Bakgrunn: Evolusjon for stalinister

Gjøken legger ikke egg i andres reir. Når ornitologer påstår at småfugl til tider blir nødt til å ruge fram gjøkens egg, for senere å slite livet av seg med å mette et fremmed, gigantisk og glupsk matsluk, da er dette bare et resultat av reaksjonær vestlig propaganda! Ornitologene har misset poenget: Ifølge Lysenkos lov om interaksjon mellom arter, kommer det nemlig klart fram at det er småfuglene selv som legger gjøkeggene!

Forklaringen er som følger: i konkurranse med allerede eksisterende gjøk tvinges de mindre fugleartene til å endre kosthold. Og en diett med overvekt av sommerfugllarver fører, som alle forstår, til at gjerdesmett og fluesnapper føder gjøk.

En art endres til en annen, når presset er sterkt nok!

Fenomenet ble kalt vernalisasjon, og gjøken er bare et uskyldig og komisk eksempel på den vitenskapelige ideologi som lammet sovjetisk genetikk, evolusjonsbiologi og landbruksvitenskap i store deler av det tjuende århundre, nemlig at individer kan forbedre sitt eget arvestoff. Alle er med andre ord herre over sin egen skjebne - arbeiderklassen kan dra seg selv opp etter håret og bli verdens herskere. Hvilket den sikkert kan - uten at det trenger å ha noe med arvestoffet å gjøre. Stalins tabbe var å forveksle politisk ideologi med vitenskap.

Ideologisk styrt genetikk førte til absurd biologi. Langt mer skjebnesvangert var det når samme visdom ble anvendt innen landbruksvitenskapen. Stalins sjefsbiolog, Trofim Lysenko (bildet), kunne bevise, påsto han, at du ved hjelp av de rette overtalelsesmetoder, kunne få planter til å gi avling under de mest ugjestmilde forhold. Og ikke bare det: Avlingene ville være bedre enn de du får fra de korn- og fruktsorter som allerede eksisterer der.

Dette lød selvsagt som fuglesang i ørene til hardt pressede politikere. Tvangskollektivisering, den derav følgende sultkatastrofe og deretter forfeilede “store sprang” skulle ikke finne sin løsning gjennom reaksjonær vestlig genetikk. Redningen skulle komme fra folkedypet, fra barfotprofessoren Lysenko og hans kommunistiske biologi.

Problemet var bare at det ikke virket. Avlingene ble ikke bedre, plantene lot seg ikke overtale til å trives under ugjestmilde forhold. Men, ved hjelp av svindel, løgn, terror og renkespill (skylden for en feilslått avling kan alltid tillegges reaksjonære, vestlige ?) klarte Lysenko likevel å dominere sovjetisk vitenskap fra 1929 til 1964, eneveldig fra 1948. Å si ham imot var til tider forbundet med livsfare, noe flere fremstående genetikere fikk erfare. Vitenskapen sto i stampe i tiår etter tiår, og kanskje aller verst: Folk sultet og led på grunn av en genetikk som kanskje var politisk korrekt, men like fullt feil.

Powered by Labrador CMS