Skolestreik for klima er en stor verdensomspennende bevegelse.

– Skolestreiken er unik i skolehistorien. Historisk sett har utdanning blitt kjempet frem som en rettighet for alle. I dette perspektivet er det både overraskende og paradoksalt at elever skulle finne på å streike, sier Ole Andreas Kvamme.

Han forsker på etikk og bærekraft i skolen og er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo.

Kvamme forteller at elevene krevde handling og gikk derfor ut av klasserommet og rollen som elever, for å tre frem som samfunnsborgere.

Undervisning i bærekraft

– Skolestreik for klima fikk frem betydningen av å tre ut av institusjonsrollen for å gjøre seg gjeldende i samfunnet, sier Kvamme.

Tidligere foregikk undervisningen om bærekraft i Norge hovedsakelig i naturfag.

– Nå er temaet til stede i en rekke fag, og demokrati- og borger-perspektivet er blitt tydeligere i de nye læreplanene i Fagfornyelsen, forteller han.

Han poengterer videre at en del av strukturene som skal endres for å løse klimautfordringene, nettopp er samfunnsstrukturer.

– For skolen er det en stor utfordring at elevene her får kunnskaper om betydningen av raske, omfattende endringer av samfunnet for å beskytte livet på kloden, samtidig som den politiske viljen til endring stadig henger etter.

Samtidig er det mye velvilje på skolen, i det offentlig ordskiftet og i institusjoner som Klimahuset på Naturhistorisk museum i Oslo.

Undervisning må være både på individ – og systemnivå

– Alle er enige om at vi i klimatematikken må få frem både systemnivået og individnivået, utbryter Marianne Guriby som er universitetslektor ved Klimahuset.

– Klimahuset skal formidle tverrfaglig og forskningsbasert kunnskap om klima, miljø og bærekraft.

Utstillingen er veldig interaktiv og besøkende må ta en del aktive valg underveis.

– Målet er å inspirere de besøkende og samfunnet til endring i bærekraftig retning. Dette er ganske kontroversielt i museumssammenheng, sier Guriby.

Hun forteller at de også har et ekspertpanel av engasjerte ungdommer som gir råd på Klimahuset. De har gjort det tydelig at både individ og systemnivå er viktig å belyse. Man kan ikke legge alt ansvar på enkeltindividene.

I samtaler med ungdommene i ekspertpanelet ville Guriby finne ut om de er moraliserende overfor hverandre hvis en ikke tar de rette valgene og lever grønt nok. Klimaskam, rett og slett.

– Ungdommene fortalte at de i mye større grad var sinte, og at dette ble rettet mot de voksne som har unnlatt å gjøre noe med klimaproblemene, forteller formidleren.

Realistisk håp om endring

– Klimakrisen er et stort og alvorlig tema. Hvordan kan lærere undervise og snakke om tematikken med barn og unge på en seriøs måte, uten at det oppleves som håpløst?

– Mange lærere er opptatt av å gi håp. Samtidig har situasjonen på noen områder gått fra vondt til verre. Som lærer kan det være krevende å fange opp spenningene i klimasaken, understreke både alvoret og samtidig gi grunnlag for håp, sier Kvamme.

Han betoner det han kaller et realistisk håp.

– Jeg tror det handler om å gjøre handlingsaspektet tydelig, sier Kvamme og fremhever betydningen av gode eksempler.

Under klimastreikene var det «lett» å engasjere seg. Det var et fast sted, klokkeslett og dag, og det var et enormt stort fellesskap, påpeker Guriby.

Nå er det kanskje ikke like lett å se hvordan man kan engasjere seg som ungdom hvis man ikke er helt klar for å melde seg inn i en miljøorganisasjon enda, for eksempel.

– Jeg tror det er viktig å gjøre engasjement tilgjengelig, gjerne gjennom førstehåndserfaringer i prosjekter i skolen, sier Guriby.

Der kan elevene erfare at de kan skape en forandring i nærmiljøet, men også få noen aha-opplevelser på at ikke alt er så lett å forandre.

– Lærere er opptatt av å gi håp, men noen områder har gått fra vondt til verre. Som lærer kan det være krevende å fange opp spenningene i klimasaken, sier hun.

Råd og tips til lærere og foreldre

– Det er viktig å vise at vi tar på alvor at barn og unge har interesser i det som skjer, understreker Kvamme.

Det er faktisk sånn at det vi får til, og ikke får til i det tiåret vi er inne i, vil få store konsekvenser for deres liv, for ikke å snakke om senere generasjoner, påpeker han.

Både Kvamme og Guriby er enige i at barn og unges stemmer er viktige – både i familien, på skolen og i samfunnet.

– Samtidig har et viktig budskap i skolestreikene for klimaet vært at voksne må ta ansvar – og det er jo en konkret utfordring til både lærere og foreldre, forteller Kvamme.

Snakk om det med ungdommen, og ta opp dagsaktuelle klimanyheter hjemme og på skolen, oppfordrer Guriby. La ungdommene få muligheten til å påvirke dere.

– Og så håper jeg at enda flere skoler prøver seg fram med tverrfaglige prosjekter om bærekraftig utvikling.

– Se gjerne til inspirerende eksempler fra andre skoler og gjør det til deres eget. Sett av tid til planlegging og la lærere og elever medvirke og forme prosjekter som de synes det er gøy å jobbe med, avslutter Guriby.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

• 

  Kassevis med lav skal tilbake til Afrika

• 

  Slik har teknologi bidratt til å sikre Trump seier

• 

  Slik skal pasienter med kols og ALS få bedre hjelp til å puste

• 

  Nå blir det enklere å kode for forskere som jobber med biologiske data

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER