Ei 8 år gammel jente kommer for seint på skolen hver dag. Hun må selv smøre matpakke, pakke gymbagen og finne fram skolebøker mens mor hennes ligger og sover. Mora er psykisk syk og så lei seg at hun ikke orker å stå opp.
Jenta blir med i en samtalegruppe for barn av psykisk syke og rusavhengige foreldre, slike som fins i de fleste norske kommuner. Hun møter barn i samme alder. Det er pyntet i lokalet og de får pizza og godteri. Gruppelederne oppfordrer dem til å prate om hvordan de har det.
– Det denne 8-åringen først og fremst trenger, er et voksent menneske som gir henne den omsorgen mora ikke kan gi. Isteden får hun være med i en samtalegruppe. Jeg stiller meg spørsmålet om dette i det hele tatt er egnet som hjelpetiltak for barn, sier Cathrine Grimsgaard.
Grimsgaard har i sin doktorgradsavhandling ved Høgskolen i Innlandet studert hvordan slike samtalegrupper fungerer.
– De var triste og redde
Grimsgaard fulgte sju slike samtalegrupper for barn fra hjem hvor foreldrene har varige og store problemer.
Gjennom 200 timer fulgte hun de ukentlige møtene med mellom fire og tolv gutter og jenter i barneskolealder. Gruppelederne var som oftest sosionomer, sykepleiere eller psykologer.
Førsteinntrykket hennes var godt.
– Det var en hyggelig atmosfære, samtalene gikk lett, og jeg tenkte at her var det jo bare hygge og kos, sier Grimsgaard.
Etter en stund begynte hun å stille seg spørsmål ved det som foregikk.
Noen av barna kom sultne og dårlig kledd til møtene. De fortalte historier om hvordan de hadde det. Mange av barna hadde vært vitne til vold.
– Barna hadde det mye vanskeligere enn jeg var forberedt på. De var triste og redde, sier Grimsgaard.
Kontrasten var stor til den lette stemningen gruppelederne prøvde å skape.
– Barna hadde det mye vanskeligere enn jeg var forberedt på, sier Cathrine Grimsgaard, doktorgradskandidat ved Høgskolen i Innlandet. Hun har studert samtalegrupper for barn fra familier som preges av rus og psykisk sykdom.(Foto: Erlend Moe / HINN)
Får bare standardsvar
I gruppene er det lagt opp til at barna skal åpne opp og snakke om det å vokse opp med en mor eller far som drikker eller ikke klarer å komme seg opp om morgenen. De skal lære hva psykisk sykdom og rus er, og de skal få hjelp til å takle hverdagslivet sitt.
– De står fram med sårheten sin, ofte tabubelagte ting. Men så følges det ikke opp, barna får bare standardsvar. Det gjøres ikke noe med det. Det tror jeg kan tilsløre deres smerte og lidelse.
Samtalene går etter en fast mal, utarbeidet av helseforetak og frivillige organisasjoner. Gruppelederne stiller standardiserte spørsmål til barna.
Grimsgaard erfarte at voksenpersonene ble så opptatt av det de selv skulle si at de nesten ikke hørte hva barna sa.
Annonse
Behov for annen hjelp
Folkehelseinstituttet anslår at 70 000 barn her i landet har minst en forelder med et så alvorlig alkoholproblem at det antas å prege omsorgsevnen. 260 000 barn vokser opp med alvorlig psykisk syke foreldre.
Barna i samtalegruppene kommer fra familier med tunge problemer. Det er derfor de har kommet i kontakt med kommunene.
– For mange av barna er dette det eneste hjelpetilbudet de får, forteller Grimsgaard. Hun er skeptisk til om det egentlig er denne type hjelp de trenger.
– Jeg tror slike grupper kan være bra for voksne, men jeg er usikker på om de er egna for barn.
Gruppelederne fortalte i intervjuene at de vegrer seg for å varsle barnevernet når de får høre om alvorlig omsorgssvikt, selv om det er deres plikt etter loven.
– Jeg vil ikke kritisere gruppelederne. De står ganske hjelpeløse og har ikke redskaper for å ta imot det som kommer, sier Grimsgaard.
Ønsker debatt
Noen av gruppene hun fulgte var i større bykommuner, andre i mindre bygder. Bildet var det samme over alt: Barna oppfordres til å snakke om det som er vanskelig, men møtes med standardsvar og det de forteller, blir ikke tatt tak i.
Hun sier det ikke er noe galt i å gi barna et koselig pusterom med pizza og stearinlys i en ellers vanskelig hverdag, men da må det være dét – og ikke noe annet – det inviteres til.
Cathrine Grimsgaard disputerer ved Høgskolen i Innlandet 5. desember med avhandlingen Om å holde noe av et barns liv i sin hånd. Samtaler mellom profesjonelle og barn som har psykisk syke eller rusavhengige foreldre: et etisk og narrativt perspektiv.
Hun håper arbeidet hennes kan skape diskusjon i fagmiljøene rundt om det er andre måter å hjelpe disse barna på.
Annonse
– Slik det er i dag, er spørsmålet om disse gruppene er til for barna, eller om de er til for at de voksne skal føle at de gjør noe for dem, avslutter hun.
