Det er mange raringer som sitter her rundt gate 21 og venter på å gå ombord i dag. Her er en dame i cowboyhatt som ser ut som hun lett kunne gått over Grønland på ski. Jeg så henne ved innsjekkingen også, og da hadde hun med seg to grønlandshunder som så ut som ulver.

Resten av passasjerene er for det meste europeiske turister og furete og værbitte menn.

Svalbard har helt klart noe ville vesten over seg, og slik har det vært for oss nordmenn i over hundre år. Til Svalbard dro folk for å jakte påhvalross, sel og hval, med muligheter for enorm profitt, men det ekstreme klimaet betydde også en konstant fare for liv og lemmer.

Siden den gang er ferden til Norges nordligste utpost kortet ned til fire forholdsvis behagelige timer på fly fra Oslo Lufthavn. Der oppe er det derimot fortsatt farlig, og besøkende får streng beskjed om å ikke bevege seg utenfor allfarvei og bebyggelse.

Der ute i det vakre og hvite polarlandskapet er det nemlig isbjørnen som bestemmer, og den er milevis over en Oslojournalist på næringskjeden.

Jeg lander i Tromsø, vi slipper av noen folk, og lar noen nye komme på. Innflygingen er fantastisk, med høye, bratte, svarte fjell på alle kanter, og en rullebane som ligger så nærme fjorden at det ser ut som vi skal lande på vannet.

Men det er fortsatt litt over halvannen time igjen til vi er fremme i Longyearbyen. Når vi endelig begynner å nærme oss blekner innflygingen til Tromsø i forhold. Her er landskapet enda villere og mer dramatisk.

Ikke så frisk luft

Det er ikke så rart om du tror luften på Svalbard er frisk. Den ser sannelig slik ut på bilder, og føles sånn også når man kommer rett fra østlandssommer til Polhavet, selv om det i dag ikke er kaldere enn ni grader her. 

Men en undersøkelse fra 2007, gjort av blant annet Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), konkluderer med at luftkvaliteten i Longyearbyen er like ille som i de europeiske storbyene.

Her oppe er det ikke storbytrafikk og industriparker men snøskuterturismen som er synderen. Aller verst er de gamle totaktsmotorene, og høysesongen for luftforurensning er i mars/april.

Kanskje ikke så rart at bærekraftig turisme er et av de største satsingsområdene. Mye av aktiviteten her oppe dreier seg om beskyttelse av naturmiljøet, og slik har det vært lenge.

Da Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925 ble svalbardreinen fredet, og siden har både hvalross og isbjørn fulgt etter. I dag er 65 prosent av landområdene og 87 prosent av territorialfarvannet fredet som naturreservater og nasjonalparker.

Internasjonale Svalbard

Svalbard er ikke bare Norges nordligste utpost. Mange andre land driver også forskning her, og i fjor åpnet den første indiske forskningsstasjonen.

I fjor besøkte også nesten hundre tusen turister Svalbard. De fleste av dem kom i cruisebåter, men mange kommer også med fly fra Oslo og Tromsø.

I dag er det lille terminalbygget i Longyearbyen stappfullt av italienere, tyskere, svensker og franskmenn, og guider fra ulike cruise og opplevelsesturer gjeter dem inn i de riktige bussene.

Jeg tar bussen til Gamlekaia hvor R/V Lance ligger, legger fra meg bagasjen på båten og hilser på noen av de jeg skal tilbringe den neste uken sammen med.

Jeg går langs veien mot Longyearbyen med alle skrekkhistoriene om isbjørnangrep friskt i minnet, men det er ikke så øde her som jeg hadde forestilt meg.

Byen er omkranset av gruver og kaier og jeg håper og innbiller meg at isbjørnen liker best å holde seg for seg selv lenger inn i landet.

Longyearbyen ser ut som den gjør på bilder, bare med flere turister. Her er de karakteristiske husene i alle regnbuens farger, et vinmonopol som heter Nordpolet, en bar som heter Svalbar og en Mix-kiosk.

Her ligger også offentlige kontorer, en haug suvenirbutikker med søte isbjørnbamser, og det er gratis trådløst internett i sentrum av den lille byen.

Om noen timer skal jeg tilbake på R/V Lance og se på lugaren min og hilse på resten av forskerne. Vi skal ut og spise middag i Longyearbyen i kveld, og i morgen tidlig legger vi kursen mot Ny-Ålesund.

Jeg håper jeg har husket sjøsyketablettene.