Jeg gikk litt rundt i Longyearbyen i går ettermiddag og prøvde å orientere meg litt. Det var ikke så vanskelig, for dette er ikke en veldig stor by. Jeg gikk rundt i min egen verden og tok bilder da en kar kommer bort for å prate. Han tar meg i hånda og presenterer seg.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Jey fra Sri Lanka liker seg best på forblåste holmer på den nordlige halvkule. Nå drømmer han om en tur til Sydpolen, og om å slå seg ned på Grønland, eller i Ny-Ålesund. (Foto: Bjørnar Kjensli)
Forskning.nos journalist Bjørnar Kjensli har fått være med forskere fra blant annet Norsk Polarinstitutt på tokt på Svalbard. Han er med om bord i forskningsskipet R/V Lance, som dro ut fra Longyearbyen den 17. juli 2009. Toktet varer i ei uke. I løpet av denne tida skal forskerne studere og kartlegge ulike deler av næringskjeden i havet langs vestkysten av Spitsbergen.
Han heter Jey, og sier han er den eneste med mørk hudfarge på Svalbard, bortsett fra en annen kar, som driver kebabsjappa her, som han tror er enten fra Iran eller Irak. Det er nok å underdrive litt, men poenget er kanskje heller at han føler det slik.
Jey er utdannet kokk og kommer fra Sri Lanka, og jeg stusser litt da han forteller meg at han synes det er helt naturlig at han er her på Svalbard.
- Spitsbergen er en øy, og Sri Lanka er en øy. Jeg er et øymenneske, sier han.
Jeg tenker at det er jo ikke akkurat Jamaica her, med reggae, sandaler, rom & cola og dans, men Jey sier han liker kulda og mørket, og at han egentlig har lyst til å dra enda lenger nord, til Ny-Ålesund, eller til toppen av Grønland.
Jey forlot Sri Lanka for rundt 25 år siden. Siden den gang har han bodd i Nederland og Tyskland og for ett år siden flyttet han hit til Svalbard fra Shetlandsøyene, hvor han fikk smaken for å bo på forblåste og avsidesliggende holmer på den nordlige halvkule.
- Jeg elsker livet her oppe. Jeg er født og oppvokst i en liten landsby, og føler meg aldri hjemme i storbyer, dessuten liker jeg at det er så internasjonalt her. Hit kommer mennesker fra ulike deler av verden, sier han.
Longyearbyens eneste kebabvogn. Ifølge Svalbardposten kan ikke vogna lenger defineres som et kjøretøy, da den har stått påsamme sted i flere år. Eieren flytter den nå noen meter et par ganger i uka for ikke å få bråk med sysselmannen. (Foto: Bjørnar Kjensli)
Men det å komme overens skjer ikke helt av seg selv. Ikke det at han føler seg isolert her, men noen ganger trenger folk litt ekstra tid før de aksepterer han som en av dem.
- Men det er ikke så rart. Sånn er mennesker overalt, sier han.
Nå drømmer han om å dra til Antarktis, og da jeg møtte han var han på vei for å snakke med en kar som kanskje kunne ordne han en jobb på et skip som skal nedover dit senere i år.
- Tenk deg det da! Der ligger det et helt kontinent under isen. Jeg skulle gjerne jobbet i en restaurant der, men foreløpig er det ikke stort der nede.
På det ene året Jey har vært her i Longyearbyen har han lært seg en del norsk. Broren hans er gift med en dame fra Shetlandsøyene, og Jey har også besøkt Island flere ganger.
- Jeg er fascinert av den gammelnorske kulturen og språket, og jeg liker å utveksle erfaringer og verdier med folk fra denne delen av verden, nesten på motsatt side av kloden i forhold til der jeg er født.
Han sier han godt kan tenke seg å slå seg ned på Svalbard en gang, og han er så glad i den ville naturen at han har spurt sysselmannen om å få lov til å gifte seg med en isbjørnbinne. Det gikk visst ikke.
- Har du sett hvor vakre de er? Hvor grasiøst de beveger seg? De er så flotte dyr!
Det aner meg at det kanskje ikke er så stort utvalg av det motsatte kjønn her i Longyearbyen.
