- Vi må ha velferdsstaten, men samtidig må vi konstatere at den er langt fra perfekt, sier Øyvind Wiborg, stipendiat ved Universitetet i Oslo.

Selv om velferdsstaten har løftet de fleste ut av naken nød, så har ikke gratis utdanning og sosiale stønader fjernet betydningen av foreldrenes økonomi, viser hans forskning.

Fortsatt fare for de fattigste

Wiborg har undersøkt hvordan foreldrenes økonomi påvirker barnas framtid.

Selv om både rik og fattig får det omtrent like mye bedre, så er det fortsatt slik at de fattigste står i fare for å havne på samfunnets sidelinje.

Men hvis alle har blitt rikere, hvordan kan da fortsatt de fattigste falle utenfor? Er det ikke nok med ost på maten og gratis skole for å kunne dra seg selv opp etter håret mot en bedre framtid?

- Jeg har sett spesielt på hva som gjør at noen blir marginalisert og faller utenfor. Det er flere årsaker til at økonomien fortsatt spiller inn, sier Wiborg.

Økonomien virker indirekte

- Pengemangelen hindrer deg kanskje ikke direkte i å få basisgodene du trenger. Men indirekte kan dårlig økonomi gi deg handicap.

Som eksempler nevner han hvilke forventninger foreldrene har til utdanningsnivå, hvilke sosiale nettverk man har til å skaffe innpass på arbeidsmarkedet, hvilke nabolag man vokser opp i eller hvilke skoler man går på.

Inflasjon i utdanning

Wiborg mener også at samtidig som velferdssamfunnet har skapt bedre muligheter for alle, så har det også ført til at kravene blir større.

- Langt flere fullfører videregående skole i dag enn gymnaset på 1950-tallet. Men likevel stiller de ikke sterkere i konkurransen. Det har gått en inflasjon i utdanning, sier han.

Utgangspunktet og kravene til den enkelte har altså fulgt hverandre oppover, slik at avstanden mellom mulighetene til fattig og rik er parallellforskjøvet oppover. Forskjellen er like stor, eller svakt økende.

- De som kommer fra familier med best økonomi, høy utdanning og mest sosial ballast går inn i bedre betalte og tryggere jobber, bygger seg nettverk og skyter fart oppover i systemet, sier Wiborg.

Årsak eller virkning?

Det kan lett innvendes at økonomi ikke er årsak til elendigheten, men bare en annen virkning av arv og andre miljøpåvirkninger fra familien.

- Slike faktorer har også betydning, sier Wiborg. – Men jeg har prøvd å vurdere økonomien som årsak.

- Det har jeg gjort ved å se på de samme referansepersonene over tid. På den måten kan jeg ta hensyn til alle stabile egenskaper ved personene, enten de lar seg observere eller ikke, og dermed isolere virkningen av foreldreøkonomi.

Velferdsstaten nødvendig

Men selv om velferdssystemet har sine store mangler, vil han ikke være med på at den har spilt fallitt.

- Uten velferdsstaten ville enda flere falt gjennom. Dette må være en spore til å gjøre velferdsstaten enda bedre, sier Wiborg.

Ingen nedre grense

- Forskningen min utfordrer ideen om at velferdsstaten har kastet nettet så vidt og løftet hele befolkningen så høyt i velstand at alle nå kan gjøre klassereiser oppover, sier Wiborg.

- Det har vært veldig mye forskning på hvordan familiebakgrunn påvirker klassereiser, men lite forskning på hvordan familiebakgrunn former risikoen for å falle utenfor, sier han.

- Dessuten har mange hatt en idé om at det er en nederste grense, en fattigdomslinje, og at økonomien ikke betyr noe over den linjen.

- Min forskning viser at økonomien har gradert betydning oppover hele skalaen, fra de fattigste til de rikeste, sier Wiborg.

Unike personnumre

Han forteller at den spesielle ordningen med personnummer i Skandinavia har gjort det mulig for ham å samle data av så høy kvalitet at forskningen har blitt mulig.

- De fleste av mine data kommer fra fra Statistisk sentralbyrå. De er gjort tilgjengelige gjennom forskningsprosjektet “Educational careers” ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, forteller han. – De er anonymisert, slik at hver person bare har fått et løpenummer.

- På den måten er det mulig å koble store datamengder gjennom hvert løpenummer, for eksempel utdannelse, inntekt og kontakt med trygdekontor og andre offentlige instanser.

Men andre data som kunne knyttet løpenummeret til konkret person, er fjernet. Bosted kan for eksempel bare bestemmes ned til kommune eller bydel.

- Disse dataene er unike i verdenssammenheng, og er underutnyttet, sier Wiborg. Han mener at det har vært forsket alt for lite på sammenhengen mellom foreldrenes økonomi og nedadgående sosial mobiltet og marginalisering fra arbeidsmarkedet.

Referanse:

 Øyvind N Wiborg: Bound to rise? Inter-generational disadvantages in Norway, doktoravhandling, Universitetet i Oslo, juni 2011. Se sammendrag