– Hadde jeg hatt svaret på det, så hadde det vært enkelt, sier førsteamanuensis Karin Dyrstad ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

Hun er statsviter og forsker på hvilke holdninger folk har i tidligere konfliktområder. Og er det noe det er mangler på i slike områder, så er det ifølge Dyrstad tillit.

– Tillit smører hjulene, gjør folk effektive og gjør hele samfunnet strømlinjeformet, slik som i Norge. Vi bruker lite ressurser på å passe oss og kontrollere hverandre. Vi går til politiet når vi trenger hjelp. I tidligere konfliktområder er tilliten til politiet så lav at du heller går til han nedi gata, forteller hun.

Konflikt setter dype spor

Mangelen på tillit så Dyrstad i prosjektet Attitudes for Peace: Postconflict Public Opinion, som hun ledet i regi av Norges forskningsråd fra 2015 til 2017.

Der ble det gjort undersøkelser i Guatemala, Nepal og Nord-Irland. Befolkningen ble spurt om hvilken tillit de har til politikere, ledere og naboer.

– I Guatemala, der det var folkemord mot mayaindianerne tidlig på 1980-tallet, svarte nesten alle at du aldri kan være for forsiktig når det gjelder tillit. Det er på andre enden av skalaen til svaralternativet «alle er til å stole på». Tilliten i disse landene er veldig lav. Det er knapt noen som stoler ubetinget på andre, forteller Dyrstad.

Forskeren mener at mangelen på tillit bidrar til at folks livskvalitet blir dårligere, det blir mer kriminalitet, og det oppstår en rekke uformelle maktstrukturer.

– I samfunn med lite tillit til myndighetene er det mange uformelle autoriteter. Som i Nord-Irland. Der har det ikke vært folkemord, og det er ikke så mange drepte – knapt 4000 over en periode på 40 år. Sammenlignet med andre væpnede konflikter er den ikke spesielt blodig eller brutal, sier hun.

Dyrstad forteller at den likevel setter utrolig dype spor.

– Tenk da på lutfattige land som skal bygge seg opp igjen fra konflikter som er mye mer brutale og blodige. Det sier noe om hvor vanskelig det er.

Skoler og barnehager kan være mye av problemet

– Men hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor blir ikke konflikter som har vart i årevis mindre for hver generasjon?

Dyrstad mener institusjonene er en stor del av problemet.

– Institusjoner, som skoler og barnehager, bidrar til at folk holdes adskilt. Og da vokser en ny generasjon opp med mytene om motparten, som de ellers ikke vet noe om.

– I Mostar i Bosnia går for eksempel mange kroatiske og muslimske bosnjakiske barn på ulike skoler. Det kan ofte være to skoler under samme tak, men skoledagene er rigget sånn at elevene aldri møtes. De har aldri friminutt samtidig, utdyper Dyrstad.

Bosnjak er betegnelsen på de innbyggerne i Bosnia-Hercegovina som på grunn av sin muslimske tro eller tradisjon ikke føler seg som kroat eller serber.

Mangelen på gode, nøytrale møteplasser er med på å beholde skillelinjene, mener Dyrstad. Derfor vokser dagens ungdom opp og identifiserer seg med konflikten som for eksempel besteforeldrene eller oldeforeldrene var en del av.

– De tidligere skillelinjene påvirker hvilken side du står på i dag. Det gjelder særlig i identitetskonflikter, som i Nord-Irland, tidligere Jugoslavia, og Israel og Palestina. Og det som opprinnelig var sikkerhetstiltak eller fredstiltak, er i dag med på å bygge opp under forskjellene, forklarer hun.

Løsning: Starte dialog og bygge tillit

En av dem som har brukt store deler av karrieren på å bygge broer mellom mennesker som har stått på hver sin side i en konflikt, er Steinar Bryn.

Ved Nansenskolen i Lillehammer har han jobbet med folkegrupper fra tidligere Jugoslavia, Palestina og Israel, Russland og Ukraina.

