket seg om underlaget var vått og glatt. Da fant de fort andre veier eller justerte bevegelsene slik at de kunne fortsette, forteller Tangen.
Han forteller om et annet eksempel der ett av barna gikk med raske skritt mot et lite stup (én til to meter høyt). Da barnet nærmet seg kanten, bremset det litt opp, pekte og så seg rundt, før det snudde seg og valgte å gå en annen vei.
Tangen tolker det slik at barna faktisk tar en vurdering og velger en annen vei i de tilfellene de ser på utfordringen som for stor.
Forskerne så også at barn som gikk på en smal sti, gjorde tilpasninger ved å gå sidelengs for å komme seg frem.
– Dette viser at de er i stand til å gjøre nødvendige tilpasninger ut fra utfordringer de møter på og de omgivelsene de er i, mener Tangen.
Annonse
Barna så på hverandre og hermet etter hvordan andre gjorde ting. Ved ett tilfelle så forskerne at en gutt valgte å ta en annen vei da han så at de andre skled.
Sikkert, men ikke risikofritt
I forkant av forskningsprosjektet hadde forskerne og de voksne som jobbet med barna, gjort en grundig risikovurdering av området og sjekket at det var så sikkert som nødvendig, men ikke så sikkert som mulig.
– Hensikten var at det skulle være noen former for utfordringer og variasjoner, og små risikoelementer, uten at det var risiko for at det kunne skje alvorlig skade, forklarer Tangen.
– Vi hadde et ganske åpent sinn da vi startet med datainnsamlingen. Vi ønsket å se hva som skjedde. Det var bløtt og flere steder glatt underlag på grunn av regn. Det vi så, var at barna var gode på å finne sine egne veier som gjør at de mestrer omgivelsene.
Får erfaring gjennom lek
Det er tidligere forsket på at barn ønsker spenning i lek, men det er ikke gjort forskning på så små barn og deres utforskning og risikovurdering i naturen, verken i Norge eller internasjonalt.
Ifølge Tangen vil forskningen de nå har gjort, være nyttig for alle som har barn eller jobber med barn. Målet er blant annet å kunne påvirke praksis i barnehager. Barnehagene kan ta med de yngste barna mer ut i naturen og la dem få utforske mer fritt enn de får gjøre mange steder i dag.
Tangen forteller at barn har en progressiv tilnærming til risiko. Det vil si at barn i hovedsak velger utfordringer som er tilpasset sitt eget nivå. Han mener også at forskningen viser at barna ikke ønsker å slå seg. Til tross for at de ønsker spenning, så oppsøker de i hovedsak situasjoner som de i forkant tror de vil mestre.
– Det er nyttig å få erfaringer med hvordan barna gjør ulike vurderinger. Gjennom lek bygger barn erfaring og risikomestring. De trenger å bygge robusthet ved selv å få mulighet til å vurdere risiko, sier Tangen.
Mestring er ulykkesforsikring
Tanken om å beskytte barna er god, ifølge forskeren, men det kan fort bli til at vi gjør dem en bjørnetjeneste om vi tar fra dem muligheten til å utvikle sin egen vurderingsevne.
Annonse
– Risikomestring er den beste ulykkesforsikring. Mye bedre enn å gi barna masse restriksjoner på hva de kan gjøre og ikke gjøre. For å oppnå robusthet og risikomestring må de altså utsettes for litt risiko i lystbetonte former i lek.
– Den subjektive risikovurderingen blir mer realistisk om de får mulighet til å starte med dette fra de er veldig små, mener Tangen.
Alle mennesker har ulike grenser for hvor mye utfoldelse barn skal få. Prinsippet er å vise at det er nyttig at barn får erfaringer. Poenget er ikke at de skal skade seg. Og barn lærer ikke nødvendigvis mer av at de får veldig vondt enn at de får litt vondt.
– Ønsket er at de skal bygge opp evne til risikomestring og evne til å gjøre gode vurderinger, forteller Tangen.
Barn og unge kommer garantert i situasjoner i oppveksten der det er risiko involvert. Da er det en stor fordel at de er i stand til å gjøre gode risikovurderinger.
– En slik utforskende lek vil være med på å bygge denne risikovurderingsevnen, mener Tangen.
