– Et nytt markant trekk er den massive mobiliseringen for feminisme i sosiale medier. Dette så vi i #Metoo-kampanjen, og vi så det i demonstrasjonene da Donald Trump ble innsatt som president, sier forsker. (Foto: Steve Marcus / Reuters / NTB Scanpix)
Dette er den nye feminismen
Bakgrunn: Vi er nå inne i feminismens fjerde bølge.
– Tidlig på 2000-tallet så vi en feminisme som var preget av individuelle fortellinger. Man snakket om at kvinner er mye forskjellig og stilte spørsmål ved om de egentlig hadde noe til felles. I dag har feminismens fortellinger et langt mer kollektivt preg, sier sosiologiprofessor Cathrine Holst ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi.
I boka Hva er feminisme? skriver hun om hvordan feminismen har utviklet seg gjennom tidene. Vi har nå kommet til den såkalte fjerde bølge, med tendenser som fortsatt er omdiskuterte og usikre.
De tre første bølgene
Feminismens første bølge handlet om formelle, juridiske rettigheter, særlig kampen om stemmeretten. Det skjedde på 17-1800-tallet.
Den andre bølgen feide over vestlige land på 1960- og 1970-tallet. Det var kamp for likelønn, familiepolitikk, selvbestemt abort og kamp mot vold i nære relasjoner. Det var en oppblomstring av nye sosiale bevegelser og framvekst av radikalfeminismen. Den hevdet at alle menn undertrykker kvinner gjennom patriarkatet og at det trengs en radikal omveltning av samfunnet.
Den tredje bølgen fant sted rundt årtusenskiftet og ville ha flere stemmer inn i feminismedebatten. Feminismen ble kritisert for å være mest for den vestlige middelklassen og for å være et heteroprosjekt. Individualisme og dyrking av forskjellighet var viktige trekk. Det kom også en mer teoretisk utforskning av kvinnerollen.
Den fjerde bølgen
Holst understreker at å dele feminismen inn i bølger innebærer grove forenklinger. For eksempel omfatter den først og fremst vestlige land, selv om mange av tendensene også har vært synlige i andre verdensdeler.
Utviklingstrekkene har vært til stede, i større eller mindre grad, mange steder. Men hvor står vi så i dag?
– Det er alltid vanskelig å si hva som kjennetegner en periode når man står midt oppi den. Og en del av trekkene ved den tredje og fjerde bølge glir litt over i hverandre. Det gjelder for eksempel det som kalles «interseksjonalitet», ideen om at undertrykking på basis av kjønn, klasse, seksualitet, etnisitet og så videre, må sees i sammenheng, sier Cathrine Holst.
Denne tilnærmingen kom inn på 1990-tallet, men er fortsatt sentral, ifølge Holst.
– Men et nytt markant trekk er nok den massive mobiliseringen for feminisme i sosiale medier. Dette så vi nylig spille seg ut i #Metoo-kampanjen, og vi så det også i forkant av alle demonstrasjonene da Donald Trump ble innsatt som president.
21. januar 2017 kan ha vært den største protestdagen i USAs historie. Mellom 3,3 og 4,6 millioner deltok i de fredelige kvinnemarsjene. Også i andre land var det store demonstrasjoner.
Ser paralleller til 1970-tallet
Holst mener å se klare paralleller mellom dagens mobilisering i sosiale medier og radikalfeminismens mobilisering på 1960- og 1970-tallet. Den gangen ble andre kanaler brukt, men kvinner stod samlet, som de gjør i dag.
– I dagens Twitter-kampanjer, som #Metoo, forteller kvinner om sine felles erfaringer. Om de er skuespillere eller i renholdsbransjen gir de uttrykk for å være i samme båt, sier Holst.
For eksempel blir det sagt at «alle kvinner» har blitt utsatt for seksuell trakassering, påpeker hun.
– Det tegnes et bilde av at menn fortsatt har makten og bruker den mot kvinner. Dette minner om det patriarkalske synet på samfunnet som radikalfeminismen hadde med seg.
8. mars er populær igjen
De siste årene har det også vært en oppblomstring av aktivitet på kvinnedagen 8. mars.
– En stund trodde folk at 8. mars var i ferd med å dø ut, men i 2014 og 2015 var det et enormt oppmøte. Toppen var i 2014, da 10 000 møtte opp til demonstrasjon på Youngstorget, mange for å markere motstand mot regjeringens forslag om å tillate fastleger å reservere seg mot å henvise til abort, sier Holst.
Hun mener bruk av sosiale medier har vært en viktig årsak til den økte oppslutningen.
– Vi ser også at flere grupper av kvinner oftere snakker som feminister, for eksempel muslimer. I tillegg er det flere menn som sier de er feminister, og vi har fått nye blåstrømper, som forsvarer likestilling fra et liberalt-konservativt ståsted. Det å være opptatt av praktisk politikk er heller ikke så «ut» som det var i den mest selvrefleksive fasen rundt årtusenskiftet.
Ikke en entydig tid
Mye tyder på at det i dag er en feministisk oppblomstring. Men det er også tegn på tilbakeslag, understreker Holst.
– Vi lever ikke i en tid som utvetydig står i feminismens tegn. Vi ser for eksempel en framvekst av populistiske partier med en klar brodd mot likestilling, feminisme, internasjonalt samarbeid og menneskeretter. Den siste utviklingen i Polen er et eksempel på det.
I tillegg har Donald Trump flyttet inn i Det hvite hus, og verken Kina, Russland eller kvinnefiendtlige islamistiske regimer går i bresjen for likestilling.
– Når vi går 100 år fram i tid, er det mulig man ikke vil se på nåtiden som den fjerde bølge, men som en brytningstid, der ulike tendenser stod mot hverandre og var i konflikt. Kanskje er økt polarisering den mest presise diagnosen, sier Cathrine Holst.
Referanser:
Holst, C.: Hva er feminisme? Universitetsforlaget. (2017)
Den fjerde bølgen. Morgenbladet. (03.03.2017).
Broomfield, M.: Women’s march against Donald Trump is the largest day of protest in US history, say political scientists. Independent. (23.01.2017).