I arbeidet sitt har han sett at endring skapes via utdanning og dialog. Nansen Dialog startet som en konsekvens av OL på Lillehammer i 1994, som en reaksjon på den brutale krigen som pågikk i den tidligere OL-byen Sarajevo.

Med støtte fra Utenriksdepartementet begynte Nansenskolen å invitere potensielle ledere fra alle sidene i konflikten til et tre måneders opphold på Lillehammer.

– I løpet av et slikt opphold oppdager man hverandres flerdimensjonale personligheter. Kanskje jeg aldri kan like deg som serber, men du er en god basketballspiller, en dyktig advokat og en flink danser, forteller Bryn.

Utgangspunktet for samtalene er å fortelle de formgivende historiene. Hva har gjort meg til den jeg er i dag?

Neste skritt er å dele hvordan hverdagen påvirkes av den pågående konflikten.

– Ofte går dialogen over i debatt. Da stopper bevegelsen i samtalen, og det blir argumenter fram og tilbake, men det er også nødvendig. Etter som tillit og respekt bygges, blir det lettere å snakke om hvordan vi kan samarbeide om å gjenoppbygge samfunnet, forklarer Bryn.

Endring via skolebarn

Han har sett «fiender» bli kjærester, bestevenner og gode samtalepartnere, men han tror ikke oppholdet på Nansenskolen har endret så mye av den politiske grunnforståelsen til deltagerne.

Det viktigste er at det har endret bildet av fienden.

– En serber kan aldri forstå verden gjennom en albaners øyne. Men ved å skape felles møterom, dele sine historier og livsopplevelser, blir den sterke propagandaen og fiendebildene modifisert.

Bryn har jobbet mye på Balkan, der det i dag er ti nansensentre.

Å bygge tillit har tatt tid. I Nord-Makedonia begynte de ansatte ved Nansensenteret å fikse klasserom og toaletter på ødelagte skoler.

Etter hvert startet de å tilby undervisning i data og engelsk. Det var ikke kapasitet nok til å ha undervisning på hver skole. Derfor ble elevene hentet med buss til en felles arena. Og der begynte barna å spørre om hvorfor de snakket forskjellige språk. Gjennom lek og samvær lærte de hverandres språk.

Oppgi fortida for å leve i framtida

Den første Fridtjof Nansen barneskolen ble åpnet i Nord-Makedonia i 2008, og i dag er NDC Skopje ansvarlig for utdanningskomponenten til det regjeringsstyrte programmet One Society for All.

Det innebærer utvikling av et nytt helhetlig skolepensum som gir de forskjellige kulturene likeverdig status.

– Denne form for arbeid blir ofte avvist som noe naivt. Fine prosjekt, men endrer det noe? Vi har en utrolig sterk forsoningshistorie midt i Europa, den mellom Tyskland og Frankrike. I denne prosessen var de personlige møtene utrolig viktige, forteller Bryn.

Gjennom studentutveksling, vennskapsbyer og gode møteplasser innen idrett og kultur, og regelmessige møter mellom toppolitikere, ble båndene mellom de to nasjonene på ny sterke.

Ifølge Bryn er det begrensninger når det gjelder fortida. Ikke alt kan forstås eller tilgis. Kanskje er forsoning å gi opp håpet om en bedre fortid.

– Det viktigste for å leve sammen er å skape en bedre framtid. I dette arbeidet er utdanning viktig for å skape en møteplass for felles erfaringer og kunnskap, og for å utfordre vår egen selvrettferdighet. Alle parter i en konflikt må bli villige til å ta et ærlig blikk i speilet, sier Steinar Bryn.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norges forskningsråd?

• 

  Hvem er Norges beste forskningsformidler 2024? Se Forsker Grand Prix på forskning.no her!

• 

  Sirkulær økonomi er like viktig som fornybar energi

• 

  Giftforskeren vil sandblåse Bergen

• 

  Hvordan kan naturen måles i penger?

• 

  Er det mulig å feire jul uten å overdrive?

• 

  Naturen er en buffer mot klima­endringene

Les flere saker fra Norges forskningsråd her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER